Istiden formet Kråkerøy:
Sin endelige utforming har Kråkerøylandskapet fått under siste istid. Da ble de gamle dalgangene og sprekkesonene gjort enda dypere og større av isdekkets veldige høvel. Men ikke bare dalene ble bearbeidet av disse mektige kreftene. Alle åser og knauser ble slipt og polert av is og vann. De gamle løsavleiringene av forvitringsgrus ble ført bort, og det rene friske fjellet kom fram i dagen, – der det ikke på ny ble dekket av grus og andre løse lag. Alt dette kan vi se hvor som helst på Kråkerøy. Har man først fått øynene opp for de sporene som isen har lagt etter seg, kan enhver søndagstur i terrenget bli en geologisk ekskursjon.
Hva er det da vi kan se? Jo, først og fremst alle de fine, glattslipte svabergene. Både i smått og stort forteller de om den mektige bulldozeren som høvlet berggrunnen under istiden. Storisen har glidd ut over bygda mot SSV, og dette har satt kraftige merker etter seg i landskapet. Vi kan alle se at åsene har runde og myke former mot nord, i sør faller de derimot som regel ned i tverrdalene med bratte og uregelmessige fjellsider. Dette er en så fast rytme at vi kan iaktta den overalt. Og enten det dreier seg om slike mektige granittmassiv som Kjøkøya eller de små skjærene langs strendene, så er de merket av isens arbeid.
Denne høvlingen av landskapet har også satt en karakteristisk profil på tverrdalene. Vi kan f. eks. ta en tur ut til Enhuslia og stille oss på veien straks vest for Kirkesvingen. I nord har vi da Ravnebergets bratte og høye stup, men snur vi oss og ser sørover, møter vi de fine skrånende svabergene til Kariknatten. I neste tverrdal lengre sør er det derimot Kariknatten som har en lignende steil sørvegg. Dette kommer av at nordenden av åsene har ligget mest utsatt for isens høvlende virksomhet, sørsiden lå mer i le.
Resultatet ble at isen slipte fjellet til glatte svaberg i nord, men i sør plukket den ut store blokker etter de kryssende sprekkesonene og førte dem med seg. Derfor faller sørveggene til åsene ofte nedover i store trappetrinn. Vi har nettopp sett på Ravneberget og vi bør vel også nevne sørenden av Holtevarden, – den veldige bergveggen ved kirkegården. I sånne oppdelte fjellsider har dessuten alminnelig issprengning siden gjort sitt til å lage et fillet stup.
Disse to forskjellige resultatene av isens arbeid med berggrunnen, kalles støt og leside. Det lille skjæret «Kavringen» sør for Vesle Sauholmen gir et idealbilde av begge profiler. Den svakt skrånende nordsiden og det bratte stupet ved lesiden, – vi ser det så ofte i skjærgården, men det er kanskje ikke alle som tenker over at denne skulpturen er monumenter over istiden.
Retningen av høvlingen forteller hvor isen er kommet fra. Se på den fine samlingen av svaberg ved Kråkerøyveien nord for Folkvang. Alle har typisk isskuret profil, og alle har støtsiden vendt mot NNØ. Bedre eksempler på isens arbeid med bygda, fins ikke. Den eksakte retningen til isbevegelsen kan vi også ellers få grei beskjed om ved å titte på overflaten til det første og beste svaberget.
Hvis den ikke er forvitret, vil vi oppdage at det er risset inn centimeterbrede striper i granitten. Særlig lett er det å få øye på dem ute ved sjøen, der berget ligger renspylt og friskt. Disse skuringsstripene som de kalles, er risset inn av fastfrosne stener i bunnen av isen som skuret over berggrunnen for 10-12 000 år siden. Se godt etter neste gang du ligger og soler deg etter et bad. Du vil sikkert finne at isen har satt sine kompass-streker i svaberget, slik at du kan se hvor den kom fra og hvor den gikk hen.
Hovedretningen til isbevegelsen har stort sett gått SSV, men vi finner skuringsstriper innenfor hele sektoren mellom S 10 grader Ø og SV. Dette at isen har glidd over bygda etter den samme retning som langdalene, har naturligvis gjort sitt til at de er blitt meget dypt nedskåret. Hvor dype de er, det er ikke godt å ha noen formening om, men kloss ved fjellsiden nær samledammen i Rødsmyra er det boret over 11 meter gjennom lermassene uten å finne berggrunn. Og dette kommer altså i tillegg til den store dybden som dalen ligger blottet i. Sammen med skuringsstripene ser vi mange steder brede små arr, tynne strekbuer eller nedslipte halvmåneformede fordypninger. Også de er laget av isen.
De første av dem har buen vendt mot isbevegelsen, den siste står derimot den motsatte veien. Særlig karakteristiske «sigdbrudd» finner vi flere steder langs vestsiden av Holtevarden. De vakre nisjene og hulkilene som ofte preger fjellveggene langs langdalene, er derimot laget av strømmende breelver mellom isen og berget. Disse livlige mønstrene etter det fossende vannet kjenner vi vel noen hver. På venstre hånd når vi går fra Trolldalen mot Sandbukta, har vi fine eksempler. Likeledes langs østsiden av langdalen sør for Åsgård. Ved strendene er de å se så mange steder at vi ikke kan gi oss til å regne dem opp her. Vi skal bare nevne at typisk smeltevannsskulptur er lett å finne på Brattholmene og Risholmene.
Mer kjent enn alt dette er likevel jettegrytene. De er laget av breelver der vannet under stort trykk arbeidet med berggrunnen. Det er på samme måte som fossene den dag i dag lager jettegryter. De er f. eks. ikke vanskelig å få øye på når det er liten vannføring i Sarpsfossen. I enkelte av grytene på Kråkerøy kan vi se spiralen etter det oppadstrømmende vannet langs sidene. Det er som om noen med kjempekrefter skulle ha boret dem med en veldig gjengetapp. Vi ser det særlig tydelig i en på Risholmen. Det er så mange jettegryter på Kråkerøy at vi ikke kan nevne alle. De fleste ligger i grupper. Vi finner dem oppe på åsen øst for bunnen av Bjørnevågkilen, på Risholmen og flere andre steder.
De fineste er likevel dem på Store Råholmen. De ligger på vestsiden, typisk nok, langs en fordypning med spor etter vannerosjon. Det samme kan vi se sør på Langøya og ved Rødsmyra. Noen steder er bare det halve av jettegrytene bevart. Det skyldes at isen har plukket bort noe av berget etter at de ble laget. Sånne jettegryter ligger gjerne ut mot små stup eller lesider. Oppe i åsen vest for Hellebekk finner vi et godt eksempel.
Det vanligste er at jettegrytene ligger langs skråningene eller stupene ned mot de dypeste dalene. Det skyldes at isdekket i et sånt brutt terreng er blitt mer oppdelt, noe som igjen har gitt mange åpninger for brevannet. Det hører til sjeldenhetene å se jettegryter inne på selve åsflaten som på Holtevarden. Mange steder er jettegrytene bra vannbeholdere. Det er ikke så få som har hentet vann på Store Råholmen i ferietiden. Også inne på gårdsplassen til den sørøstre Rød-gården finnes det en jettegryte som har holdt godt med vann.
Illustrasjonen under viser godt hvordan isen arbeidet med landskapet. Her på Kråkerøy i retning NNØ – SSV. Breen smeltet i kontaktflaten med berggrunnen under når den støtte mot en forhøyning, siden smeltepunktet for is synker ved økt trykk. Dette smeltevannet rant på le-siden av forhøyningen og trengte ned i sprekker i fjellet. Når det voldsomme trykket fra breen avtok i le frøs vannet til is igjen. Da vann som fryser øker i volum ble berggrunnen frostsprengt, det utviklet seg en bratt le-side og grove korn, som stein, ble dannet. Støt-siden ble samtidig med dette slipt ned ved isskuring til en strømlinjeformet landform, kalt «rundsva», og steinmel ble produsert:
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– geobilder.com