Landhevingen – Kråkerøy stiger opp av havet:
Fra sjøbunn til holmer – årsaken til at bygda lå dypt i sjøen, skyldtes at den enorme istyngden under istiden hadde presset ned hele den skandinaviske halvøy. Men da isen smeltet, hevet landet seg på ny. Og selv om det ble frigjort veldige mengder vann, var stigningen av jordskorpen større, så resultatet ble at strandlinjen etter hvert sank i forhold til landet. Det gjør den for så vidt ennå, men langsommere. Etter de siste målingene har landet på våre kanter steget vel 30 cm i de siste hundre år. Lerflatene som i dag er åkerjord på Kråkerøy, er avsatt gjennom de siste 4-5 tusen-årene f. Kr., men de aller laveste av dem som f. eks. slettene ved Strålsund, er nok fra en enda yngre tid. Her ved Glomma-munningen blir det jo ennå transportert mye slam til sjøs. Også i denne unge leren fins det skall etter døde saltvannsmuslinger og snegler.
Vi kjenner vel alle den store, brede østers eller den vesle strandsneglen som har det fine navnet Littorea littorina. Noen av disse dyrene forteller at klimaet har vekslet under avsetningen av leren. I noen lerlag finner vi således en musling som heter Tapes decussatus (Rutet Teppeskjell). Den lever ikke lenger på våre kanter, men holder til i sørligere og varmere kyststrøk. At Kråkerøy har ligget under sjøen kan vi selv lett iaktta. Det høres kanskje utrolig at havet på våre kanter har nådd ca. 180 meter høyere enn nå, men det finnes mange beviser for både i form av strandhakk og andre spor etter havet. (Dette kan vi naturligvis bare se der hvor landet ligger så høyt, som f. eks. nord i Skjeberg.)
På Kråkerøy finner vi f. eks. skjellbanker helt oppe på toppen av Breifjell og nord på Holtevarden. Ved Breifjell ligger skjellmassene sammen med en tydelig stranddannelse av klappersten vel 50 m. o. h. En søndagstur hit opp kan fortelle bedre enn ord om de første små skjærene som dukket fram av havet. Vi møter stranden akkurat slik som den ligger langs holmene i dag. Den er nok til dels dekket av planter og trær, men la oss tenke oss 6 000 år tilbake:
– Da møter vi en brenningkranset og værhard liten holme. Rett i sør lå bare noen småøyer der vi i dag ser Hvaler, og ellers stod selve storhavet rett på. De ytterste holmene i vår egen tid, som f. eks. Heia, de gir oss det beste bildet vi kan få av disse havskjærene. Da stranden ved Breifjell ble vasket av bølgene var imidlertid Holtevarden, Sunnsilåsen, Enhusvidda, Åsgårdsvarden og Kjøkøya forlengst dukket opp av sjøen. Det første som hadde stukket fram av Kråkerøy, var naturligvis Holtevarden. Det må ha skjedd ca. tusen år før Breifjell ble en holme.
Men la oss ikke reise fra holmen vår før vi får sett oss litt mer omkring. Alle åsene som vi nettopp nevnte, ligger som en liten skjærgård rundt oss, og først langt opp i Tune eller Skjeberg øyner vi det virkelige fastlandet. De høyeste åsene på Rolvsøy, Torsnes og Onsøy er imidlertid skogkledde, store øyer. Men mot sørvest ligger det endeløse havet. La oss se det i storm. Hvitkledd av brenning og skum ligger da det første Kråkerøy. I det sørvendte stupet ved Holtevarden står brottene på, og like i sør bryter sjøen i mektige skavler over et undervannsflu – det er Kariknatten!
På denne tiden er menneskene forlengst kommet til Østfold. De lever langs strendene som jegere og fiskere. Vi behøver ikke gå langt for å finne dem. På Rolvsøya fins det boplasser langs en strandlinje som ligger høyere enn selve Holtevarden. Og vi kjenner sporene etter tilholdsstedene deres også i Onsøy og Skjeberg. Det er nå et godt klima. Somrene er varme og skoger av ek og andre løvtrær har slått rot i landet. Men mens bygda stadig stiger mer fram av havet, tar sjøen fatt på omlagringen av jordsmonnet. Der bølgene får tak spyler de alt løst materiale ned i lavere nivåer. Og jo mer utsatt stedene ligger for havets angrep, desto større og grovere masser kan sjøen transportere med seg i dypet.
På denne måten er hver eneste del av de øverste jordlagene blitt flyttet under landhevningen. Det letteste materialet førtes lengst ut av bølgene og strømmen, nærmere stranden ble grus og sand avsatt, og langs åssiden ligger ennå de store blokkene som sjøen ikke klarte å rikke. Det er det samme hvor vi vandrer i bygda, denne rekkefølgen i oppbygningen av de løse lagene kan vi lett se, –så sant sjøen har hatt noe materiale å tumle med.
La oss f. eks. gå bort til Sandane i Enhuslia eller i skjæringen ved Kråkerøy stadion. I bunnen av dalgangene ligger lerflaten, så følger finsand og grus, og på toppen av det nedskyIte materialet ligger blokker og stener. Går vi videre opp åsen, så ser vi imidlertid at forsenkningene er fylt med løsavleringer. De er blitt liggende, fordi de er kommet i et leie hvor bølgene ikke fikk tak.
Den hyppigste vinden i vårt distrikt er nå sørvesten. Da denne retningen faller sammen med det største frie strekk over havet, er det klart at sjøen i dag kan arbeide mest med de sørvendte løsmassene. Hva som har vært den vanligste vindretningen under oldtiden, det vet vi selvfølgelig ingen ting om, men at det til alle tider har vært sørvesten som har hatt størst tumleplass, kan vi i hvert fall fastslå.
Dette ser vi da også spor etter i tverrdalene, hvor det stort sett ligger mest nedskylte masser langs nordsiden – altså mot lovart. I langdalene derimot har nedskylningen vært temmelig lik på begge sider. Når det gjelder tverrdalene, så er det nok av eksempler på denne ulike nedskylningen. Vi kan se det fra veien mellom Enhus og Holte, vi finner det sør for Kariknatten, i lia fremover mot Bjørnevågen og mange andre plasser.
I langdalene ser vi voller av nedspylte masser på begge sider, slik som i passpunktet mellom Sunnsilbakken og Kirkebakken og i dalene utover mot kilene. Det lovmessige i dette bilde avhenger jo selvsagt av om løsavleringene opprinnelig har vært noenlunde likt fordelt. Der det har vært mye grus og sand vil det jo også bli hopet opp størst masser langs foten av åsene. Men vi kan også se at lerflatene ofte går helt inn til åsene uten å være dekket av andre lag.
F. eks. ved fjellsiden rett vest for Kallerakrysset ved Fuglevik, – østkanten av Kariknatten eller ved Femdal. Her har berget sikkert vært sparsomt dekket av grus og sand. Der leren får en slik umiddelbar kontakt med åsene, mangler ofte den vanlige sonen med løvskog, og dette bidrar til å skape et nesten Bohuslensk landskapsbilde.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Alle fotos Roger Kjellvik.