Om Kraakerøy Støperi og Værksted – Jøtul:

Støperiets navn gjennom tidene:
Kraakerøy Støperi og Værksted 1916-1929.
Kråkerøy Støperi 1929-1938.
Kråkerøy Verk 1938-1977.
Jøtul fra 1978.

Verden var i krig, landegrenser var stengt, og sjøveien utrygg. Kanskje var det en av grunnene til at Aksjeselskapet Kraakerøy Støperi og Verksted ble etablert i 1916. Da som nå trengte folk oppvarming, og hovedproduktet for det nye aksjeselskapet skulle være radiatorer. I Fredrikstad Blad 21. juli 1916 stod å lese: «Centralvarmeanlæg er i rask Utvikling og stigende Popularitet. En indenlandsk Industri for Fremstilling av Radiatorer og andre Fornødenheter for Centralvarmeanlæg er derfor paakrævet». 30. oktober 1916 ble A/S Kraakerøy Støperi og Verksted etablert.

Kråkerøy Verk i postkort, antakelig 1960-tall. Foto: Widerøe / Fredrikstad i tid rom.

For å få det hele lønnsomt, ville man anvende moderne maskiner som kunne medføre besparelse i lønnskostnader. I tillegg ville man sikre seg erfarne fagfolk. Driftsledelsen ville bli forestått av ingeniør Morten Grindal fra Fredrikstad. Aksjekapitalen var på 250.000 kroner og den var fulltegnet. Transport sjøveien. En av årsakene til at man valgte en tomt ved Nyborg og Søndre Røds bukt, var tilgangen til sjøtransport. Det ble derfor anlagt en kai ut mot Vesterelva. Adkomsten til lands var derimot dårlig. 30. oktober 1916 ble firmaet registrert under navnet A/S Kraakerøy Støperi & Værksted.

Optimismen var nok i største laget da firmaet ble etablert. Grunnen var importvanskeligheter og varemangel på grunn av 1. verdenskrig. Løsningen ble produksjon av soil rørdeler i tillegg til en del bestillingsgods. De første årene var det rundt 80 ansatte. Krisen etter krigen fikk også alvorlige følger for bedriften. Ikke minst bidro import av billige soilrør fra England til å gjøre situasjonen vanskelig. I tillegg til de generelt dårlige økonomiske tidene på 1920-tallet. Det endte med at bedriften måtte gi opp og innstille driften mot slutten av 1920-årene.

A/S Kråkerøy Støperi. 

I 1929 ble det igjen virksomhet i bedriften da Thomas Bjørnstad, som hadde vært ansatt i Jøtul, først leide anlegget for siden å kjøpe det. Han startet A/S Kråkerøy Støperi og fortsatte produksjonen av soil rørdeler og produserte dessuten handels- og bygningsstøpegods. I 1934 brant støperibygningen ned, og etter to år kunne bedriften presentere seg, fornyet, både bygningsmessig og teknisk. Fortsatt var det likevel stor usikkerhet og ustabilitet som preget driften. I 1937 – 38 var det igjen stor fare for nedleggelse på grunn av likvidasjonsproblem. Man lyktes å reorganisere bedriften, men nå med nytt navn.

Sarpsborg Arbeiderblad skriver om brannen 30. august 1934:
– Kjempebrann på Kråkerøy i går kveld. Kråkerøy Støperi lagt i ruiner. – Skader for over en halv million. Flammehavet kunne sees helt opp til Sarpsborg.

Kråkerøy støperi ved Fredrikstad er i natt herjet av brann. Støperibygningen med alle modeller og alle påbegynte arbeider er brent ned til grunnen. Skaden anslås til godt og vel en halv million og omkring 80 mann blir arbeidsløse. Ilden brøt ut ved 21:30 tiden i går kveld og i ett nå stod hele den store støperibygning i lys lue. Ilden ble oppdaget av en av vaktmesterfamilien, som øyeblikkelig slo alarm, men innen brannvesenet kom til var hele bygningen omspent av flammer.

Det var helt umulig å komme den nær eller å redde noe. Brannvesenet konsentrerte av den grunn også alle krefter om å beskytte de tilstøtende bygninger, lagerbygningen og kontorbygningen, og det lyktes å redde dem begge. Støperibygningen brente imidlertid ned til grunnen. I denne bygnings ene fløy oppbevartes alle støperiets modeller. De strøk uten unntagelse med, og er et nærmest uerstattelig tap for støperiet, som nå hadde en rekke kontrakter under arbeid.

Ilden menes å ha oppstått i en tørkeovn eller mellom tørkeovnen og selve støperiet. Den elektriske strøm var i dag blitt borte og arbeiderne sluttet ved 14-tiden mot som vanlig kl. 16. Siden den tid har så vidt man har kunnet bringe på det rene ingen vært i bygningen. Bygningen var oppført av betongblokker med tretak. Den ble i 1932 utvidet med et større tilbygg, og er med inventar assurert for ½ million kroner.

Disponent Bjørnstad uttaler imidlertid, at skaden er meget større, ikke bare på grunn av de verdifulle maskiner og modeller som strøk med, men fordi avbruddet, som følge av brannen inntreffer i høysesongen og mens støperiet var i full gang og huset både ferdige og nesten ferdige arbeider som ikke lar seg kalkulere slik i en fart. Ved brannen blir 70-80 mann ledige. Fabrikk-komplekset ligger langt ute på øya og flammehavet kunne sees over hele bygden.

Senere meldes:
Det viser seg nå at Kråkerøy støperis nye lagerbygning nesten ikke er skadet ved den store brann i går. Heller ikke kontorbygningen er brent, men ellers er alt strøket med. Årsaken til at lagerbygningen klarte seg så bra er at den er bygget av betong, sink og jern. Årsaken til ildens oppkomst er ikke helt på det rene, men man antar at den skyldes gnister fra tørkeovnen. Det var fyrt under tørkeovnen med ved og koks, da den elektriske kraft av en eller annen grunn ble borte. Flammehavet kunne også sees fra Sarpsborg. Ved 9-tiden var en stor del av sydhimmelen rød og man kunne tydelig se hvordan flammene steg og falt.

A/S Kråkerøy Verk. 

Det nye firmaet, med ingeniør Worsøe som leder, fikk liten tid til å stabilisere seg før en ny krig var i gang. Like før krigsutbruddet fikk bedriften lisenskontrakt for fremstilling av det verdenskjente MEEHANITE støpejern. Krigsårene ble likevel vanskelige for verket da råvarer man trengte var mangelvare, og noen fornyelse av maskinparken var utenkelig. Da krigen var over hadde man et slitt og redusert anlegg.

t.v. Et gammelt bilde fra støperiet. Foto: Støperi.no. t.h. Transport av soilrør på Kråkerøy verks støperi i 1948. Soilrør, dvs. rør til vasker o.l., utgjorde en vesentlig del av produksjonen. Foto: Jern og metall 100 år.

I etterkrigstiden var det en periode sterk etterspørsel etter bedriftens produkter, men produksjonen ble likevel ustabil og varierende. Det hadde sammenheng med usikkerhet omkring bedriftens videre skjebne de to første årene etter krigen. Av nye produkter kan nevnes harpungranater og vanger for dreiebenker. I 1947 skiftet imidlertid bedriften eier, idet aksjeinteressene ble overtatt av skipsreder Botvid Ohlsson fra Oslo.

Under hans reorganisasjon av bedriften ble tidligere kontorsjef Sverre Lorang Larsen tilsatt som disponent. Fra den tiden ekspanderte bedriften jevnt og sikkert. Det ble investert betydelige beløp både i bygninger, maskiner og teknisk utstyr for og nå fastsatte mål. Ved diverse utvidelser fikk man store, rommelige og tidsmessige lokaler der det ble lagt vekt på å få effektive avsug for støv. Denne utbyggingsperioden varte til 1952 da snekkerverkstedet sto ferdig.

I 1956 ble det igjen brann på bedriften. Nå var det modell-lageret som gikk opp i flammer. I forbindelse med gjenoppbyggingen, ble det satt opp et nytt kontorbygg med tidsmessige lokaler for modell-lager i 1. etasje. Kort etter ble datterselskapet A/S Moss Støperi overflyttet til Kråkerøy og nye lokaler sto ferdig i 1957. Nye utvidelser skjedde i 1962 og i 1966 hadde bedriften hele 5350 kvm bygningsareal. I 1970 var det 270 ansatte ved verket. I 1975 tårnet problemene seg opp, og man gikk til opphør av bedriften i 1977.

A/S Jøtul.

I 1978 kom A/S Jøtul som en reddende engel og overtok virksomheten. Tidligere ansatte ble tatt inn igjen og driften kom i gang. I 1980 besluttet man å investere store beløp og nye maskiner ble montert. Omkring 1982 ble det sviktende salg igjen. De eldste ble førtidspensjonert og noen yngre sagt opp.

I 1985 var det 200 ansatte. Av produkter kan nevnes ildsteder for fast og flytende brensel, stekepanner, gryter, vaffeljern o.l. Råstoffet var råjern. I 1990-årene skjedde det store omstillinger i Jøtulkonsernet. Etter at man en tid hadde satset internasjonalt, valgte man fra 1991 å legge kjernevirksomheten av produksjonen til Norge. Samtidig valgte ledelsen å omstrukturere virksomheten på Kråkerøy. Antall ansatte gikk da ned fra 302 til 170 personer.

Målet var et såkalt «nullbasebudsjett» noe som medførte at antall ansatte skulle tilpasses et bestemt produksjonsnivå. Etter noen få år med omstillinger var Jøtul igjen blitt et ganske solid selskap. Mot slutten av 1990-tallet var USA og Frankrike de største markedene. Jøtul har også de senere årene vært preget av sviktende salg og permitteringer. Noe har hatt sammenheng med den generelle finanskrisen, men også manglende salg på grunn av milde vintrer har skapt problemer for bedriften. Den siste tiden har det likevel vært tegn på bedring i markedssituasjonen for bedriften ved Søndre Rødsbukt.

t.v. Ivar Olsen tømmer jern i formene 1973. t.h. Willy Wergeland og Jan Johansen (usikre navn) i håndformeriet 1973. Takk til Odd Hansen for utlån av bilder.
En artikkel i Smaalenenes Social-Demokrat 16.01.1934 forteller om et besøk ved bedriften:

Det er visstnok Alfred Jensen som har satt det vakre og betegnende navn «Blomsterøya», på Kråkerøy, men dagen i forrige uke, da vi – det vil si representanter for østfoldpressen – ruller utover veien på et besøk til Kråkerøy støperi, er det smått med blomstene. Havene ligger triste med sprikende, ublide trær og busker, under den grå vinterhimmel. Solen knitrer ikke i de hvite husflater og blanke vinduer, bare skogen omkring Rødsbakken er den samme grønne, enkelte steder litt dystre staffasje om en av de vakreste spaserveier i Fredrikstads omegn. Vakker er også spaserveien utover mot Langøya, hvor en sidevei tar av til støperiet, som ligger et stykke fra elvens nå grå og triste vannflate, uten sommerens liv og lek.

Støperiets bygninger virker ikke så særlig anselige sett sånn utenfra. Bygningene virker heller ikke stygge som en fabrikkbygning ellers gjør. De faller ganske godt inn i landskapet med de små tett skogbevokste knausene. Men kommer man først innenfor den store port til støperiet, så blir man ikke så lite imponert. Hallen er stor – ikke mindre enn 2500 kvadratmeter. Det er høyt under taket og gjennom tett, støvfylt luft dirrer arbeidets raske og intense pulsslag fra alle kanter.

Det er støperiets disponent hr. Ths. E. Bjørnstad som viser oss rundt, og interessant er omvisningen, det skal være visst. Det nytter lite å gå grundig i detalj med hensyn til produksjonsmetoden, den foregår for øvrig med de mest moderne metoder og maskiner. Men vi går da omkring og er i veien både her og der – det er nemlig like før støpningen og det er idel travelhet overalt. Rundt omkring på det svære gulv som er mykt å gå på av all den svarte støpesand, står de i rekke og rad de ferdige former, hvor støpesanden er omhyggelig formet omkring modellen.

Vi ser på hydrauliske presser som i et blink presser formen sammen og vi ser på andre maskiner som gjør arbeidet langt hurtigere enn man hadde drømt om for noen år siden. Støperifaget er jo på sett og vis et håndverksfag. Det har ikke den samme ensformighet som mangt annet arbeide på et verksted og faget bærer også preg av dette. Nå er det vel neppe så at det kan forbindes noen romantikk med støperiarbeidet for den som til stadighet skal ferdes i støperiet – med dets slit og slep, men for oss som en stakket stund var tilstede, var det virkelig som et snev av romantikk pustet ut i det støvfylte rom, da den flytende og intenst rødglødende elv av støpejern strømmet ut av støpeovnsmunningen, mens gnistene laget det praktfulleste fyrverkeri oppover mot taket.

Og etter hvert som det flytende jern med sikker dyktighet var båret rundt i de forskjellige deler av den store hall og helt ned i formene, steg blå gassflammer ut av formens sprekker. Ildskinnet formet røkdampene gule og røde. Hallen ble et helt eventyrrike av farver, en arbeidets smeltedigel hvor man av ild og jern og jord skapte frem det menneskene har bruk for. Det daglige strev er sikkert mer prosaisk, men det var virkelig et betagende syn.

Til høyre: Disponent ved Kraakerøy Støperi hr. Ths. E. Bjørnstad.

Vi fikk også se modellverk-stedet og andre deler av bedriften, bl. a. de store lagerrom, hvor alle slag av bedriftens produkter var opplagret, bl. a. hauger av støpejernsrør ventet på å transporteres bort. Her var bryggepanner og komfyrer, bl. a. den bekjente Ivakomfyr, som foruten ved brenner alt slags bøss og er særlig besparende i brenselsveien. Om den tekniske prosess forteller Bjørnstad ved omvisningen bl. a.: – I sandblanderiet blir de forskjellige sandsorter behandlet. Til de forskjellige produksjonsgrener trengtes tettere, luftigere, grovere og finere sand, og dette ble her mikset og tilsatt i forskjellige elektriske maskiner.

Herfra kom man til kjerneavdelingen med de store tørkeovner. Denne avdeling var nå betydelig innskrenket, idet nymoderniseringen hadde overflødiggjort bindemiddel i sanden og tørking av kjernen. Kjernene ble nå maskinmessig fremstilt på egne maskiner i flukt med formingen. Selve støperiet, som har en grunnflate av 2500 kvm., har et stort hovedskip. Her stod tidligere 21 formmaskiner oppmontert. Disse er nå flyttet og erstattet av 7 hypermoderne pressluftdrevne formmaskiner, og disse 7 maskiner gjør i dag det samme antall former som de tidligere 21.

De samme moderne maskiner, større og mindre, er også montert i sideskip og nybygg. Store formmaskiner for kasser og former på opptil 400 kg.s vekt, former som det før var nødvendig å ha 4 mann til å bære vekk, betjenes nå helt og holdent av 1 mann. Over disse maskiner samt over maskinene for sentralvarmekjeler var anbrakt elektriske løpebaner, som lett og lekende brakte de store former vekk. Alt i alt disponerte støperiet over 32 formmaskiner.

Støperiet som ble tilbygget i 1932 med 500 kvm., har i nybygget fått en pen avdeling for håndforming, altså stykker som ikke fabrikkeres i mengder. Her er også anbrakt en 5 tonns svingkran. På siden av støperiet er modellsnekkerverkstedet. Nettopp nymontert, lyst og vennlig og med de mest moderne arbeidsmaskiner. Her blir alle modeller gjort i tre, hvoretter de sendes til støperiet for å støpes i metall. Modellavstøpene sendes deretter til en egen avdeling, i beslagavdelingen for å files og tilpasses.

Støpningen foregår hver dag, og presis kl. 3 kommer det smeltede jern rennende fra ovnen, og i løpet av 1 1/2 time er dagens produksjon støpt. D. v. s. at på denne tid er ca. 12-14 000 kilo brakt bort fra smelteovnen og har forvandlet sandformer til å bli fra vaffeljern til sentralvarmekjeler og sylinderblokker. Selve matingen av ovnen foregår på den måte at råvarene bringes fra «gården» opp til et påsetningsrom ved elektrisk transport, og her fylles da på smelteovnen i tur og orden forskjellige sorter jern, cinders, kalksten osv.

To timer etter en slik støpning er tilendebrakt kommer så nattskiftet og tømmer opp alle former, sorterer godset, får frem ny sand til formmaskinene og bringer tilslutt alt ferdig gods til renseavdelingen, som ligger i flukt med lengderetningen av bygningen. I pusseavdelingen foregår rensingen ved hjelp av roterende, støvfrie rensebord, hvor støpedelene blir renset ved automatisk sandbestråling, deretter slipt, og så var en del ferdig til å gå til lageret, rørdelene til asfalteringen, sentralvarmekjelene til prøvestasjonen, og de deler som skulle sammensettes gikk i vareheis til verkstedet i annen etasje.

Verkstedets 2. etasje og 2. etasje av lageret var forbundet med hverandre ved en bro, for at transporten skulle være minst mulig. I lagergulvet var anbrakt åpninger hvor kraner brakte ferdig pakkede collier ned på bilene. A/S Kråkerøy støperi er bygget i 1916 og opprinnelig basert på støping av radiatorer. Men på grunn av krigen vanskeliggjorde levering av maskiner fra utlandet, slik at denne produksjon aldri kom i gang. 

I 1918 ble støperiet innlemmet i det store konsern «Norsk Maskinindustri», for allerede i 1929 å utskilles herfra sammen med en del andre store støperier som på den tid dannet sitt eget salgskontor i Oslo. På samme tid opptok støperiet sin produksjon av rørdeler, det første og eneste støperi for denne artikkel i Norge.

Avisklipp fra Nasjonalbiblioteket. Den omtalte eksplosjonen fant sted 25. april 1932.

A/S Kråkerøy støperi og verksted som det den gang het, var på den tid ansett for et stort og moderne verk, og det var nedlagt en betydelig kapital i anlegget. Nedgangsperioden fra 1921 og fremover til 1927 var for støperiet så vel som for den øvrige industri svært dårlig, man fikk ikke tilstrekkelige ordre til å drive det store støperi rasjonelt og regningssvarende, og høsten 1927 måtte firmaet tre i likvidasjon. Støperiet ble nå liggende nede i 2 år, og dette var jo meget følelig for arbeiderne og funksjonærene, som hadde basert sin eksistens på støperiet; og flere hadde bygget seg eget hus i dets nærhet.

Den nåværende sjef for støperiet hadde i mellomtiden forsøkt å skaffe en omsetningsmulighet for firmaets hovedproduksjon – soil fittings (rørdeler) –, for om mulig å få driften gjenopptatt og anlegget solgt. Dette voldte mange vanskeligheter, idet de fleste – for ikke å si alle – var av den mening at vi ikke her hjemme kunne konkurrere med de store utenlandske verker. Driften kom allikevel i gang, idet hr. Bjørnstad dannet A/S Kråkerøy støperi og leiet anlegget av panthaverne, og i august 1929 begynte han en prøvedrift med 11 mann.

Driften vokste snart, og allerede etter 2 måneders drift var arbeidsstyrken fordoblet, og inntil den 1. mars 1931, da Bjørnstad kjøpte anlegget av panthaverne, var arbeidsstyrken vokst til 35 mann, og nå begynner den rivende og raske utvikling og modernisering som har skapt A/S Kråkerøy verksted av i dag. I dag beskjeftiger støperiet 85 arbeidere og funksjonærer og har i de siste 6 måneder hatt en daglig produksjon av ca. 12 000 kg. pr. dag.

Tross de dårlige tider har støperiet gjennom de siste tre år stadig øket sitt salg, og illustreres dette best ved følgende tall: Omsetningen var i 1931 745 000 kg. I 1932 var den 1 100 000 kilo, og i 1933 var den steget til 1 600 000 kilo. Det er visstnok også muligheter for at tallet skal øke i inneværende år. Ved henvendelse til disp. Bjørnstad om utsiktene for 1934 svarer han: 

– Jeg har alltid vært ansett for å være en stor optimist, og er det nå mer enn noensinne. – Er det muligheter for at dette tall skal øke i inneværende år? Hvordan er i det hele tatt utsiktene for 1934? – De siste 6 måneder har vært et stort oppsving for oss. Produksjonen har stadig øket, og når jeg sammenligner dette årsskifte med det forrige, så er det en påtagelig bedring i ordre og etterspørsler.

Vintertiden er jo ellers en meget stille tid for støperier. For øvrig har vi budsjettert inneværende år med en produksjon av 2000 tonn ferdig støpegods. Mesteparten av produksjonsøkningen regner vi med å få på sentralvarmekjeler. – Ja, dere fabrikkerer jo sentralvarmekjeler? – Ja, vi var det første støperi i Norge som opptok denne fabrikasjon. Vi har nå drevet med dette et år og er kommet godt i gang.

Vi lager fra de minste kjeler for en liten villa og opp til en leiegård, og i disse dager har vi bygget et eget monteringsverksted for denne artikkel. Alt skal nå foregå i serieproduksjon. Dessuten lager vi nå også alminnelige komfyrer, bryggepanner, alt slags bygnings- og handelsstøpegods, motorgods, elektrisk gods og maskingods for større og mindre verksteder. Som De ser så har vi en nokså allsidig beskjeftigelse.

Maler Erling Andreassen har skildret støperiet slik det så ut i 1916. Røds gamle sommerfjøs til høyre.
Fra Støperitidende 1952 gjengis utdrag av en artikkel om hvordan arbeiderne selv tok initiativet til rasjonalisering. Nye arbeidsmetoder ble innført på grunnlag av tids- og arbeidsstudier. Dette førte både til økning i produksjonen og mindre slit for arbeiderne:

– A/S Kråkerøy Verk er i dag produksjonsmessig antagelig det tredje største i landet. Disponent Sverre L. Larsen opplyser at den samlede produksjon i 1951 var nær 3000 tonn støpegods, en økning fra 1950 på 500-600 tonn. I 1952 blir produksjonen – om intet uforutsett inntreffer – mellom 3000 og 5000 tonn. Formeanlegget hadde før 1934 bare vendeplatemaskiner med håndramming. I 1936 ble det installert et mekanisk anlegg bestående av en rullebane i hesteskoform med tre maskinpar, dvs. seks trykkluft-ryste-press-avløftemaskiner samt tre kjernemaskiner.

Videre finnes en mindre rullebane i hesteskoform med en ryste-press-vendemaskin for større former og en kjernerist. Felles tømmerist lå i gulvnivå. Trallebaner anvendtes for retur av tomkasser. Transportbelte fra tømmerist til begerverk førte sanden til gammel sandsilo over en stor blandemaskin. Derfra gikk sanden med transportrem og begerverk gjennom sandpisker til skraperenne, som leverer sand til sandsiloer for alle formemaskiner i det mekaniserte anlegget, dessuten overløpssand i stor samlesilo.

Ved siden av dette anlegget var fremdeles flere håndformemaskiner i bruk, med former satt ut og støpt på gulvet. I dag består anlegget av denne samme hesteskobane i utvidet og ombygget form. Maskinantallet er økt til fire par. Den lille hesteskobane er uforandret. Sandblande- og fordelingsanlegg er også det samme, men tømmeristen er ny. Den er plassert høyere og gir bekvemmere arbeidsforhold for tømmerne. For å få de støpte formene opp i riktig høyde til tømmingen, har man bygd inn en transportrem som trekker kassene skrått opp.

Støpingen skjer med tomanns bæreøser, som hviler på gelendere langs banen. Et tredje anlegg er nytt, med en rekke parallelle rullebaner som tar imot formene fra åtte håndformemaskiner og fire luftmaskiner. I samme rad står to større håndformemaskiner. Et fjerde anlegg består av to trykkluft-avløftemaskiner med rette rullebaner. I dag kan det konstateres sterk framgang ved A/S Kråkerøy Verk i årene etter krigen, og dette kan i høy grad tilskrives at arbeidsstudier er tatt i bruk.

En rekke av de forandringer som er gjort med transportbane, forming og løfting av former, støping og tømming, skyldes metodestudier. I tilslutning til disse er foretatt akkordstudier, som gir grunnlag for fastsettelse av normalytelse. Det var IRAS som fikk i oppdrag å gjennomføre denne rasjonaliseringen ved sine konsulenter. Nå har verket selv fast tidsstudiemann som fortsetter arbeidet.

Det som er oppnådd, kan sammenfattes slik: Verkets kapasitet er økt betraktelig – om ikke lenge er den dobbelt så stor som høyeste kapasitet før den systematiske rasjonalisering ble satt i gang. Produktiviteten, arbeidet pr. mann pr. time, er økt ganske bra. Dette er ikke skjedd med større anstrengelse, tvert imot, arbeidet er betydelig lettere. Arbeiderne har fått høyere fortjeneste. Forbedringene har kostet fabrikken betydelige summer, men ikke mer enn at de absolutt lønner seg. Kråkerøy Verk er fremdeles en bedrift i utvikling – som enhver livsfrisk bedrift bør være.

Bedriften i fugleperspektiv 1972. Foto: Fredriksstad Blad / Jan Tore Glenjen.

Kilder:
– Langøya – et sted på Kråkerøy 2012.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
– Nettstedet Stoperi.org 2016.
– Støperitidende 1952.
– Jern og metall 100 år -1940-1991.
– Smaalenenes Social-Demokrat 16.01.1934.