Om Tangen (Bårdstangen):
Hele området har i dag Bårdstangen som sitt mer offisielle navn, men i dagligtale er det fortsatt Tangen som blir brukt. Kilen som danner vestgrense for eiendommen har alltid blitt kalt for Den lange kilen. Vraketangen er et gammelt stedsnavn fra området ved Kjøkøysundet. Navnet forteller om en svunnen epoke da «vraking» eller leting etter ilanddrevet vrakgods var noe som ofte opptok strandsitterbefolkningen i skjærgården.
Mellom ferjeleiet i øst og Den lange kilen i vest ligger Tangen friluftsområde, som er blitt et populært utfartsområde i sommertiden. Her stod det til lenge etter 2.verdenskrig reisverket til noe som åpenbart var tenkt å skulle bli et større bygg. Ofte ble det kalt «Huset til murer Kristiansen», men få visste noe annet om prosjektet enn at eieren visst hadde tenkt å bygge boliger for utleie. Så langt kom det aldri, og reisverket ble til slutt revet.
Når det gjelder Tangen Kafeteria, oppført i 1962, hadde den sin storhetstid mens ferjetrafikken pågikk fra 1959 til 1970. Ved Vraketangen og videre sydover til slippen er det i dag private båthavner. Her og ellers i Tangenområdet har det bodd yrkesfiskere. Stedet hadde tidligere bensinstasjon, og i området syd for Bårdsens brygge er det slipp for opphaling av mindre båter.
Hele Tangenområdet (b.nr.3) har aldri vært noe selvstendig gårdsbruk, men for hovedbruket Trolldalen g.nr.434 b.nr.1 har utmarksområdet her ute vært et nyttig beiteområde og i nyere tid et særpreget skjærgårdsmiljø både for de fastboende som etter hvert har slått seg ned her og for de mange som har kommet i kontakt med Tangen som «badegjester» eller som trafikkerende publikum.
Tangen – «En farverik invasjon» – fortalt av Erling Johansen:
«Da Hvalerveien åpnet en dag i mai 1971, ble det brått stille på Tangen. Bilene som hadde køet seg gjennom Trolldalen og til fergestedet, var borte for godt. Igjen overtok idyllen. Gamle Kråkerøy kommune har gjort en flott innsats her, skryter Erling, og slår ut med hånden mot den vesle gressbakken som går ned mot sjøen. Området nedenfor den gamle biloppstillingsplassen er nå offentlig friareal, og det er tydelig at kommunen bestreber seg på å holde det ryddig og ordentlig. Toaletter er satt opp, og en liten asfaltert vei går helt ned til vannkanten slik at båter lett kan settes ut.
Se her, en vakker badebukt, sier Erling. Han rusler ned til en liten strand som ligger mellom to svaberg. Fin, gul sand gjør den vesle bukta til en ideell lekeplass. I de senere årene er vannkvaliteten ved Tangen blitt stadig bedre; blæretangen er kommet tilbake og vannet er klarere enn før. – Med sine små strender, ovale, myke fjellformasjoner og furutrær er dette et typisk svabergområde, forklarer Strandhuggeren.
Men de innbydende «solefjellene» på Tangen er brukt til noe langt mer krigersk enn å steke vinterbleke bykropper på. Grytidlig om morgenen den 3. august i 1814 landet en hel armada av svenske soldater akkurat her ved Tangen. – Trompetsignalene gjallet og kanonene tordnet – og de norske soldatene rømte for overmakten, forteller Erling. Kråkerøy ble også angrepet av to andre landstigningsgrupper, men oberstløytnant Nordenskjöld og hans 1500 soldater valgte Tangen.
De gikk i land med sine farverike uniformer. Med seg hadde de både hester og kanoner. Snart satte styrken seg i bevegelse mot Fredrikstad for å innta byen. – Det må ha vært et fantastisk skuespill, mener Erling, som nok mer enn gjerne skulle ha bivånet det hele. Nå er svenskene borte. Men fremdeles kommer noen av deres ætlinger tilbake, og sommerstid vaier blågule flagg lystig forbi Tangen. Fartøyene som passerer i skipsleia, er imidlertid ikke ute i krigersk ærend. Det er ikke noe å se som forteller om svenskenes landgang på Tangen for 180 år siden.
Derimot er det mye som beretter om andre krefters bevegelser i området. – Dette stenslaget møter du når du går oppover Karl Johansgate og kommer til Slottsparken, sier Erling og setter seg på en stor, porøs sten. – Det er kambrosilur. Isen har bragt den hit fra Oslo-feltet, opplyser han. Under flyttblokken ligger en mindre sten. Den er av gneis, norsk urfjell. Sammen med grunnfjellet, som er av granitt, utgjør de tre stenslagene en «tripp-trapp-tresko» med en aldersforskjell på 1000 millioner år. – Kambrosiluren er 400 millioner år gammel, granitten 800 millioner og gneisen 1400 millioner, sier Erling.
Store piler pryder området og gir skygge i den verste sommervarmen. Mjødurt, kvann, strandrug og vivendel vokser vakkert og frodig på de små gressflekkene. Ved en brygge lengst vest i området ligger en av de gamle fergene som engang fraktet folk over Glomma et sted. På Hvalerveien på den andre siden av sundet farer feriefolket frem og tilbake i 80. Lystbåter ruller seg fremover i kulingen. Men på Tangen er det stille og fredelig. Området ligger jo ikke mer enn fem meter fra veien, og det må være ypperlig til dagsturer, synes Erling. For den som skulle rammes av sult og tørst, ligger også en kafeteria hendig til like ved.
Strandhuggeren blir litt opprørt når han får se stygge sår etter et bål i fjellet. En del av det runde svaberget er ødelagt for alltid. Menneskene har også satt andre spor etter seg. Restene etter et stort bygg dekker bakken over et større område. – Det var en fyr som ville lage pensjonat her for mange år siden, forteller Erling og rister på hodet av den slags planer. Det kommunale friområdet ender i en lang kile, kalt «Den lange kilen». På den andre siden stiger fjellet bratt opp av vannet. – Se der, sier Erling. – Der kan du se hvordan Kråkerøy er benket opp av granitt. Et bedre eksempel kan øyet vanskelig finne».
Selv om Tangen ofte er idyllisk sommertid, kan det også være temmelig værhardt høst og vinter. 2 videoklipp 29/1-16 og 29/9-16: Roger Kjellvik.
Kilder:
– Strandhugg med Erling Johansen 1993.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.
– Dagbladets arkiv.
– Fredrikstad i tid og rom