Om Ekheim – Kråkerøys Soria Moria slott:
I eventyrslottet. Plankeadelens Ekheim som det var. Utdrag fra Mindre Alv 1998/1999, skrevet av Jens Christian Eldal. Den bygningen som nå står på Ekheim, ble oppført av Hans C. Kiær som i slutten av 1880-årene hadde overtatt trelastfirmaet And. H. Kiær & Co. etter sin far Anders Ferrand Kiær (1825-1898) sammen med fetteren Elias Kiær. Familien kom opprinnelig fra Drammen hvor den allerede var meget solid etablert i trelasthandelen før en gren slo seg til i Fredrikstad og bidro til plankebyens sterke vekst og fremgang fra 1860 av.
Hans Kiær bodde på eiendommen Bellevue mellom Skolegaten og Glomma inntil han kjøpte eiendommen som skulle bli Ekheim i 1895. I dag eksisterer Bellevue kun som adresse, men var opprinnelig en av de mange riktig store plankeadelvillaer som tidligere ga Cicignonområdet navnet «Plysjbyen». Kiærs nye eiendom på Kråkerøy het opprinnelig Sorgenfri og hadde vært bruksbestyrerbolig for Røds Brug eller «Normannssaga» som J.N. Jacobsen nylig hadde kjøpt.
Ved eldste branntakst i 1876 sto det her et panelt tømmerhus hvor det i 1. etasje var seks værelser, kjøkken, kjøkkengang og spiskammer, mens det i loftsetasjen var innredet tre værelser og dessuten en altan på sydsiden «bestaaende af udskaaret bordklædt Bindingsværk.» Det later til å ha vært et forholdsvis stort, men riktig tidstypisk sveitserstilshus i 1 1/2 etasje som det fremdeles finnes så mange av i Fredrikstad. I følge familietradisjonen inngikk dette huset i det nåværende Ekheim, og målene stemmer da også med dagens midtparti. Eiendommen ble utvidet med deler av Rød gårds jordvei, som ble utlagt til park og have.
De mange verdige eketrærne ga grunnlag for et nytt og særdeles beskrivende navn. Våningshuset ble straks både om-, på- og tilbygget. Den første nye fløyen var den som stadig ligger mot øst, nærmest Rødsveien, mens det tidligere huset ble forhøyet. Endringene ble beskrevet i branntakst 3. oktober 1895, og i følge Anders Kiær flyttet familien inn våren deretter.
Det er ikke kjent fotografier av huset fra denne tiden, men sannsynligvis så huset ut omtrent som dagens midtparti og østfløy bortsett fra at det i følge branntaksten også var et drivhus eller en vinterhave i to etasjers høyde foran sydfasaden. Tilbygningen og sannsynligvis 2. etasje var konstruert i «Reisværks Planker», dvs. stående pløyd plank holdt sammen i en laftet ramme oppe og nede. Det var en konstruksjon som var meget vanlig på denne tiden. Takene ble tekket med Østerdals-skifer og veggene panelt.
Allerede i 1899-1900 ble huset utvidet med vestfløyen til dagens størrelse og utseende. Det fikk en grunnflate på nærmere 500 kvadratmeter som i to fulle etasjer gir en boligflate på nesten et helt mål. Det eneste som mangler i dagens eksteriør, er de karakteristiske dragehodene på alle gavlene, dragehoder som dessverre ennå ikke er kommet opp igjen etter omfattende istandsetting etter eierskiftet i 1983/84. Med de gapende dragehodene ut i alle retninger hadde bygningen et enda mer eventyrlig og pittoresk utseende enn den har i dag.
Av stor virkning var det derimot at eksteriøret etter Riksantikvarens undersøkelser delvis fikk tilbake sine opprinnelige farger med de konstruktive elementene markert med rødbrunt mot de kremgule panelflatene, – en fargeholdning som fremhevet de arkitektoniske formene og særtrekkene, men som var blitt erstattet med ensfarget hvitt en gang mellom 1908 og 1913 da nye stil-idealer gjorde seg gjeldende. Fremdeles mangler imidlertid den opprinnelige høyrøde fargen på dører og vindusrammer. Fargeundersøkelsene viste dessuten at både den rødbrune og høyrøde fargen hadde vært lasert slik at disse fargene må ha hatt en helt eventyrlig glød i forhold til dagens moderne heldekkende strøk.
Hans Kiærs nye residens ble en meget markant representant for dragestilen som var riktig populær i 1890-årene og ikke minst i forbindelse med den store nasjonale begeistringen i årene rundt 1905. Dragene hadde sine forbilder i noen av de best bevarte stavkirkene fra middelalderen, disse unike klenodier som Norge nå var alene om i verden, selv om de fantes over store deler av Nord-Europa i langt tidligere tider.
Bygningskroppen var sammensatt av former fra typisk norske stuebygninger og stabbur slik de kjennes fra Østlandsdalene, Telemark og Setesdal. Stabbursformene er svært så tydelige i de mange gavlene med sine lave takvinkler som stikker fram i alle retninger, der de utkragede verandaene er utstyrt med dreide stolper og innfelte buer inspirert av stabburenes og stavkirkenes svalganger.
Mange vil forvente brune tømmervegger i dragestil-hus, men her ble det benyttet lysmalt panel på veggflatene, mer i pakt med den samtidige sveitserstilen. Huset fikk dessuten preg av å være satt sammen av forskjellige bygningsvolumer i skiftende høyder og bredder som tilsynelatende er vevd sammen og trenger gjennom hverandre. Ytterligere variasjon er oppnådd ved større takhøyde i de to sidefløyenes 1. etasje. Dette hadde selvsagt betydning for rommene innenfor, men bidrar også til å myke opp den store bygningskroppen.
Samme virkning har de mange utkragede verandaene og de forskjellige bygningsleddenes fremrykk og tilbaketrekninger. Disse komposisjonsprinsippene var forholdsvis moderne på denne tiden, og var først og fremst utviklet innen den nygotiske retningen av historismens arkitektur ute i Europa. Med til tidens idealer for storslått villabyggeri hørte også tårn i likhet med dem middelalderens og renessansens konge- og adelsborger hadde hatt. På Ekheim ble tårnet plassert over vestfløyen med vidt utsyn over både egne og fjernere riker.
Ekheim med sine meget store dimensjoner i nærmere 500 kvadratmeters grunnflate, er blant de største villaer bygget i Norge i tidligere tider, og sannsynligvis den største villaen noensinne bygget i dragestil. Bare hotellene fra denne tiden kan konkurrere i dimensjoner, men sjelden i arkitektonisk kvalitet.
Folk på Ekheim:
Folketellingen fra 1900 forteller om 14 personer hvorav 11 var fastboende på eiendommen. 13 personer bodde i hoved-bygningen hvortil også det tilgrensende uthuset antagelig var medregnet. Det er imidlertid noe usikkert om utvidelsen av villaen, det nye uthuset og det største redskapshuset ved gartneriet var helt ferdige og tatt i bruk da tellingen ble foretatt 3. september. Den første branntakseringen av nybyggene ble utført først 25 dager senere. Familien besto av husfar Hans Kiær og hustru Pauline Rosine f. Stang (f. hhv. i Fredrikstad 1864 og i Fredrikshald 1870) og barna Anders (f. 1892), Thomas (f. 1895) og Dikka (f. 1896).
De to eldste var født i Fredrikstad og Dikka i Glemmen som Kråkerøy med Ekheim den gang tilhørte. Året etter ble yngstebarnet, datteren Tinken født.4 Deretter oppga tellingen seks tjenestefolk, alle ugifte: Husjomfru Aslaug Waadland (f. i Eidskog 1877), stuepike Josefine Johnsen (f. i Vestre Bærum 1877), barnepike Olga Pedersen (f. i Glemmen 1882), tjenestepike for husstell (ant. kjøkkenpike, f. i Glemmen 1884), kusk Jonas Torin (f. i Sverige 1859) og endelig gartnereleven med det velvalgte navnet Nils Lagerquist (f. i Fredrikstad 1885) som bodde i uthuset ved gartneriet.
I tillegg til disse var det tre midlertidig besøkende fra Kristiania: Fruens slektninger dr. philos. Ole N. Heidenreich med søsteren Sophie og hans tilkommende hustru Cecilie Heyerdahl (f. hhv. 1871, 1880 og 1881). Fremdeles mangler tellingen minst en person tilknyttet driften. Det bør ha vært en gartner der så lenge man holdt seg med en gartnerelev, og det store anlegget utvilsomt ga arbeid til mer enn en person. Kan det ha vært Oskar Paulsen, folketellingens eneste gartner på hele Kråkerøy, som bodde med sin familie i et hus på Bjølstads grunn?
I et intervju med Svein Skahjem i boka Fra Anders til Christian B forteller Anders F. Kiær om familiens to første biler: «Far kjøpte tidlig sin første bil, det var en Minerva. I 1937 skiftet han den ut med en 1937-modell Dodge. De er visst ikke så populære lenger, ser ikke slike i dag (1980!). Bilen har jeg fortsatt, og den har bare gått 90 000 km. Vi brukte den bare seks ganger i året. Hentet min søster på jernbanen og kjørte henne til Hankø. Samme turen tilbake igjen. I tillegg hadde vi to årlige turer til Rendalen hvor vi hadde hytte. Hvert år måtte gartneren vår taue bilen slik at vi fikk ladet batteriet».
Ekheim i senere tid:
Eiendommen ble i 1983/84 kjøpt av Hroar og Bitten Hansen som med stor glede over disse sjeldne verdier vedlikeholder hus og park. Huset ble reparert og interiørene nennsomt istandsatt slik at veggfast innredning, tapeter og maling i stor grad er som opprinnelig. Huset ble møblert på nytt og som nevnt fulgte spisestuemøblementet med på kjøpet.
For øvrig var det bare det store hollandske barokkskapet og åkleportierene i peisestuen som fikk bli igjen ved salget etter Anders Kiærs død. I kjøkkenet ble det aller meste av den gamle innredningen beholdt, men supplert med en del mer moderne installasjoner. 2. etasje ble også nennsomt oppusset og dessuten innredet til kontorer, visstnok uten bygningsmessige inngrep. I en periode ble hovedetasjen benyttet som selskapslokaler, men i dag er hele huset eiernes bolig.
Baderomsinnredningen er fornyet, men fliskledningen og den gamle vedfyrte varmtvannsberederen med kobberkolben står der fremdeles. Det kan nevnes at arkitekt Sverres eget, store og praktfulle spisestuemøblement med rike utskjæringer i en blanding av drage- og jugendstil har funnet et nytt hjem i Ekheims peisestue. Til tross for de store endringene i inventaret oser hele det velholdte anlegget fremdeles av atmosfære fra den perioden det en gang sprang ut av.
I 2005 kjøpte Terje Høili Eiendom AS Ekheim. På nettstedet hoili.no kan leses følgende: Villa «Ekheim» er Norges største villa i Dragestil. Bygget fikk sin endelige utforming av arkitekt Ole Andreas Sverre i perioden 1895-1900. Ekheim var i familien Kiærs eie fra 1894 til 1984. Ekheim på Kråkerøy er et nasjonalromantisk eventyrslott med betydelige innslag av jugendstil.
Arkitekt Ole Sverre var en av de fremste utøvere av trearkitektur i Norge på 1890-tallet. Av arkitekt Ole Sverres verker kan også nevnes Holmenkollen turisthotell og Keiser Wilhelms jaktslott og stavkirke i Øst-Preussen. Utvidelsen av den opprinnelige villa «Sorgenfri» i sveitserstil ble utført i to etapper. Den østlige delen av huset var ferdig 1895 og den vestlige i 1900. Hans C. Kiær og Pauline R.
Etter bygget ble kjøpt i 2005 begynte et restaureringsarbeid som varte frem til mai 2007. Restaureringsarbeidet ble utført i nøye samarbeid med både riksantikvar og fylkeskonservator. Under 2. verdenskrig var biblioteket og peisestuen okkupert av tyske offiserer. Langs veggene i peisestuen var det da oppført køyesenger. Alle radiatorene er opprinnelig fra 1885. Sentralfyr var en viktig varmekilde, ikke bare i hovedhuset, men også i de tre drivhusene Kiær fikk innført fra Stor-Britannia. Kullfyring er byttet ut med oljefyr, men radiatorer og røranlegg fungerer like godt i dag som for 100 år siden.
Noen detaljer fra Høili Eiendoms nettsted:
Kilder:
– Mindre Alv 1998/1999.
– Fra Anders til Christian B. 1997 av Svein Skahjem.
– hoili.no/eiendom/ekheim.
– Digitalt Museum.