Pynten – Liten skole med stor aktivitet:

Elever og lærere skriver en flott artikkel om Pynten i avisa Kråkerøy Kontakt 1986.

Ytterst på Langøya, mellom bratte koller og runde svaberg, ligger det lille strandsitterstedet «Pynten». Frodig gressbakke ned mot sandstrand og rester av en gammel brygge. Sett fra sjøsiden fortoner det seg som et ferieparadis, med hvitmalte trehus bak aldersstegne piletrær. Men går du i land blir du brått revet ut av feriestemningen. Her finner du ungdom i aktivt arbeid med skolefag og praktiske gjøremål. Du er på «Pynten».

Til venstre: Hovedhuset på Pynten sett fra øst. Midten: Strandstua. Til høyre: Hovedhuset sett fra vest. 3 fotos: Kråkerøy Kontakt 1986.
LIV OG LÆRING

Glad skole på Langøya – Pynten er en strandsitterplass som ligger helt ute ved Pålebukta innenfor Glufsa. Denne plassen ble ryddet omkring 1790. Stua på plassen var ganske liten og lå helt nede i strandkanten. Rester av den første grunnmuren ble funnet da Andreas Pettersen bygget sitt hus her ute i 1868. I gamle dager var det ikke noe annet enn en kjerrevei ut til Pynten. Skulle de innover på øya måtte de gå eller ro. Det var også mulig at de seilte dit de skulle. Senere gikk det rutebåt mellom Øyenkilen og Fredrikstad på lørdager, denne båten gikk også innom forskjellige steder på Langøya. I dag er det lett å ta seg fram til Pynten, det er godt mulig å kjøre helt fram med bil.

Halvor Bårdsen var rydningsmannen på Pynten. Han bodde først på Ballastholmen lenger nord i Vesterelva, men flyttet ut til Pynten i 1791. Her bygget han seg en liten stue. Halvor Bårdsen eide ikke jord, og hans enke sies i 1801 uttrykkelig å være «husmann uden jord». Halvor drev fiske og sjøfart, og sagn forteller at han også skal ha syslet med vrakplyndring:

«På Langøya ved Pålebukta ytterst ute mot Faulesundet lå det i riktig gammel tid en ørliten stue like nede i strandkanten. Her bodde en kar som kaltes Halvor Fanden. Han skal ha vært litt av en vrakplyndrer og sjørøver, og det var nok ikke for ingen ting han hadde slått seg ned helt der ute ganske alene». Andreas Pettersen var den første som slo seg ned ved Pålebukta i nyere tid. Han var egentlig fra Lærdal i Bohuslen. Mens det ble bygget på Langøya bodde han med familien på Krosnes i Onsøy. Et gammelt innflytningsbevis viser at Andreas flyttet til Langøya 17/11-1868. Andreas (5/6-1830-1887) var gift med Katrine Andersdotter (f.5/5-1829).

Andreas ryddet litt jord og satte opp huset sitt like ovenfor tuften av Halvor Bårdsens stue. Andreas utførte litt pliktarbeide på Store Enhuus gård som Pynten var husmannsplass under. Paul Andreassen (f.1858) overtok plassen etter sin far og bodde på Pynten til sin død. Han var gift med Eva. Som sin far utførte også Paul litt pliktarbeide på Store Enhuus gård. Paul hadde også 2 kuer og han hadde dyrket opp løkka øst for plassen.

Paul drev fiske og han hadde fast torgplass i byen hvor han solgte fangsten sin. I tillegg passet han tømmerlenser og samlet sammen drivtømmer. Det er Paul som har gitt navn til Pålebukta. Peder Paulsen (f.1893) var tredje generasjon på stedet. Han var gift med Agnes som nå bor på Solliheimen. Peder jobbet på Norsk Teknisk Porselensfabrikk i hele sitt liv. I tillegg passet han tømmerlenser sammen med sin far. Peder og Agnes solgte Pynten i oktober 1946, de flyttet da lenger inn på Langøya.

Til venstre: Det er ikke alle som får ha engelsktime i slike omgivelser. Midten: Hovedhuset på Pynten er et knubbhus, noe en ser tydelig her. Til høyre: Selv om det er varmt her må vi tenke på vinteren. 3 fotos: Kråkerøy Kontakt 1986.
METODISTKIRKEN

Pynten ble vedtatt kjøpt av styret i Metodistkirken i oktober 1946. I den tiden metodistkirken eide stedet ble det utført en del forandringer. Ny brygge ble satt opp, og et båthus som var i dårlig forfatning ble revet. En tomteparsell mot øst ble kjøpt og lagt til eiendommen. Det ble også installert elektrisitet. Eiendommen ble i vesentlig grad brukt i menighetens ungdomsarbeid, søndagsskolens turer og stevner.

Den ble også delvis brukt som feriested for menighetens medlemmer. Til menighetens årsmøte 27. april 1973 leverte kirkevergerådet følgende rapport: «Pynten, Langøya er foreslått som salgsobjekt, og er tilbudt Kråkerøy kommune. Formannskapet i Kråkerøy vedtok å kjøpe eiendommen og herredsstyret godkjente vedtaket i møte i mai 1973». Salgsummen ble satt til 120.000 kroner. Kjøperen skulle dekke alle omkostninger.

PYNTEN I DAG

Pynten er i dag en avdeling av Kråkerøy Ungdomsskole. Her gis det tilbud til elever som ønsker en større praktisk del i undervisningen. Derfor har vi i tillegg til vanlig undervisning mye praktisk arbeid. Til Pynten hører en 27 fots halvdekket båt. Denne bruker vi til turer og til fiske fra. I tillegg til den store båten har vi en tunejolle med 10 hesters motor. Denne bruker vi til garn-, hummer-, og ålefiske.

Husene som tilhører Pynten har vi restaurert selv. Alle husene er pusset opp både utvendig og innvendig. Da arbeidet med stedet begynte i 1982, så det bedrøvelig ut. Vi startet med å fikse opp Strandstua hvor vi holdt til i tre og ett halvt år. Vi var ferdige med å restaurere første etasje av hoved-huset til jul 1985. Og i løpet av våren 1987 vil også annen etasje stå ferdig.

PYNTEN – av Siri Dahlback.

Skal vi ta en tur utover Langøya? – Veien strekker seg rett og fin mellom velstelte hus med frodige haver, det er en egen hygge der som ikke er så vanlig å finne i dag. De fleste unge på Kråkerøy kjenner Glufsa og bruker stedet hele sommeren i gjennom. Navnet skjemmer ingen, heller ikke denne gangen. Glufsa er like idyllisk som ethvert annet badested, og vel så det, selv om navnet antyder gufs av vind og vær.

Fra brygga i Pålebukta februar 2017. Foto: Roger Kjellvik.

Men like før en kommer ut på de ytterste knausens, selve Glufsa, går det en sti opp til høyre i en grønn klove. Og der ligger Pynten, Kråkerøy ungdomsskoles forlengede arm. Et større hus og to mindre, alle hvitmalte, trykker seg inn lunt mellom runde fjellkoller, trær og busker gror villig i le for vinden. Den som legger veien oppom Pynten, må først og fremst bli imponert over beliggenheten. Så flinke de var før til å bygge på riktig sted! Det er så selvfølgelig at her skulle husene ligge – lunt og trygt, lyst og vakkert, og fremfor alt praktisk. I dag er det andre ting som teller når folk bygger, utsikt betyr mer enn å finne le.

Både Kråkerøy og Hvalers hyttebebyggelse er et godt eksempel på det. Ofte ser en at utedoene ligger der hyttene egentlig skulle ligget – litt ned i terrenget, gjerne med grønn vegetasjon rundt, mens hyttene pranger midt i fleisen på den høyeste toppen. Pynten er et skoleeksempel på mer enn en måte.

Det er en lykke at Pynten har fått ligge i fred. Her er et strandsittested som kan gi et slags bilde av hvordan det en gang var. Husmannsplassen har fått leve videre gjennom Alf Prøysens sanger og fortellinger, men her på våre kanter var det ikke så mange husmenn, men strandsittere som bodde på små plasser skilt ut fra de større gårdene. De leier en stue med litt jord til, og måtte gjerne forplikte seg til å arbeide et visst antall dager for bonden på gården.

Navnet strandsitter forteller om beliggenheten, og det er klart at sjøen ga godt med mat. En strandsitter hadde det nok adskillig bedre enn en husmann i innlandet. Pynten ble kjøpt av Fredrikstad Metodistkirkes menighet og ble brukt som feriested helt til 1973. Da ble det kjøpt av Kråkerøy kommune, og etter hvert ble det Ungdomsskolen som gjorde stedet til det, det er i dag. Pynten lå under Store Enhus, og av bruksnummeret 11 kan vi se at fradelingen må ha skjedd ganske tidlig.

Det har sikkert vært godt å bo på Pynten. Den lune gressbakken skråner ned til en fin strand, og det er lett å forestille seg hvordan det må ha vært der før forurensningen satte sitt dystre preg. Klart vann, godt fiske – og for en utsikt til sjølivet! Det er takket være Kråkerøys forholdsvis isolerte beliggenhet som øykommune i mange år, at småbebyggelsen er noenlunde bevart, og at vi har noen stransitterstuer igjen.

Nå er det liv på Pynten. Det er trivelige, lyse rom i velholdte hus, kaniner i bur gumler fornøyd og det blomstrer og gror i klova. Strandsitteren og hans familie må ha hatt et godt hjem. I dag fortoner det seg som den rene idyll, men vi bør huske at så helt paradisisk var det ikke. De slet nok i det daglige på en helt annen måte enn vi kjenner til i 1987. Det er det fine med Pynten, at vi kan knytte tråder bakover i tiden samtidig som vi har både gleden og nytten av strandsitterstua vår.

Hovedhuset februar 2017. Foto: Roger Kjellvik.

Kilde:
– Kråkerøy Kontakt 1986.