Folkeminne – sagn og historier fra Kråkerøy og omegn:
Vi har mye å takke de for, som reiste rundt på besøk til de gamle og skrev ned sagn og historier før disse ble borte for alltid. Vår tidsalders utvikling på vitenskapens og teknikkens område har utvilsomt rykket bort selve grunnlaget for den gamle bondekulturen med dens primitive og ureflekterte syn på naturen. Historiene kan være dels mytiske sagn, dels historiske. Snart er det troll, hulder og nisse, snart svartebokprester og svære bygdekjemper.
De sjønære områdene har også sine egne vetter, vesener som havkall og havfrue, sjøorm, draug, og flyvende hollender. Slike historier bunner som regel i et savn! Noen du mistet på havet, i tømmerhugst eller i jakt. Felles for dem alle er at vi vil fortelle om de som var oss nærmest, og en søken etter forklaring. Alt dette bærer bud om en kultur og kulturhistorie som nå er nesten utdødd. Disse historiene kan fortelle oss mye om både det åndelige og materielle liv på bygdene i en tid nesten helt uten skriftlige kilder. Teksten fortsetter under bildelinkene…
Slik innsamling av folkeminner beskrives best av Ruth Hult i 1937: – Jeg glemmer aldri en gammel kone ute i havskjærene på Hvaler. Hele sitt liv hadde hun bodd der ute, ansikt til ansikt med havet i mange år. Jeg ser henne ennå tydelig for meg, hvor glad hun ble da jeg sa jeg var kommet for å hilse på henne, og da hun forstod at jeg gjerne ville prate om gamle dager. – Det er ingen som bryr seg om å snakke med en sånn gammel krok som meg, sa hun. – De sier jeg går i barndommen, og så får jeg sitte her alene. Men jeg har så mange pene blomster og en god kaffekjele.
Der satt vi da og drakk kaffe og drømte oss langt tilbake til den tida da hun som liten pike satt og hørte sin bestemor fortelle. Hennes gamle øyne fikk en underlig, sjelfull glans, og smilet lekte i det værbitte ansiktet. Hun tryllet frem bilde på bilde og scene på scene, og de enkle ordene som fulgte, var de svunne tiders egen tale. Jeg følte det som om jeg med ett var revet bort fra min egen tid, og levde med i en fjern fortid… Etter samtalen lukket den gamle døren, og jeg skulle ro bort fra en fortryllet verden. Men noe hadde liksom tatt tak i meg og ville holde meg tilbake. Stemmer ropte etter meg – et eller annet steds fra – fra luften, eller havet, fra de nakne fjellskrenter ved stranden eller skogene bak.
Og langt der inne øynet jeg en gammel hånd som vinket og vinket bak et lukket vindu. Hun hadde velsignet meg, denne gamle kona, og sagt at en gildere stund hadde hun ikke hatt siden presten var på besøk, og det var visst lenge siden. Og slik sitter det nok mange gamle rundt i landet vårt og lever i sin egen verden, fordi den oppvoksende slekt føler seg for opplyst, moderne og sivilisert til å høre på dem. På denne måten forsvinner etter hvert all tradisjon om vår gamle kultur. Det hørtes ofte: – Du er for sent ute! Hadde du kommet for et år siden, kunne du fått snakket med den og den, men han eller hun døde i fjor, og det var folk som kunne fortelle… Har du en oldemor, bestemor eller bestefar? Spør i dag! Du kan bli overasket!
Fritt fortalt etter forord i bøkene Sagn fra Østfold og Østfoldminne. Knut Sverre Weel Engebretsen, Erling Johansen og Ruth Hult.
Kilder til alle sagn:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Østfoldminne.
– Sagn fra Østfold.