Om Smertubakken / Smertukollen:
Dette er for det meste en beskrivelse av Smertubakken som sted. For utfyllende om utøvere, renn og resultater henvises til Rune Fredrik Andersens bok «Smertubakken» (utgitt 2002), som anbefales på det varmeste.
Smertubakken I
Den sentrale beliggenhet i forhold til byen og distriktet bidro utvilsomt til å gjøre Smertubakken svært populær, både hos de aktive og hos publikum. Fredrikstad-distriktet hadde fått en hoppbakke og det «MIDT I BYEN». Også andre forhold omkring bakken var tilrettelagt med henblikk på å skape et publikumsvennlig anlegg. I forlengelsen av bakken hadde man den store og innbydende sletta. Fra den kunne publikum følge hopperne helt fra toppen av bakken og i hele luftseilasen. Riktignok kunne ikke Smertubakken fremvise publikumstribuner ved unnarennet, men en rekke naturlige avsatser dekket dette behovet på en utmerket måte.
Allerede i 1908 ble skisporten lansert på Kråkerøy, og det ble laget hoppbakke ved Bjørneklova. I 1930-årene var det vinterstid skihoppaktivitet over hele Kråkerøy. Kråkerøy Skiklubb holdt til syd på øya, og hadde sine hopprenn i Bjørnevågbakken, også kalt Grankollen. På nordre Kråkerøy hadde ungdommen Springvannsbakken ved Bjølstad.
Dessuten hadde de yngste skihopperne en liten bakke i Smertulia til disposisjon. Det var på samme sted som Smertubakkens unnarenn ble anlagt i september 1937. I tillegg kjennes det til improviserte bakker som Henrybakken, Strålsundbakken og Bassinbakken. Kråkerøy Skiklubb må sammen med Glombo Idrettsforening og Kråkerøy Idrettsforening betraktes som forløpere til Kråkerøy Idrettslag.
Kråkerøy Idrettslag ble stiftet 25. februar 1937. Smertulia på nordre Kråkerøy ble meget tidlig blinket ut som første stedsalternativ for bygging av hoppbakke. For at den skulle bli en realitet, måtte man nødvendigvis passere grunneiers godkjennelse før byggestart. Selve nøkkelen befant seg i så måte på Bjølstad gård, hos familien Sørensen, representert ved fru Marie Bolette Sørensen (1866 – 1956). Hun var enke etter Magnus Sophus Sørensen (1861 – 1929).
S. Sørensen var i sin ungdom en framgangsrik roer, og representerte både Fredriksstad Roklubb og The Anglican Boat Club i London. Sistnevnte representerte han flere ganger ved kapproingskonkurrranser på Themsen. Etter den aktive karrieren fungerte han som roinstruktør, og deltok også på det lokale idrettsadministrative plan. Upåvirket av hans idrettsinteresse kunne umulig Marie og familien ha vært den dagen forespørselen fra KIL forelå.
Til tomtebefaring og sluttforhandlinger med idrettslaget stilte den nest eldste sønnen, William Sørensen (1892 – 1977) med nødvendig fullmakt. Kalenderen viste 8. september 1937. Det var ikke behov for å utøve noen form for overtalelse fra idrettslagets side. KIL fikk umiddelbart positivt svar, herunder fritagelse fra å måtte kjøpe tomten eller betale grunnleie for den!
Det var ikke første gang Marie Sørensen stilte seg positiv til bidrag i kategorien gode formål. Alt sosialt arbeid hadde hennes varmeste støtte. Også i det stille bidro hun med hjelp mange steder hvor det trengtes. Etter krigen var det Kråkerøy kommune som ble tilgodesett ved hennes store engasjement og giverglede. Da skjenket nemlig den stillferdige Bjølstad-dama tomta til Solliheimen Aldershjem. Byggingen av Solliheimen ble for øvrig avsluttet i 1955, og ble nærmeste nabo til Smertubakken.
Interessen for skisport sto særlig høyt på «Blomsterøya» i førkrigsårene. Det var en direkte konsekvens av denne interesse, at idrettslagets første store mål var bygging av en skibakke. Beliggenheten var valgt med omhu, med kort avstand til ferjeleier og byen. Selv om hoppbakken ble kalt både Smertukollen, Kråkerøybakken og KIL-bakken, var det Smertubakken den ble hetende på folkemunne.
8. september 1937 forelå, som nevnt, grunneiers tillatelse til å anlegge bakken, og medlemmer av idrettslaget lot ikke akkurat gresset gro under sine føtter. KIL- folket gikk bokstavelig talt løs på prosjektet med bare nevene. Selv lørdag ettermiddag og kveld kunne idrettsungdommene tilgodese bakkebyggingen. De olympiske lekers motto er som kjent «Citius, Altius, Fortius». Hurtigere, høyere, sterkere.
I Kråkerøy Idrettslag anno 1937 var mottoet «Laboremus pro Smertubakken». La oss arbeide for Smertubakken! Allerede 25. desember samme år sto bakken ferdig. Den korte byggetiden forteller det meste om den entusiasme og dugnadsånd som rådet på den tiden. Primus motor i dugnadsarbeidet var Sverre Due (1890 – 1966). Han bidro også sterkt til at det noe senere ble anlagt flomlys i bakken.
Stenhugger og Kråkerøykar Alfred Strøm (1881 – 1962) stilte i spissen for utsprengningsarbeidet i unnarennet. Den utsprengte fyllmassen ble fraktet opp i bakken ved hjelp av korger og en gammel hånddrevet vinsj. Slik benyttet man den utsprengte fyllmasse til å anlegge «kulen» i bakken. Øvrig fyllmasse som jord og lignende skaffet dugnadsgjengene til veie i nærmeste omegn.
Ved byggingen av stillastårnet ble det benyttet master av stål som bærekonstruksjoner. Denne delen av bakkeprosjektet krevde noe profesjonell bistand på dagtid, dette også av byggeforskriftsmessige årsaker. Ellers var trevirke det dominerende byggematerialet i Smertubakken. Overrennet, hoppet, og toppstillas med trapper ble deretter impregnert i ren tjære. Denne rev i nesa på lang avstand.
Ett medlem, Einar Haugen,(1918 – 2001) lå bokstavelig talt på alle fire og tjærebeiset i overrennet. Visst verket knærne etter hvert, men så pass måtte man vel tåle, mente Haugen. Etter at tjærejobben var i havn, kunne samme Haugen konstatere at knærne var ganske så blodige. Arbeidet med tjæreimpregneringen var for øvrig siste post på dugnadsprogrammet, nå kunne medlemmene se målsnoren.
Bakken ble konstruert med utgangspunkt for å tåle hopp på 25-30 meter. Den skulle ikke virke avskrekkende, men benyttes av både senior- og guttehoppere. Skjønt avskrekkende virket den nok på noen. Bare det å bestige toppen av stillaset kunne være en tøff utfordring. Smertubakken anno 1937-38, var en såkalt liten fallbakke. Høydeforskjellen mellom stillasets topp og bunn utgjorde ca. 9,5 meter.
Høyden på hoppet var noe i underkant av 2 meter. Bakkeprofilen innebar at hopperne fikk et relativt stort trykk i landingsmomentet. En tendens var at mange hopp ble tilnærmet like lange. Det var vesentlig frasparket på hoppkanten som ga lengdevariasjoner. Med en slik bakkeprofil kunne selv de dårligste hopperne slippe taperfølelsen. Men forutsetningen var selvsagt at hopperne klarte å gjennomføre stående hopp! Moderne bakker er utformet slik at de mindre gode hopperne faller ned på kulen, når de beste med samme fart hopper bakken ned.
Innvielsesrennet foregikk 2. januar 1938, og Fredriksstad Blad skrev følgende dagen etter:
«For de ca. 2000 som i går – 2. nyttårsdag – hadde innfunnet sig i bakken til dens offisielle innvielse blev alle forventninger overtruffet. Et lite og ungt lag hadde bygget en stor og ordentlig bakke, som i praktisk talt alle detaljer er en mønsterbakke. Løperne, ikke minst, uttalte sin store tilfredshet med bakken, den var akkurat slik en god bakke skal være, ikke for stor og ikke for vanskelig, men allikevel en glimrende bakke for så vel rutinerte karer som Ragnar Hansen, Vik, Reidar Johansen mfl. som for de mer ukjente som prøvde sig for første gang og for manges vedkommende med avgjort held.
Arbeidet, som er nedlagt av KILs medlemsstab under ledelse av formann Arne Romberg, meget sterkt sekundert av Sverre Due, må avtvinge den aller største beundring og respekt. Bakken er fin, publikumsservicen var avgjort god, og publikum har rik anledning til å følge løperne fra starten på det 9 meter høie opbyggede stillas til de svinger nede på sletten.
I forbindelse med bakkens innvielse og åpning, kan man ikke undlate å nevne de som ved sitt strålende eksempel, sin forståelse av idrettens betydning og sin generøsitet har vært blant de fremste av de som har reist bakken. De, hvis uegoistiske tankegang av alle oss idrettsinteresserte vil huskes bestandig og som nettopp i disse dager har det rette relieff for sitt storsinn. Vi sikter – som de har forstått – til fru Marie Sørensen og hr. William Sørensen som helt gratis har ydet tomten til bakken.
Trafikken til bakken i går var så stor som trafikken til Kråkerøy sjelden har vært. Phønix-ferjestedet kjørte med to ferjer og når gjorde de det sist? Og ellers krydde det av folk på alle veier og stier og da vi efter rennet var oppe på toppen av bakken viste det sig at skibakken hadde vært centrummet for interessen den dagen. Overalt var folk på vei fra bakken og hjemover, selv gratisflatens publikum gikk hjemover overbevist om at det var en bra bakke og et flott renn.
Precis kl. 13 begynte den offisielle del med Arne Rombergs tale, hvori han bl.a. ønsket alle hjertelig velkommen og uttalte at med denne bakken hadde K.I.L. nådd ett av sine mål, og dermed lagt en ny provins til landet, rettet en varm takk til fru Marie Sørensen for bakketomten og videre til alle dem som med pengegaver, materialer og annen hjelp hadde vært med på å reise denne bakken. Talen blev påhørt i dyp taushet og efterfulgtes av «Ja, vi elsker» som publikum sang med i. Hvorefter Hans Gerhard Danielsen, K.I.L., åpnet bakken med et pent hopp på ca. 20 meter».
Det siste seniorrennet før krigen ble avhold 31.januar 1940 og var et aftenhopprenn. Billettinntektene i bakken oversendte arrangøren til «Våre egne gutter og Finlands Røde Kors». Rennet ble forresten hele 10 min. forsinket. Det var ukjent kost både for de aktive, publikum og pressen. Dette var altså det siste seniorrennet før krigen brøt løs.
Mange Østfoldhoppere skulle nå miste sine beste konkurranseår. Krigen skulle også sette spor etter seg med hensyn til premiering i bakken. Kort fortalt innebar dette at før krigen vanket det sølvpokaler og ditto skjeer til de premierte. I mange år etter krigen måtte hopperne nøye seg med noe så trivielt som tinn- og blikkgjenstander. Sølv lot seg vanskelig oppdrive i de første etterkrigs-årene.
Under okkupasjonen opprettet tyskerne det nazistiske «Departementet for Arbeidstjeneste og Idrett» høsten 1940. I november måned samme år hadde departementet sendt ut sitt diktat om «nyordningen» av norsk idrett. I realiteten innebar den at Norges Idrettsforbund var oppløst. Før jul i det første krigsåret, ble distriktets idrettsklubber enige om felles opptreden i forhold til de nye makthaverne.
Ingen skulle delta i konkurranser, verken som deltagere, funksjonærer eller publikum. Idrett skulle kun drives i hemmelighet. Idrettsstreiken var et faktum. Den tyske okkupasjonsmakten besvarte idrettsstreiken på sin måte våren 1941,ved å utstede en såkalt «Forordning om beskyttelse av norsk idrett». Blant annet innebar forordningen at departementet kunne overlate ledelsen av et idrettslag/forening til okkupantsympatisører.
Nyordningen medførte at Kråkerøy IL la ned sin virksomhet vinteren 1942. Idrettsfronten var den første sivile motstandsfront i Norge under krigen, og kom senere til å bli retningsbestemmende for hele den norske motstandsbevegelse. Nazistene, med tyskernes hjelp, gjorde alt som sto i deres makt for å få brutt idrettsfronten, men uten resultat. Lokalt forsøkte nazistene å aktivisere idrettsvirksomheten i KIL, herunder Smertubakken. En som ble forespurt var Sverre Henriksen. Han var en kjent lokal idrettsutøver før krigen. Sverre var krystallklar han, og svaret var: «Ikke interessert!» Renn i Smertubakken under krigen var utelukket.
Når freden kom, gjenopptok KIL den ordinære virksomheten 31.mai 1945, med Wilhelm Pettersen som formann. Smertubakken hadde forfalt sterkt under krigsårene. Nå skulle den settes i stand igjen, koste hva det koste ville! Tiltakslysten var minst like stor nå som før krigen blant lagets medlemmer. Kråkerøy kommune hadde latt seg imponere av lagets gjennomføring av byggeprosjektet før krigen, lagets innsats i Milorg under krigen, og stilte velvillig opp med økonomiske bidrag. Dermed var det et uovervinnelig tospann som nå kastet seg over gjenoppbyggingen av bakken.
Ikke bare besørget man ordinært vedlikeholdsarbeid, nei, bakken ble i tillegg betydelig utbedret. Høsten 1945 ble bl.a. bakkeanlegget påkostet nytt, og høyere toppstillas. Til stillasarbeidet måtte idrettslaget også engasjere fagfolk. Selve hoppet ble justert, dessuten ble nytt dommertårn anlagt. Nå var det bare å vente på vintersesongen med treningshopping og nye renn i fredsåret 1946. I Smertubakken, bakken «MIDT I BYEN».
Hele distriktets hoppinteresserte så fram det første aftenhopprennet etter krigen, 13.februar 1946. Både aktive og publikum var rett og slett sultne på skikonkurranser. Bakken var utbedret, lysanlegget likedan. Dessuten hadde arrangøren lovet ny bakkerekord. Endelig skulle 30 meters grensen brytes. Skiklubbene i fylket viste stor interesse. Påmeldingene lovet godt. Med noen få unntak kunne arrangøren konstatere at Østfolds antatt beste hoppere ville innta øya og Smertubakken.
Bakken var prima preparert, og omhyggelig pyntet til fest. Med granbar på begge sider av unnarennet, og både norske- og KIL- flagg i bakken. Det var fra medlemmenes side involvert masse følelser i forarbeidet. Selve renndagen anmodet KIL i lokalpressen om at publikum måtte være ute i god tid. Dette fordi man ville unngå kødannelser umiddelbart før rennstart. Alt Iå vel til rette for en opplevelsesrik hoppaften.
Også værgudene var i godlune og det fortjente virkelig den driftige arrangøren. Alle hoppinteresserte gledet seg som unger. Tiden frem mot rennstart gikk sakte; nærmest i sneglefart. Endelig var kvelden der. Flomlyset i bakken kunne hilse aktive, dommere, publikum og pressen; Velkommen tilbake i Smertubakken! Publikum strømmet til. Flere hadde også medtatt små norske flagg. 2.500 tilskuere i stort og smått omkranset bakken. På sletta nærmest bakken var det trangt om plassene.
Det var ikke forhåndbestemt at rennet 8. februar 1959 skulle være det siste rennet i «Smertubakken I». Ingen av de tilstedeværende i bakken den dagen kunne vite at rennet innebar sluttstrek for den gamle Smertubakkens rennhistorie. Var det en tilfeldighet at så mange ringrever var påmeldt og kjempet for siste gang i bakken? Kanskje forstod nettopp disse veteranene bedre enn alle andre alvoret i Smertubakkens «helsetilstand«. Dette ble hoppernes farvel med bakken. Fra startlistene gjenkjennes bl.a. følgende navn; Eugen N. Raae, G.I.F, Ragnar Øby, G.I.F, Tom Johannessen, KIL, John Bakken Moss SK, M.Olafsen, Råde IL, Oddvar Berg, KIL og Yngvar Holter, FSK.
«Overrennets finale»
I 1959 og 1960 ble overrennet reparert slik at det fortsatt skulle være forsvarlig å hoppe i bakken. 500 kr. bevilget Kråkerøy kommune til dette formålet. Hopptrening i bakken ble det også, selv om aktiviteten ikke var så stor. KIL forsøkte forresten å få til et gutterenn i februar 1960, men interessen var laber. Kun 13 påmeldinger ble mottatt. Noe renn ble da heller ikke arrangert.
Treningshoppingen fortsatte både i 1961 og 1962; deretter var det stort sett slutt. Manglende interesse hadde nok også sammenheng med hele overrennets befatning. Treverket var råttent og representerte en sikkerhetsmessig fare. Rivningsarbeidet ble intensivert i 1967, og ble avsluttet i 1968. For flere medlemmer var det med vemod man måtte gå løs på den oppgaven. De gode minnene var mange.
Smertubakken II
Allerede i forkant av rivningsarbeidet av Smertubakkens overrenn, hadde KIL en ny bakke på «beddingen». Planene gikk ut på å bygge en trenings- og konkurransebakke for barn og ungdom. Bakken skulle få et kritisk punkt på ca.23m. Og slik ble det. Smertubakken II ble bygd opp av stål og stålkonstruksjoner. Mange viste stor velvilje ved gjenoppbyggingen. Blant annet bidro elever og lærere ved Yrkesskolen i Fredrikstad, med å omarbeide og sveise sammen stålmastene som KIL hadde skaffet til veie.
Både over- og unnarennet ble bredere. Noe sprengningsarbeid ble da også gjennomført. Dessuten måtte idrettslaget ved egeninnsats bygge nytt dommertårn. Den nye bakken fikk en helt annen profil enn den gamle Smertubakken. Overrennet ble mindre bratt, hoppet betydelig lavere. Den nye bakken kostet idrettslaget netto ca. kr. 12.000,- Det totale kostnadsoverslaget utgjorde kr.35.000,- Egeninnsatsen var det ingenting å utsette på!
Smertubakken Il ble innviet 26. januar 1969. Idrettslaget hadde invitert kretsens guttehoppere, og 80 hoppere meldte sin ankomst. 10 år hadde gått siden KIL sto som arrangør av et kretshopprenn. Den offisielle del fikk stor plass i forkant av selve rennet. Det var taler av formennene Henry Brattberg, (1914 – 1986) i bakkekomiteen, Sverre Sandersen i skikretsen, og Arne Wang Erlandsen i idrettslaget. For Arne var dette innvielsesrenn nr.2 i bakken. Han assisterte under rennet i 1938, da som bakketråkker. Han hadde gått gradene i bakken og i idrettslaget.
I mars måned 1969 arrangerte KIL det første såkalte Kråkerøy-mesterskap i den nye bakken. Start-adgangen var betinget av deltagernes geografiske tilhørighet. Man måtte være bosatt på Kråkerøy! Dette var de «innfødtes» eget renn. En noe spesiell atmosfære var det i bakken ved slike mesterskap, ettersom alle kjente alle… Følgende kunne smykke seg med tittelen Kråkerøy-mester 1969: Morten Pedersen, Tom Gregers Barfod, Jan H. Ihlebæk, Kai Ronald Hansen, Lars Pettersen, Petter Holter, Jan Vidar Moe og Carl Alfred Forsberg. Jan Vidar Moe var for øvrig rennets beste hopper.
Det aller siste rennet i Smertubakken II ble avviklet den 11. februar 1979. Det var et kretsrenn med innlagt kretsmesterskap for klassene 11-14 år. Brynjar Jensen, FSK, vant 9 årsklassen. Sin unge alder til tross, det var hans femte kretsrennseier i bakken. Seieren i 10 årsklassen havnet hos en annen FSK-gutt, Terje Gjertsen. Han var NM deltager i 1987 og kretsmester kl. yngre jr. 1985 og 1986. KIL-gutten Remi Gunnersen erobret sølvmedalje i K.M. kl.14 år.
De snøfattige vintrene fortsatte, og forsterket sitt nærvær i årene som kom. KIL med sin iherdige skigruppe-leder Leif Erlandsen (1951-) i spissen, snuste litt på et plastbakkeprosjekt, uten at det utløste noe konkret. 8. desember 1990 ble hele overrennet nedmontert seksjonsvis og flyttet til Råde.
Området ved bakken i 2017. Fotos: Roger Kjellvik.
Kilder:
– Smertubakken 2002 – Rune Fredrik Andersen.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
– Nasjonalbiblioteket.
– Fredriksstad Blad.