Folkeskolen i 1880 og 1939:
Alfred Jensen har her, i voksen alder, sine betraktninger om skolen før og «nå» (1939). Han gikk på Lunde skole 2 dager i uken, fra 1880, hos lærer Hans Pedersen Hammerstad og lærer Even Ulseth. Skolebygget, som huser Lunde barnehage i dag, ble oppført i 1865. Her forteller Alfred om hvordan forholdene var på skolen den gang da:
«Folkeskolen for 60 år siden og i dag».
De siste 60 år har brakt en utvikling som er uten sidestykke i historien og det er da selvsagt at også, folkeskolen har gjennomgått en omskapning. Men for at en omskapning skal gi fullgode resultater, er det nødvendig at det man arbeider med også kan fornyes, eller omskapes om man vil, og da barna evig og alltid er de samme så er det naturlig at folkeskolen ikke gir de resultater en kunne vente av utviklingen. Mange nye undervisningsmetoder er forsøkt, og andre står på trappene, men det spørs om man noen gang kommer fram til et system som svarer til forventningene. La oss gjøre et besøk i en landsens skolestue, tre snes år tilbake i tida. Rommet er 5 x 8 meter og pultene er klemt sammen, så det blir så vidt plass til å passere langs den ene vegg.
Pulter! – hvis nåtidas barn skulle sitte i slike pulter ville våre hygienikere påstå at de ble krøplinger alle sammen. Ved indreveggen står et lite kateter og ved sia av henger en salmodikon som vekker stor beundring hos barna. Over kateteret henger en sprukken svart tretavle og på hver side av denne et kart. På langveggen henger et kart over Palestina og under på gulvet, står en flat kasse fylt av merkelige bibelske bilder.
Værelset er malt i mørke farver og har små vinduer. La oss nå ikke glemme spanskrøret som står synlig for alle i det ene hjørnet. Så myldrer det inn store og små om hverandre. Jentene setter seg til høyre, guttene til venstre, mange går i tretøfler, enkelte i tresko. De «rike» har vesker av svartlakkert tøy, de andre har verkensposer med snurpebånd. Er det så 1. klasse vi har for oss så er som regel alt i orden.
Læreren som ikke kan synge, bruker salmodikon, og et salmevers synges unisont. Så leser læreren fadervår, og så børjar spetaklet. Det skal staves i kor for nybegynnernes skyld, og de som kan faller i: – M-e me, s-o so, meso, p-o po, t-a ta, mesopota, m-i mi, e-n en, Mesopotamien. Men det er flere kull og de eldste må settes i skriftlig arbeide mens terpingen med de yngste begynner.
Er det 3. klasse det gjelder, så går underledningen ikke fullt sa knirkefritt. Læreren tar ned salmodikonen og begynner å stryke harpiks på buen mens hele klassen følger hans bevegelser med tindrende øyne. Så skal han ta ett strøk på strengen, men hva er det? – buen glir som på is. Læreren ser straks at en skøyergutt har skrapt smøret av en brødskive og klint det på strengen, og da hele jenteflokken stirrer på en bestemt synder, vet han også hvem det er.
– Jacob! kom her frem! Synderen lusker fram, rød i toppen. – Er det du Jacob som har vært ute med slyngelstrekene dine igjen? Gutten kniper munnen sammen og tier. Så lyder det tap – tap – tap fra spanskrøret og Jacob klør seg på baken mens han smyger seg inn på plass. Så begynner terpingen i de forskjellige fag – vesentlig overhøring i lekser, litt norsk, skrivning og regning. Noen ramser leksene opp, andre begynner godt, men stopper opp og andre igjen blir stående og hakke. De flinkeste sitter på forreste benker og sinkene bakerst – de lærer så ikke noe likevel og noen skal passe ovnen om vinteren.
Nå må man ikke tro at alle sinkene er undermålere, langt ifra, det fantes gløgge hoder, men de slapp lettere fra det ved å simulere dumme. Flere av dem sto senere som skipper på eget dekk – helst over i Amerika, eller de eiet 1000 akres land «over there». I annen klasse var det av og til høytlesning i kor. Det gikk i en syngende tone med en blanding av alle slags stemmer. Var det historie så lød det omtrent slik: – De gaml e e egypter e e, de bleve ei begraved e e, de bleve balsamered e e, og lagt i pyramiden e e…
Nåja, de forskjellige lærere hadde vel forskjellige metoder, men slik var det i hvert fall der undertegnede gikk. De som ville lære noe, lærte også den gang en del, men de som ikke ville, slapp som regel med det. Når man så ble voksen og merket sin egen vankundighet, så fikk en forsøke å rette på det på egen hånd ved lesning og aftenskoler, som heldigvis ble drevet av lærerne om vinterkveldene.
Nå ser denne fornuftige ordning til å være dødd ut. Man resonnerte som regel slik at noen større lærdom behøvde den allmene ungdom ikke. Det ble så å ta tilsjøs, «gå på saga» eller å stå i møkkahaugen likevel, og det behøvdes ingen matematikk til, mente man. Og noe er det jo i det hvis en regner det ut i tid og penger. Det var ikke lange lesetida om året i landsskolen for 60 år sia. Med en lærer og 3 klasser ble det selvfølgelig bare to skoledager i uka for hver klasse, men så satt vi også fra 8 eller halv 9 om morgenen til 3 eller 4 om ettermiddagen – hvis jeg ikke husker feil – med bare to frikvarter.
Når en allikevel kunne lære såpas som en gjorde, kom det av at fagene var få og enkle så de som hadde evner og lyst kunne nå skolens toppmål. Det har alltid vært dissens om de to motsetninger: grundig lærdom i få av de nyttigste fag, eller så mange fag som mulig på bekostning av alle. Begge alternativer har sine fordeler og mangler, kan man vel si, og det er jo klart at det i folkeskolen må være en grense for hva som kan tas med.
Det er sagt, og er vel tildels også sant, at folkeskolen bare er et grunnlag for individets videre kunnskapstilegnelse, men hva hjelper det de tusener som må nøye seg med bare dette grunnlag? Likeså selvfølgelig som det er for en prest, en lege eller en jurist å ta spesialutdannelse hver i sine fag, likeså naturlig skulle det være å spesialisere fagene i folkeskolen for dem som ingen annen utdannelse får.
Men i stedet blir folkeskolen stadig pålesset nye fag uten at lesetida og barnas hjerner kan følge proporsjonalt med. Resultatet må da bli at det ikke kommer noe helt ut av det – noe som da også er lett å konstatere. Her gjelder det gamle ord: «for mye og for lite forderver alt» mere enn noe annet sted, og dessuten bør det jo også være et visst forhold mellom arbeide og omkostninger, og resultat og nytte.
At en landsens guttunge kan hoppe over en bukk og henge i armene en stund er vel og bra. Han har heller ingen skade av å stå under en dusj – bare de nødvendige forsiktighetsregler iakttas. Men noen betydning for hans fremtidige liv behøver det slett ikke å ha og det er jo dette som er hovedsaken. Folkeskolen har alltid vært en prøveklut for alle slags forståsegpåere, og den vil vel alltid bli det – en så takknemlig materie som den er.
Et av de merkeligste utslag i den retning er den såkalte «frihetsskole» som for lenge siden er lansert i Amerika, og som ser ut til å skulle få innpass også hos oss. Men om Amerika, er noe etterlignelsesverdig på dette område er vel mer enn tvilsomt. De der over burde vel først se å bli kvitt en del av sine analfabetprosenter, noe vi heldigvis ikke har hos oss.
La oss tenke oss et slikt barn som på skolen, og i hjemmet, ja for det må vel være et slags samarbeide – blir vant til å gjøre det det vil og har mest lyst til. Når han eller hun som 15 åring kommer ut livet og ser seg omgitt av alle slags gjerder, hvordan skal de da kunne orientere seg? Bortsett fra at disiplin og hensynsfullhet alltid har vært regnet blant et menneskes beste egenskaper.
Nå er det jo en halsløs gjerning for en legmann å gi seg i kast med pedagogiske oppgaver, men en blind høne kan også finne et byggkorn, og til sjuende og sist er vel den sunne fornuft den beste byggegrunn også når det gjelder skolen. Men tross alle feilgrep har folkeskolen gjennomgått en stor og gjennomgripende forbedring i de siste 50 år. Ja feilgrep må det jo være gjort i betraktning av all den kritikk de forskjellige skoleplaner har vært utsatt for i årenes løp.
Barna er jo alltid de samme. For 60 år sida var det alminnelig at barna møtte på skolen med et stykke av en skifertavle, en griffelstump og noen blader av katekisma og bibelhistoria som sitt hele materiell. Så var det å springe over til naboen og spørre om hjemmeleksa sto i de bladene kameraten eiet. Når boka skulle gå fra den eldste til den yngste i en barneflokk på 8-10 stykker så kunne en ikke vente annet.
Nå sørger samfunnet for at alle barn har godt og tilstrekkelig materiell både hjemme og på skolen, og hva dette har å bety for de fattige hjem og barna i særdeleshet, vil enhver forstå. Men selv en så god og formålstjenlig reform skulle i sin tid vekke sterk motstand. Stort sett kan vi vel si at vår folkeskole nå står på høyde med andre lands og kanskje over de fleste.
I den Amerikanske «Worlds Almanac» som inneholder alt mellom himmel og jord, får vår folkeopplysning en meget rosende omtale, og det fremheves at vi ikke har analfabeter. I betraktning av dette og av at det som nevnt er en begrensning for folkeskolens utnyttelse, skulle det synes formålstjenlig for framtida å ofre tid og penger på en fortsatt utdannelse for de ubemidlede slik at også disse kunne være med i konkurransen senere i livet.
Det er med vemod, men ikke med misunnelse at vi gamle sammenlignelsesvis kan se tilbake på vår tid i skolen. Vi vokste opp i en tid da evner og praktisk pågåenhet kunne gi individet en plass i solen, og erstatte meget av den utdannelse som snart er en streng nødvendighet for kunne leve et selvstendig liv. A. J.
Kilder:
– Smaalenenes Social-Demokrat 25.11.1939
– Illustrasjonsbilder fra Digitalt museum.