«Kort-i-ben» – om en av våre riktig gamle by-originaler:
Litt forklaringer til rim: Vi er på slutten av 1800-tallet. «Pusa» var en gammel ølrestaurant i by’n, «Hæll-Tøll» var konstabel Kristian Johansen Heie og «Smetten» hadde konsesjon for servering av brennevin. Oppnavnet er betegnende nok, men mannen var i hvert fall ikke «kort i hodet», for han kunne heller regnes som litt av et geni. Han måtte også ha litt mer enn folkeskolen, for han var flere ganger ansatt på Kiærs kontor og skulle være særlig flink i regning, men dessverre lå han under for brennevinet som tilslutt fikk helt herredømme over ham.
Kortiben var makeløs til å snakke i rim, og han opptrådte på bolagene og ølsjappene hvor han «rimet» for øl og dram til han til slutt bare rimet i alt han sa. Her skal fortelles om et enkelt tilfelle da en politikonstabel som var på vei hjem om natten fant ham ved en bekk i Damyr. Damyr var den gang dyrket mark med en bekk i midten. Kortiben lå og sov fredelig på den våte og klisne bekkekanten, og ved siden av ham lå en sekk med en halv skjeppe poteter og en liten pose helgryn i. Da Kortiben neste morgen skulle forklare seg, ble det som ofte før på rim:
– Jæ gikk himante å te by ‘n
for å kjøpe noen poteter og litt gryn,
jæ rusla a gåre me sekken under ærmen,
å sulten var jæ så det skrek i tærmen.
Jæ traff en potetbonde nere på tørje,
og han sa: – Du behøver ente å sørje
for hær er pottiter i lange banær
men følk ve’nte kjøpe, døm bara står og glanær.
Ja, så ruslæ jæ da oppover i by n,
var innom hos Nilsen og fekk en påsæ gryn,
og derifra sette jæ kursen mot Pusa
men der gikk’n Hæll-Tøll og snusa.
– Nå ska du hær vel inn
og fylle dæ igjen, sa’n,
men de’ ska’ de’nte bli no me.
så se bara å pell dæ aste, sa’n.
Da ble jæ mollefonken kan du tru,
og ruslæ nerover te’ Pretorius bru,
dær traff jeg heldigvis han «Oskar Fjært»
og han bøy mæ opp te Smetten på en knært.
Dær oppe ble det rent kalas,
og jæ fekk mange fulle glass.
Dær satt han «Brittan» og han «Tøselutten»
og alle bøy mæ å smake på akkevitten.
De’ kunne blitt enda flere glass,
men så råkæ jæ uklar mæ’n Kresten «Bras»
og så kom «Smetten» og grep mæ i nakken
og hivde mæ ut så jæ slo nesæ i bakken.
E’ uløkke kommer sjelden alene,
da jæ reste mæ hadde jæ vont i bene,
og borti gata så jæ et skjeggete fjæs,
trur ‘u ente de’ var konstabel Næs.
Har’u drokki dæ full igjen nå, sa’n.
Gjorde jæ rett så tok jæ, å putte dæ inn, sa’n,
men råstua er for go te slikt et dyr, sa’n,
og jæ ska følje dæ over bærje te Damyr, sa’n.
Så rusle jæ da nerover veien,
og trudde jæ gikk den rette veien,
men da jæ kom ner te den store bekken
så hadde jæ mista både potetene og sekken.
Å gjør du nå, Kortiben, sa jæ te mæ sjøl,
de’ haru før du drekker brennevin og øl,
og så lae jæ mæ ner og sømna som en sten,
før de’ ska mye te å ta knekken på Kortiben.
De tilstedeværende lo selvfølgelig godt av Kortibens lange rimeregler og slapp ham som regel ut igjen.
Om Hartvig «Kort-i-ben»:
Edvart Hartvig Karlsen hørte til de mest kjente originalene i Fredrikstad. Han gikk gjerne under navnet «Kort-i-ben». Grunnen var visstnok at han var liten av vekst, men i tillegg var det ene benet kortere enn det andre. Det kom av at han en gang hadde falt ned i lasterommet på en skute og brukket det ene benet. Da benet var grodd igjen, var det blitt kortere. I 1854 kom Edvart Hartvig Karlsen til verden et sted i Sverige. Hans videre livshistorie kjenner vi lite til. Han forble ungkar hele livet.
Av yrke var han stuerarbeider, men de siste årene han levde, var han fattigunderstøttet. Da han døde 21. feb. i 1923, bodde han på Selbak hos Edvard Andreassen. «Olaves Steinpokker» hadde en omtale av «Kort-i-ben» i Smaalenenes Sosial-demokrat (02.03.1923), der han oppgir navnet hans til Edvart Hartvig Karlsen. Her følger et utdrag: – Han er ikke det spor kjent som Edvart Hartvig Karlsen. Derimot kjenner hele distriktet Hartvig Kortibein. Og nå er han død.
Han skrantet litt på det siste og så var det straks slutt. Forrige uke fikk han sin plass på kirkegården i Borge av kommunen i fattigfolks jord, som Ibsen sier. Med ham er en virkelig original gått bort. Han var meget intelligent og begavet. Hans hukommelse utpreget. Med største letthet gjengav han en hel tale eller foredrag i dets minste detaljer. Tidligere før drikken ødela ham helt, var han sjauer.
Hans ansikt var karakteristisk. – Gustav Adolph skjegg, fin buet nese, høy panne og et par store, dypblå, kloke og talende øyne. Skikkelsen ellers var nærmest spinkel og ga med tiden et mere og mere tufset inntrykk. Han var liten av vekst. Som unggutt var han rask til å løpe ærender og ble kalt «Fort-i-byn». Folkevittigheten fordreier senere dette til «Kort-i-ben».
Kilder:
– Historien står i boka «Fra Anders til Christian B» av Svein Skahjem.