Om Loser og losyrket:
Av loser har det fra gammelt av vært tre grupper: sjøloser, elveloser og kystloser / tørnloser. Disse hadde alle et slitsomt og farefullt yrke, men først og fremst gjaldt dette sjølosene. Sjølosen lå ute på og bordet de inngående skutene, hvoretter han loste dem i havn. I gamle dager kunne det ofte bli en kapring på liv og død losene imellom. Lenger og lenger ut på sjøen seilte de for å være førstemann på dekket. Det hendte flere enn en gang at den ene losen gikk ombord på den ene siden av skuta, mens den andre entret opp på motsatt side. Så ble det da til at den som først fikk gjort avtale med skipperen fikk jobben, mens den andre måtte finne seg i å seile med som passasjer til de nådde land, selvsagt til sin store ergrelse og forsmedelse. Især var losene fra vestsiden av fjorden, fra Tjølling og Brunlanes, etter østlosenes mening innpåslitne på denne måten.
Det var et vågespill med livet som innsats og med stort mannefall. I mange skjærgårdsstuer satt det unge og gamle losenker tilbake, mange ganger i fattigdom og armod. Losyrket var i og for seg ikke så lite innbringende, men da det var mange om jobben, ble det bare de dristigste og mest uvørne som oppnådde noenlunde gode vilkår. Losenes betaling ble fastsatt under hensyn til hvert skips drektighet og dypgående. Det gjaldt da følgelig å få fatt i de største skipene.
Etter forordning av 7. desember 1805 skulle eksempelvis losen ha 12 daler for en 6 fots (dypgående) skute når losingen var under en mil. For en 18 fots skute løp lospengene opp i hele 57 daler, altså en ganske pen betaling. Men så store skuter var nok et særsyn på den tiden. Når en stor skute var ventendes, seilte de største vågehalser helt ut på Revet eller nesten midtveis i Nordsjøen for å være den første ombord. Det hendte selvfølgelig mye spennende i kapringstiden når alle losene sloss om byttet, og det var kanskje ikke bare gudsord som ble lest ombord i båtene når det kappseiltes som verst.
Men når de under en storstorm ble tvunget sammen i en eller annen uthavn sørpå, ble snart alle gamle motsetninger skyllet bort med en sjødram eller to. Om disse lange kapringstoktene forteller en gammel los: – Det var mens jeg som losgutt seilte med far at vi engang lå tvers av Kristiansand og ventet på en stor engelskmann som skulle opp til Fredrikstad og laste for Australia.
Den var rapportert for flere dager siden, men vinden hadde vært løy, og der lå vi da og dasket for bakk fokk i regntykka. Forenom oss og litt i le lå en onsing på samme vis, og nå kom det an på hvem av oss som nådde fram først. Det led mot kveld, og vi tenkte så smått på å søke havn, da vi så den svære ruggen komme sigende med alle røyler i topp. Nå ble det liv i oss. Onsenbåten var større og mer seilbar, men vi hadde loen og kunne lette på skjøtene.
Dermed klappet vi langs siden på engelskmannen med onsingen hakk i hel. Men i forfjamselsen hadde far glemt å ta opp oljefrakken sin, og mens han var nede etter den, stakk onsenbåten opp på utsiden av oss og losen sprang over dekket vårt og opp ledderen. Dermed hadde han skuta, for han var kommet først på dekk. Vi var nok litt lange i fjeset både far og jeg da vi skar fra mens onsingen stod på halvdekket og vinket til oss med sydvesten.
Samme los forteller også om det nifse, uhyggelige i å ligge alene som losgutt i skøyta uten å ha peiling på hvor en var. Det hendte mange ganger. En gang satte han sin far ombord i en skute langt sør i Skagerak og skulle så seile alene hjem med båten. – Det var stor sønnarulling, men løy vind. Tåken begynte å tykne til, så far hadde gitt meg kursen godt klar av Torbjørnskjær.
Vi hadde bordet skuta under svenskekysten, og med den kursen skulle jeg nok høre luren på Skjæret eller Ferder om tåken skulle bli for tykk. Vinden var sydvestlig, og jeg regnet ut når jeg skulle være på høyde med Ferder. Jeg seilte og seilte, men ikke fikk jeg peiling av fyret og ikke var det lyd å høre noenstans. Det led mot kveld, og det begynte å bli uhyggelig. Ung som jeg var, ble jeg rent forstyrret i hodet, det kjentes som om alt liv var utdødd og jeg seilte der mo alene mot undergangen.
Da hørte jeg med ett en dur forut, og en høy svart skygge reiste seg kloss i baugen. Jeg la roret i borde og passerte så vidt en stupbratt odde, og da tåken brøt seg mot fjellveggen, kunne jeg skimte svarte berget. Dermed var alle sorger slukket, jeg hadde truffet på det eneste stedet jeg kunne vente å kjenne igjen. Det var søndre Søsternesa, og nå var jeg ikke sen om å sette kurs for Lera.
Ofte seilte losguttene hele «Bukta» (Skagerak) rundt når de skulle hjem. Det hendte jo at losene lå så langt nede at de så Hanstholmen og Ryvingen på en gang. Her nede fra brukte en losgutt engang tre døgn på å komme seg hjem etter å ha satt losen ombord. I nordostlig vind seilte han mot Hirtshals og Skagen, kom seg så over til svenskelandet og krysset seg fram oppover langs kysten. På hele denne tiden hadde han ikke blund på øynene. Var det ille når vinden var voldsom og sjøen gikk svær, så kunne det også være en påkjenning å ligge for vindstille og daske.
Samme losgutten seilte engang fra Marstrand og brukte også her tre døgn hjem. Heller ikke den gang fikk han blund på øynene, for om dagen måtte han være påpasselig og gjøre seg nytte av hver liten vindsmule, og om natten måtte han være på vakt for ikke å bli påseilt. – Det var ingen lek å være los i gamle dager. Lokalkarter og fyrlykter var det smått bevendt med. Sjømerker av annet slag var det heller ikke meget av.
Her og der på grunner midt i seilledene lå det vakestokker. Det var en vanlig tømmerstokk, tolv, femten fot lang og en femten tommer tykk. Den lå fast forankret i en kjetting og en stor sten og var på overkanten forsynt med en granbuske, som av og til ble skiftet når den ble altfor tørr og sliten eller kanskje helt var revet av. Når busken var vekk, kunne det være kinkig nok for losen å ta seg fram, og for småfarkoster var den store vakestokken som lå tungt i vannet meget farlig når de kom seilende i mørket.
De gamle vakestokkene ble avløst av staker eller «koster» – enkelte av dem hadde en sopelime av bjerkeris på toppen for å markere på hvilken side seilleden gikk. Dette kunne forårsake misforståelser når bjerkekvasten ble revet vekk av isen eller av en tømmerflåte. Da kunne det nok gå andre som det gikk hin svenskeskipper som kom seilende opp østerelva med galeasen sin. Langt foran seg hadde han en limekost som plutselig ble forandret til en slettkost. – Var i helsike blev det utav kvastprikken? mumlet svensken, han hadde ikke vært oppmerksom på at en kråke som satt på staketoppen hadde lettet og fløyet sin vei.
Når en los i gamle dager, før stakenes tid, skulle ta seg fram, måtte han først ha loddet opp alle grunner og tatt sikre «med» på land, slik at han på en prikk visste hvor de farlige stedene lå. Dels hadde de gamle loser alt dette i hodet, dels hadde de notert det ned i sin håndskrevne kursbok. Et langvarig og omstendelig arbeide var det under enhver omstendighet å sette seg nøye inn i farvannets hemmeligheter.
I en bok som los Auden Jensen Alshus førte ved midten av 1800-tallet finnes med grov og keitet skrift f. eks. følgende beskrivelse av «Laugersviljen»: – Holder Jelterne klar af Homlongen da seiler man klar. Da jeg ikke seille Sviljen lagt og jeg seiller Slagaards Bryggen over for Tør Holmerne saa er jeg over for Slagaardgrund og er i godt Farvand. Naar jig kommer ind Loger Sviljen og op til Mølleberget 4 a 8 Favne Vand – o.s.v.
Det er jo ikke så lett for utenforstående å bli klok av disse opptegnelsene, men for forfatteren selv har de sikkert nok hatt sin store nytte. Fra en litt senere tid, antagelig fra 1880-årene, stammer en losbok fra Kjøkøya. Denne losen, nemlig Ole Svendsen Stenverpet, skriver bl. a. – Fra Frederikstad til Kallerødodden er der 8 til 5 favne vand og blød lerbund. For at gaa klar vestenom Ørhagen holdes det nye ridehus godt fri vestenom Vaterland, men dybtgaaende skib maa holde sig saa vestlig i farvandet at det halve af Belgene er lukket under Kallerødodden. Naar Kallerødodden er passeret holdes Bings dampsag lukket under Kallerødodden, eller den saakaldte Nygaard indtil østpynten af nevnte odde.
Saafremt disse merker ikke kunde sees, kan man ogsaa benytte at holde skovsaaten paa Kjøgøen ind paa Alshustangen. Ved at holde disse merker gaar man klar vestenom Røsviggrunden paa hvis nordlige og sydlige ende er anbragt en varpestok. Fra Kallerød til store Røsvigen er fra 23 fod til 3 favner blød lerbund. Naar Røsviggrunden er passeret holdes ridehuset klar østenom Kallerødodden, eller Vaterland godt klar samme odde. Saafremt dette ikke kan sees kan ogsaa bruges Store Løberen over Belgene til Svalen kan sees søndenom store Frett.
Man gaar med ovenanførte merker klar østenom Flyndregrunden og vestenom Kalkboen. Mellem Røsvigen og Belgene er fra 12 til 25 favner vand. Naar Risholmgrunden er passeret holdes kirketaarnet eller Raadhustaarnet i byen over store Belgene eller saafremt dette ikke kan sees, vestpynten af Brattholmen over vestpynten af Løberungen for at undgaa Fugleskjærgrund.
Merker paa store Frettgrund: En Klove i Elvetua paa Kragerøen over sydpynten af store Frett, Kjærs dampsag i vestkant af Løvøen, Fugleskjær godt klar østenom Løberen. Paa boen er 9 – 10 fod vand. Merker paa Møregrunden: Gøte Bastos hus over sydpynten af Tjelholmen, Gaaseskjær mellem Tjelholmen og Tjelholmknubben, skovsaaten paa Kjøgøen paa østpynt af Tjelholmen. Paa boen er 3 – 4 fod vand.
Dette er bare et ganske lite utdrag av de merker og ureder losen seilte etter når han skulle ut fra Fredrikstad med en skute. Når en så tenker på at alle seilløp er opploddet og alle grunner tatt «med» av, skjønner en nok hvilket arbeide som ligger bak. Losen måtte forresten ha god greie på grunnene utenfor seilledene også, fordi han under kryssing måtte vite hvor langt han kunne «stå» på hver baut, likesom han måtte vite hvor han i tilfelle kunne kaste ankeret.
Været kunne jo forandre seg plutselig, og da måtte en være forberedt også på slikt. Men selv om losen hadde klart å føre skuta i god behold gjennom løpene i skjærgården og ut forbi Hvaler, var ikke all fare dermed over. Vinden kunne med ett springe om slik at man måtte søke ankerplass ved Akerøya eller krongle seg til sjøs gjennom den lange rekke av holmer, skjær og båer som strekker seg ubrutt fra Tisler i øst til Torbjørnskjær i vest. Den refererte Kjøkøylosen vet råd også for disse tilfelle:
– Skulde vinden falde saa nordvestlig at man ikke kan komme nordenom Torbjørnsskjær og Sjærskrakken, kan man gaa tilsøes mellem Kollene og Kolleribba. Man holder da vestlig indtil begge Kollene skilles ad hvorpaa man styrer ned mellem Kolleribba og Kollene indtil Vaugevarden kommer over Kollen, eller indtil Færder kommer vestenom Torbjørnsskjær. Derved ungaar man Nilseflua og Mittflua der begge passeres østenom, og Dybeflua der passeres vestenom. Man styrer derpaa tilsøes ved at holde som merke Vaugervarden over Kollen.
Da steambåtene begynte å gjøre seg gjeldende, ble disse naturligvis gjenstand for en ivrig kapring. Som regel ga de gode lospenger, da de i alminnelighet var lastet både ut og inn. Dessuten var de jo meget enklere å navigere i havn enn seilskutene ettersom de gikk for egen maskin og var uavhengig av vær og vind. I sin tid var den danske Amerikalinjes båter meget ettertraktet, og etter hvert seilte losene like ned mot Helsingør for å møte dem.
En gammel Kråkerøylos forteller: – Vi hadde ligget nede ved Helsingør og ventet på «Hellig Olav». Da den endelig kom, hadde den losens flagg oppe. Vi lurte mye på dette, men siden fikk vi høre at en los fra Onsen hadde vært så lur å ta turen ned til Kjøbenhavn og gå ombord der nede. Og dermed gikk vår fortjeneste i vasken den gangen. I riktig gammel tid seilte losene i åpne båter. Kommandør Peder Norden Sølling slo under sine år på Fredriksvern (1801 – 1814) til lyd for kraftigere losbåter med dekk
Hans ord vandt gjenklang, og fra begynnelsen av forrige århundre tok losene fra Kråkerøy og distriktene omkring dekkede båter i bruk. Den såkalte Hvalerbåten var laget med henblikk på god seilas og rigget med spriseil, fokk og klyver. Til å begynne med var de ganske små, men etter som losene dro lenger ut til havs, måtte de gjøres større og kraftigere. Gallia Archer forbedret Hvalerbåten og gjorde den mer dypgående og sjøsterk.
En gammel Kråkerøylos sier om sin båt på 36 fot som han fikk bygd ved Tunsberg i 1880-årene, at «med den frøkta jeg aldri». Derimot hendte det stadig at folk seilte seg bort med de gamle Hvalerbåtene. Hver los eide sin egen losbåt og hadde med seg losgutt, om vinteren undertiden to. Fortjenesten delte de på den måten at losen fikk to tredjedeler (1/3 til seg selv og 1/3 til båten) og losgutten en tredjedel.
I våre dager har losyrket utvilsomt mistet meget av kapringstidens gamle helteglorie. Som så mange andre yrker har også dette nytt godt av den rivende tekniske utvikling som har funnet sted i det siste halve århundre. Fra å være en hasardiøs og usikker levevei har losyrket i dag utviklet seg til å bli en vel lønnet livsstilling i gode kår. Men noen dans på roser er det heller ikke i dag, både sjø-og kystloser (eller tørnloser som det nå heter) har mangen en sur tørn i årets løp.
Man har nå store motordrevne skøyter med koselige og praktiske kahytter. Losingen skjer for øvrig nå til en felles kasse, og den gamle form for konkurranse er dermed borte. Det er opprettet to stasjoner, en ved Herføl og en ved Ferder, hvor losbåtene ligger på vakt og passer opp skipene etter hvert som de kommer. Deres ankomst kjenner de så å si på timen. Det er et bestemt antall loser i hvert distrikt, og det kreves nå, foruten en viss sjøfartstid som før, også navigasjonseksamen og et omfattende kjennskap til kysten og de tilhørende karter eller drafter.
Den gamle tradisjon at losjobben skal holdes i slekten opprettholdes i stor utstrekning nå som før og det er i det hele blitt ganske vanskelig å få ansettelse som los, enten det nå er som sjølos eller som kystlos. Det er i det foregående helst sjølosenes virke som er skildret, dramatisk som det kunne være. Om kystlosenes liv har vi hørt mindre. Disse drev fra forrige århundre losing av fartøyer fra en kysthavn til en annen.
Det var folk som hadde særlig evne til å orientere seg på draftet samtidig som de hadde inngående kjennskap til alle seilleder og havner. Som regel hadde kystlosene de samme strabaser som sjølosene å stri med, men en stor fordel hadde de som loset på kysten: de slapp kapringen på sjøen. Som regel kunne de gå ombord mens skipet lå red kai. For øvrig var det nok mer damp enn seilskip som utgjorde kystlosenes klientell.
Seilskutene seilte jo som regel rett til sjøs uten å anløpe flere havner på kysten. Av de eldre kystloser fra Kråkerøy kan nevnes Niels Christian Engebretsen på Huth. Han var født i Tune i 1836, men oppvokst i Fredrikstad. Fjorten år gammel tok han til sjøs med «Grev Sparre», kaptein Mørch her av staden. Senere seilte han i 9 år i langfart, men kom så hjem og tok eksamen som fast los i 1860-årene.
Han drev senere losing like til han var 84 år gammel. Han forteller om sitt liv som los: – I løpet av de år jeg loset på denne måten seilte jeg skuter nedover til Kristiansand, nedover den svenske kyst, innover Drammensfjorden og flere andre steder. Det var et surt liv mange ganger. Det kunne gå hele døgn da det ikke var tale om å komme ned og få et skikkelig måltid mat. Vi måtte stå på hytta og sluke i oss den mat som ble båret opp til oss.
Men det kunne jo være vakre solskinnsdager da sjøen lå blank i lange rullinger, og da var det festlig. – Ulabrand var en sterk og røslig kar. På den tiden hadde vi en mengde hollenderkoffer her oppe i elven. De lå her hele flåter mange ganger og ventet på last. Det var hovedsakelig bjelker de seilte med. En gang lå der ute ved Ballastkaien ikke mindre enn 60 stykker på en tid. En dag kom Ulabrand inn til kaien med en hollenderkoff. Da koffen var fortøyet, jumpet Ulabrand inn på kaien, slengte oljekappen på den ene arm og stakk hånden i bukselommen.
Slik gikk han bortover kaien for å se etter en båt for å komme opp til byen. Mens han gikk slik og slang, kom en ballastsjauer som hadde drukket seg full på genever og ga ham et spark i enden. – Se deg for hvem du spenner etter, din kanalje, sa Ulabrand. Så grep han fyren i nakken med den ene hånd uten å ta den andre opp av lommen, slengte mannen i sandhaugen og trykket ham ned inntil denne måtte be om godt vær.
Mens sjølosene alltid holdt til i Trolldalen eller på Kjøkøya og Arisholmen i eldre tid, bodde kystlosene og elvelosene oftest lenger nord og vest på øya. For dem var det mer om å gjøre å stå i daglig kontakt med lasteplassene oppe i byen enn med skutene som kom inn fra havet. Mange er de liv og store er de verdier som våre loser gjennom tidenes løp har reddet i farefulle situasjoner. Og mangen los fikk en våt grav der ute.
En av dem som i sitt liv hadde berget flest skipbrudne, var sikkert los Herman Olsen på Smertustranden. Hele 32 mennesker kunne takke ham for sin redning. Han kunne fortelle meget fra sine farlige opplevelser til sjøs: – En gang kom vi seilende sent på høsten ut fra Kristianiafjorden, da vi oppdaget ti mann på Ferderknappen. Det var mannskapet på Amerosia av Tønsberg som hadde forlist der ute. Folkene var kommet seg i land på skjæret den foregående dag. Det var surt og kaldt, 2. styrmannen ble tatt av dragsuget om natten, de øvrige satt der elendige og forfrosne til ut på morgenen da vi fant dem. Vi måtte skjære klærne av kroppen på dem.
Om en annen redningsdåd forteller han: – Vi kom seilende oppover Bohuslen (i 1899) i en forrykende storm. Jeg oppdaget da en gammel ituslått hollendereke, som lå og drev med 12 mann ombord. Jeg fikk berget alle mann og brakte dem inn til losstasjonen Vederøerna. De hadde den foregående natt forlist med bark «Emuyden» av Amsterdam. Barken hadde senere hugget seg klar og ble berget inn til Fjellbacka av svenske fiskere.
At bordingen av skutene kunne by på vanskeligheter, fremgår tydelig av følgende dramatiske episode: – Det første året jeg var los, måtte jeg en dag i november klokken 9 om morgenen under svær storm hoppe i sjøen med tau om livet for å komme ombord i bark «Haabet» av Fredrikshald for å lose den inn. Jeg ble trukket ombord etter å ha vært under 6 a 7 ganger, så det var ikke stort igjen av meg, og etterpå måtte jeg i mine våte klær stå på kommandobroen til kl. 12 om natten. Da var klærne tørket på kroppen.
Lospersonalia:
Jacob Buvig på Åsgård var losoldermann i mange år og nevnes som sådan fremdeles i 1816, 79 år gammel. Tore Johannesen Arisholmen (f. 1785) ble los etter sin far. Han døde i 1856, visstnok ugift. Han hadde tre søstre som alle ble gift med kjente loser i distriktet. Maren Johannesdatter ble således i 1814 gift med los Jonas Jacobsen Seiløe, Anne (f. 1798) giftet seg i 1824 med los Anders Jacobsen Seiløe og Andrea (f. 1810) ble i 1835 gift med los Olaus Olsen fra Forstaden.
Olaus Olsen Arisholmen var født i Forstaden ca. 1806. Han døde på Arisholmen i 1858 etter å ha vært los fra 1834. Han giftet seg som nevnt inn på Arisholmen og ble los der ute. Hans kone Andrea døde i 1892. Anders Olsen Arisholmen var den siste av de gamle losene på Holmen. Med ham gikk den flere hundre år gamle lostradisjonen der ute for alltid bort. Anders var visstnok «utseilingslos». Hans bror Petter Olsen bodde forresten som los i Vaterland. Anders Olsen var født i Hvaler 1840 og døde på Arisholmen 1904.
Jul Ellefsen Trolldalen skal ha vært kjentmann og ha syslet litt med losing, men noe lospatent hadde han ikke. Derimot skulle han komme til å bli stamfar for en slekt som senere har tellet en rekke kjente og dyktige loser, nemlig den bemerkelsesverdige Julsen-slekten. Julius Julsen var foregåendes sønn, født 1835. Han var los fra 1860-årene og utover, sjølos som Trolldalslosene flest. Han fikk flere sønner som også ble loser, således Andreas, Fritz og Johan, også disse bosatt syd på øya.
Gunder Andreassen Sandbukta var også los, men drev visstnok utelukkende med elvelosing. Han var født i Onsøy ca. 1815. Hans sønner ble alle sjøfolk, men bare en av dem ble los som faren, nemlig Arnt Gundersen Sandbukta (d. 1888). Arnt druknet på selveste julekvelden og etterlot seg kone og åtte barn.
Edvard Jensen Ødegården, født ca. 1841, var en av distriktets mest kjente sjøloser i sin tid. Han var født på Ødegården og bodde der i mange år, men flyttet så til Uteng i Onsøy. Med sin vesle kravellbygde båt lå han langt til havs selv i stiv kuling, og han var usedvanlig heldig i kapringen. Han var en «rivihjæl», sa de andre losene, og dermed ble han hetende «Riven». Få kjente Edvard Jensen, men alle kjente «Riven».
Under den veldige stormen som raste i Skagerak 7. oktober 1896 kom en bark drivende opp fjorden. Edvard lå ut av store Ferder med båten sin. Han fikk i grålysningen øye på barken og lot det stå til for stumpede seil utover. Men da han skulle borde skuta i den svære sjøen, slengte masten inn mot skutesiden og knakk tvers av. Så måtte han gi det opp. Men han ga seg ikke. Han fikk ropt ombord at de måtte få skuten til å falle av, så skulle han seile foran innover fjorden.
På denne måten loset han skuten inn til Moss. Av redningsselskapet fikk han ny mast. Hans sønner driver fremdeles som loser, men bor ikke på Kråkerøy. Jens Audensen Alshus, født 1765, var en av de mange Kråkerøy-sjøfolk som satt i den engelske prison under Napoleonskrigene. Da han etter 7 år kom hjem, forteller tradisjonen, fikk han patent som los. Det var nok i tilfelle elvelosing han drev med.
Auden Jensen Alshus (f. 1802) var hans sønn. Også han var los, ansatt 1844. Litt av hans farvannsbeskrivelse er gjengitt foran. Eskild Larsen (1806 – 1881) het en los som bodde på Dal ved Bjølstad omkring midten av forrige århundre. Antagelig var han elvelos. Johan Severin Eskildsen, hans sønn, drev også som los. Han bodde på Bjølstadfjellet like ut mot elven (huset straks ved broen) og loste vel også nærmest på elven. Han var født ca. 1835.
Andreas Hansen var det også en los som het på Bjølstad henimot midten av 1800-årene. Han var født om lag 1813. Han flyttet i 1848 til Sannesund, men sees i 1857 atter å være bosatt på Bjølstad. Daniel Mathisen Widding, f. ca. 1799, var los fra 1826. Han bodde på Smertustranden i den såkalte Widdingstua som ennå eksisterer. I 1853 sees han å være losende fra Sarpsborg.
Niels Chr. Engebretsen på Huth (f. 1836) drev losing på kysten, til dels ved siden av å være seilskipsreder og skipper. Han hadde lospatent fra 1869. Han døde i 1928. På Huth hadde han bodd fra omkring århundreskiftet. Olaf Hansen Huth (f. 1860) var likeledes kystlos i mange år. Han kalles også kjentmann. Ole Svendsen på Stenverpet, Kjøkøya, var også kjentmann i en rekke år, visstnok fra 1880-årene.
Enkelte Hvalerloser har fra omkring århundreskiftet av bodd på Kråkerøy. Det gjelder bl. a. losene Herman Olsen (1856 – 1945) og Serinius Sørensen på Smertu og Karl Johansen (fra Papper, Vesterøy) på Fuglevik. Som et eksempel på slektstradisjon i livsyrke, kan som en kuriositet nevnes at Herman Olsens far Rasmus Olsen Sydengen var los i 44 år, hans morfar Niels Hansen Dypedal var likeledes los i mange år, hans farfar Ole Olsen loset i 43 år og endelig fortelles det at svigerfaren Jens Sørensen fra Asmaløy var los i 42 år. Dette gir et levende bilde av hvorledes losyrket var knyttet til enkelte slekter, især på Hvaler.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Losvesenet i gamle dager omkring Oslofjorden.
– Fredrikstad bys historie.
– Det sto i bla’ 1.
– Nasjonalbiblioteket.
– Digitalt Museum.
– Kystverket.no