Om Glombobrakka – «Et sosialhistorisk minnesmerke fra slutten av 1800-årene»:
Visstnok lå det ikke mer enn 6 hus på Huth og Rødsholmen på Kråkerøy i 1865. I 1891 var antallet hus oppe i 49 med 424 beboere. Den direkte årsaken til økningen er åpenbar. Det var etableringen av Røds Brug i 1874 eller Normannssaga som den også ble kalt. I 1910 var antallet hus 65 og innbyggertallet på stedet 441. Normannssaga var ingen pioner i Glombo-området når det gjaldt å foredle tømmerstokken. Helt tilbake på 1700-tallet fantes det tømmerlenser ved Åsgårdstranda. Da bjelkehogsten med eksport til Holland tok seg stort opp i 1840-årene var det virksomhet på strendene ved Åsgård og Bjølstad. Tømmeret ble halt opp på stranda av hester som bøndene stilte med. Etter at stokkene var grovhogd firkantede, ble de lempet til sjøs igjen og fløtet ned til Hølen hvor skutene tok dem ombord.
Opp til 14 timers arbeidstid kunne karene ha den gangen. Det var helt vanlig at de «styrket» seg i arbeidstiden med brennevin som småguttene hentet i spann hos kjøpmann Leegaard i Forstaden. De første grunnpapirene for hus på Rødsholmen ble utstedt i 1857 til Hans Larsen Huth og Martin Guttormsen Vollen. Det betyr selvsagt ikke at husene ikke sto der før dette uten å ha tomteforholdene registrert.
Festeavgiften var 4 daler årlig. Mange av de gamle husene finner en fortsatt på. Glombo som stedet nå kalles. Det er få av de gamle arbeiderboligene som ikke er endret, noen til det helt ugjenkjennelige i forhold til utgangspunktet. Årsaken er selvsagt at en i dag ikke er tilfreds med stue, kjøkken og kammers.
Grosserer Normann solgte allerede i 1875 saga til Røds Brug og i 1888 overtok det rike trelastfirmaet J.N. Nacobsen & Co. Navnet Normannssaga hang imidlertid lenge med. Driften stoppet opp i 1913. Bruket ble så solgt til Standard Skipsbyggeri i 1918 og revet i 1919. Bruksbestyrerboligen til Røds Brug står imidlertid ennå. Det var ungdomsforeningen som overtok denne og bruker den til møtelokale. «Klosteret» kalles det på folkemunne.
Ennå henger det igjen navn som forteller om sagbrukstiden. Sagabakken er et eksempel. Røds Brug var årsak til store terrengforandringer på Glombo. Sagflisa ble fylt i området som kalles «Møla». Her var det tidligere en stor bukt. Blant sagflisa som ble tømt på «Møla» var det også mye ved. Denne ble samlet opp av arbeiderne som hadde sine faste vedstabler. Disse vedstablene ble aldri rørt av andre enn eierne til veden. På «Møla» og alle andre steder hvor det var plass sto det i sagbrukets storhetstid, stabler med skårede materialer.
Brygga var det viktige samlingspunktet på Glombo. Derfra gikk «Gresvikbåten». Dampskibsaktieselskabet Græsvig ble startet i 1883 og sørget for båtforbindelse i området fram til etter 2. verdenskrig. l 1880-årene kostet en tur til byen 10 øre, men så var dagslønna ikke mer enn rundt 2 kroner. Glombobrakka var ubebodd fra 1968 til den brant i 1984 den mest typiske arbeiderboligen på stedet.
«Glombobrakka» ble oppført i 1878, som arbeiderbolig for Røds Brug. Det har senere vært flere eiere av brakka. Fredrikstad Mek. var eier i perioden 1953-84. 16 leiligheter på et rom og kjøkken var det i «Brakka». Det betød at bygningen utgjorde et helt lite samfunn i de tider da det var mange barn i de aller fleste familiene. Brakka var i to etasjer med svalganger i 1. og 2. etasje slik at hver leilighet hadde egen inngang fra disse.
Brakka var nesten 40 meter lang. Den var bygd på solid granittmur og lå med flott utsikt over Vesterelva. Glombobrakka hadde dessuten et par nabohus som nok er eldre enn brakka. En liten strandsitterstue like ved er trolig et av de eldste husene på Glombo. Men om det nå var strandsitterstue opprinnelig, så ble det arbeiderbolig da sagbruket kom.
Bygningen, en laftet tømmerbygning i to etasjer med loft, inneholdt 16 leiligheter på 1 rom og kjøkken. Hver leilighet var på netto ca. 41 kvadratmeter. Bygningsplanen er enkel, hvor fire piper betjener hver fire leiligheter. Adkomsten til leilighetene i annen etasje går i to utvendige trapper i en toetasjes svalgang. Hele plansystemet, konstruksjonen og den enkle, tilforlatelige bygningsutformingen, er vel kjent fra liknende hus andre steder i landet. I Østfold er det imidlertid få igjen.
Det gamle våningshuset til plassen Ballastholmen kom også i brukets eie. Uthuset og doene til Glombobrakka lå der hvor veien nå går. Bryggerhuset utgjorde en viktig del av uthuset. Området hvor «Brakka» lå heter Ballastholmen. Årsaken er selvsagt at seilskutene i sin tid tømte ballasten sin der før de tok inn last. Utenlandske blomsterfrø i ballasten resulterte ofte i at fremmedartede blomster dukket opp.
Rusler en rundt i Glombo-området så ser en ennå noen av de små stuene, men de fleste har som nevnt fått tilbygg eller er bygd om. En del av de små stuene er også revet for å gli plass til nye og større hus. Egen skolebygning hadde en ikke på Glombo, men fram til 1913 ble det holdt skole i Glombobrakka. Stua i leiligheten mot nord i 2. etasje ble leid til formålet. Det var storskole og småskole annenhver dag. De eldste hadde lærer og de yngste lærerinne.
Mens skolen var i gang måtte kona som bodde i leiligheten sitte på kjøkkenet og stadig hysje på sine egne små barn så de ikke forstyrret undervisningen. Lærer Skajem som var siste lærer som underviste i Brakka bodde for øvrig i det vesle huset i Glomboveien 1. Han leide der stua mens kona i huset klarte seg med kjøkkenet og kammerset. Dette huset er lite forandret siden den gangen. Også andre aktiviteter var knyttet til Glombobrakka. «Fattig- og Sygepleien» hadde sine møter der og på søndagene holdt søndagsskolen til i et værelse i 2. etasje.
Bruksmusikken hadde også sine øvelser i Brakka ved siden av. Dessuten var det juletrefester, basarer osv. der. Brakka var med andre ord en viktig faktor i kulturarbeidet på stedet. Da Normannssaga startet hentet den i stor grad sin arbeidskraft fra Sarpsborg-distriktet der trelastbrukene da hadde store problemer. Mange unge var det som kom til Glombo. I 1875 var over halvparten av bruksarbeiderne under 30 år, men like fullt var det erfarne karer med bakgrunn fra Sanne og Solli, Hafslund eller Borregaard.
Bruksfullmektig Klaus Nedrum f.eks. fra Sarpsborg var i 1875 bare 36 år gammel, formann Edvard Thorsen fra Tune var 26 år, sagmester Anton Kristensen fra Tune var født i 1845, sagmester Otto Hansen var født i Sarpsborg i 1845, skjærmester Johan Johannesen var fra Skjeberg og født i 1841 mens skjærmester Jørgen Hansen fra Tune var født i 1850. Familier som slo seg ned på Glombo har i stor grad vært trofaste mot stedet. Mange ble selvsagt i familie med hverandre slik at det i dag er noen få slekter som utgjør en hoveddel av Glombobefolkningen.
I 1972 ble brakka fraflyttet. Lik alle ubebodde bygninger forfalt Glombobrakka raskt etter at den siste leieboeren flyttet ut, og mange mente at den burde rives. Andre, og blant dem fylkeskonservatoren og riksantikvaren, fant imidlertid at den var verneverdig og kunne settes i stand. I februar 1983 vedtok Miljøverndepartementet å frede Glombobrakka. Eieren, Nye Fredrikstad mekaniske Verksted, stilte seg positivt til fredning, og et byggefirma utarbeidet planer for rehabilitering og reising av et tilleggsbygg. Men et år etter fredningsvedtaket gikk Glombobrakka opp i flammer en februarnatt i 1984.
«Hundre års arbeiderhistorie lagt i aske», var Fredriksstad Blads oppslag. Mest sannsynlig var det at den ble påtent. Ungdommer hadde i et par tilfeller tent bål på gulvet i brakka, og naboer hadde vært redde for hva som kunne skje. «Her på Kråkerøy har vi hatt begge ytterlighetene, Ekheim og Glombobrakka», uttalte Børre Ludvigsen, formann i Østfold avdeling av Fortidsminnesmerkeforeningen. «Nå er folkets versjon borte», konstaterte han. «Skandalen var fullbyrdet».
Kilder:
– Gamle arbeiderboliger i Østfold
– Østfold historielag 1984.
– Gamle hus i Østfold 1980.
– Fredriksstad Blad / Jan Tore Glenjen og Tore Tindlund 1984.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.