Rødsmyra-bassenget – dammen som kom og forsvant – fortalt av Egil Haraldsen:
«Fra evighet, til evighet», nesten ufremkommelig å nå. Slik fortonet Rødsmyra-bassenget seg for en som er like gammel som bassengets tilblivelse. Da jeg vokste opp lå bassenget der, langt inne i skogen, mørkt, dystert, med en vannflate det sjelden var liv i, lite lys slapp gjennom tung granskog som omkranset bassenget, i myrlendt terreng. En enslig sti førte forbi dammen mot Rød. Med andre ord skummelt for et fantasirikt barnesinn som baserte sitt verdenssyn på filmer som «Askepott» og hadde lest realitetstegneserier som «Nils og Blåmann» og «Haukepatruljen.» Der lå den, dammen, langt inne i skogen, på vei mot Enhuusløkkene som lå uendelig langt ute. Bassenget var, som nevnt, vanskelig tilgjengelig.
Fra nord gikk det en sti fra Solliveien som delte seg ved dammen. Hovedstien gikk langs østkanten mot Enhuus, den mindre stien gikk mot vest, passerte dammen, og gikk videre mot Rød. Den gikk over et ofte glatt skråfjell. Riktig romantisk når det var tørt, men ellers «farlig, farlig!» På østsiden var det steilt fjell rett ned i vannet; mørkt og utilnærmelig som det lå der. Fjellet var det farlig å gå for langt frem på, tenk om man gled og falt ned. Ingen visste hva som var i vannet, blodigler, slanger og det som verre var.
Barnefantasien utrustet den med sjøuhyrer av ulike slag som vi hadde sett på kino, attpåtil uveisomt og langt fra folk i Solliveien/Damveien/Rød. Varsling ved uhell var vanskelig, f. eks. telefoner var det langt mellom. Selv om vinteren var det skummelt å gå over dammen. Tidvis var det spor over den. Det var alltid noen som visste bedre og turde gå der for å se om isen holdt.
Men siden vær og føreforhold vinterstid var, da som nå, usikre og raskt skiftende, ble det til at vi gikk rundt, på de sikre stiene. Men hvis, hvis vi var så uheldige at vi falt i dammen, og når vi klarte å karre oss i land uten å bli overfalt eller dratt under av uhyrene i dammen, da syntes vi at vi hadde flaks ut over det utrolige. Flaksen skyltes jo at vi kom opp, uoppdaget, uten å ha forstyrret uhyrene. Det gikk jo bra denne gangen, men hva med neste gang vi var uheldige, hva kunne skje da? Kanskje de var forberedte nå når vi hadde forstyrret dem. At vi klarte det en gang får så være, men at vi skulle ha flaks to ganger, det var ikke troendes.
De voksne sa at det ikke var noe å være redd for i dammen, uhyrene i «Loch Rødsmyra» eksisterte ikke, sa de og vi hadde ikke sett dem. Jeg mener, hva visste vi? Så en dag ble skogen meiet ned, bassenget fylt igjen og vei anlagt. Alt for det rare ordet «Fremskrittet». I dette tilfellet betydde det at Kråkerøy skulle få ungdomsskole og at elevene fra nord/østsiden av øya skulle få en greiere vei til denne, enn veien om Holte, alternativt Rød.
For å holde seg til fakta, om bassengets tilblivelse og endelikt. Rødsmyra ligger i alt vesentlig på Rød g. nr. 424 b.nr. 6. grunn. Opprinnelig var det, som det meste av Kråkerøy, havbunn her. Men landstigningen førte til at deler av dalgangen mellom Smertu/Bjølstad og Enhuus, dvs. Solliveien/Ulvedalen, ble liggende som dammer. Disse tørket opp, ble fylt av grener/kvister og annen humus og ble til myrer. Den senere Rødsmyra var den største naturlige «dammen» i dalføret, og hadde et naturlig tilsig fra store deler av områdene rundt, først og fremst fra østsiden, Fuglevikskogen, og noe fra vest, fra Rød-området.
I 1868 ble Kraagerøens Brug anlagt på Smertustranden senere omdøpt til Bjørneby Bruk. Det var eieren av Smertu Gård/Bjørneby bruk som bygde de første anleggene, nedre og øvre «Bassin/Dammane» på slutten av 1800-tallet. Stadige utvidelser av bruket førte til flere ansatte/husholdninger som måtte ha vann. Den første utbygging som er funnet beskrevet er fra 1893. Begge dammene/bassinene ble da utbedret flere ganger. I 1916 ble det tredje bassin gravd ut. Jordmassene ble kjørt til Fuglevik Gård og påfylt fjellet øst for gårdsbebyggelsen, slik hagen er i dag.
Kråkerøy kommune overtok vannverket i 1921 og påtok seg straks å sette i gang med utbedring av vannverket. Nedslagsfeltet for dammene var svært lite og man var avhengig av store nedbørsmengder i form av regn. På 1930-tallet ble situasjonen etter hvert meget vanskelig. I 1939 vedtok herredsstyret å grave ut Rødsmyra som hadde et langt større nedslagsfelt. Arbeidet ble delvis påbegynt, men så kom «nyordningen» (2. verdenskrig) og la en stopper for all utvikling her som så mange andre steder.
Da det ble behov for arbeid under krigen ble det besluttet at man skulle gå i gang med utgravingen. Den startet i 1944 og fortsatt i 45-46. Ved ferdigstillelsen tok Rødsmyra 6.000 m3. Det var begrenset av fjell mot øst. Mot nord / vest og syd ble jordvollene dekket med granittheller. Fra Rødsmyra ble vannet pumpet til øvre vannbasseng. Pumpehuset ble bygd på stillas på fjellet i øst med tilhørende ledninger som lå i åpent lende langs fjellet mot nord.
I 1946 var vannforbruket kun 310 m3 pr. døgn. Det nye hovedbassenget rommet, etter utvidelsen i 1951 og med kapasiteten til Rødsmyra, ca. 23.000 m3 og med største dybde ca. 6,5 m. Under utgravingen i 1945 fant de «Kråkerøymannen» og andre funn fra Stenalderen. Se mer under ”Oldtid”. Det største nedslagsfeltet for vannavrenning ligger på østsiden. I 1946 ble det gravd åpne grøfter i Fuglevikskogen med fall mot Rødsmyra. Områdene er fjellpartiet øst for Kråkerøy ungdomsskole i grense mot, Klevadalen, Den Pene Løkka og Svenskeberget vest. Fra skogen og ned til Rødsmyra var det relativt stor høydeforskjell, og vannet ville ta med seg uønsket sand og humusstoffer ned i vannbassenget. På daværende tidspunkt hadde man ikke noe teknisk renseanlegg.
Som forebyggende tiltak ble det anlagt en steinrenne i skogen og ned til Rødsmyra, ca. 300 m lang. Restene av steinrenna i skogen er i dag ca. 150 m. Steinrenna har granittstein i bunn og begge sider. Nederst gikk renna over til en vanlig bekk før den rant ut i bassenget. Den er et kulturminne som burde vært tatt bedre vare på. I følge min hukommelse fra barneårene var denne bekken aldri tørr! Sommerne var alltid skyfrie, det regnet aldri og man badet/levde et regnfritt, liv, men bekken ble aldri tørr! Rødsmyra ble, i perioden 1962/63, fylt opp og det ble anlagt vei der til den nye ungdomsskolen som ble tatt i bruk 1964. Senere kom det også, 1976, gang og sykkelvei til Rødsmyra barneskole.
Kilder:
– Kråkerøy historielags årbok 2014.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.