Om Kjøkøy fort:
Fortet ble etablert i 1941 av okkupasjonsmakten – den tyske hær, under annen verdenskrig. Kjøkøy var et av et stort antall tyskbygde kystanlegg i Oslofjorden og inngikk som sådan i en sammenhengende tysk kystforsvarslinje. Kjøkøyanlegget tjente siden som det ene av flere flankefort ved Oslofjorden. Etablissementet omfatter bygninger og fortifikatorisk anlegg, med blant annet løpegraver, nærforsvarsstillinger, kanonstandplasser, terrengtrapper, tufter etter russerleir, stener med tyske innskrifter om regimenttilhørighet, kommandoplass, bunkere og fjellanlegg.
Anlegget omfatter en rekke forskjellige elementer. En naturlig og svært lang fjellkløft, en «Skamsklove» formet og glattskurt under istiden, har vært utnyttet som løpegrav og innfallsport. I nyere tid ble kløften tillempet den militære virksomheten, med blant annet betongstøpte inngangspartier og bro over. Løpegravene er innvendig kledt med kvaderstenblokker.
Kanonstandplassene er fortsatt godt bevarte, med rester av stålvaiernett til kamuflasje og løpegraver. På svabergene ses både kvaderstenblokker, murkonstruksjoner og stillinger – som er utsprengt, oppbygget eller delvis gjenfylt. Etablissementet omfatter i tillegg flere eks-tyske bygninger som senere er modernisert. Området inneholder også spor etter et gammelt stenhuggeri. Fortifikasjonene dekker et stort område mellom sjøen og riksvei 108 mot Hvaler.
Kjøkøy fort har militærhistorisk interesse som en del av forvarssystemet ved Oslofjorden fra annen verdenskrig og frem til 1990-årene og er således vernet område. Etablissementet er historisk interessant både fordi det er knyttet til okkupasjonsmaktens omfattende utbygging, og fordi etablissementet har hatt en rolle i det norske forsvaret gjennom store deler av etterkrigstiden.
Kjøkøy er interessant som militærhistorisk landskap. Av spesiell interesse er karakteristiske elementer som løpegravsystem, stålvaiernett til kamuflasje og granittkledningen i det fortifikatoriske anlegget. Området har stor opplevelsesverdi og et godt potensiale som natur- og kulturstiområde. Vernet omfatter alle spor etter militær virksomhet innenfor verneområdet.
Historikk:
Fram til 1939: Deler av området på Kjøkøy utnyttet til stenhuggeri. I 1919 planla Forsvarsdepartementet utbygging av et batteri på Kjøkøy som et ledd i ytre Kristianiafjord befestninger.
1940–45: Kjøkøy var ett av flere flankefort på hver side av Oslofjorden som ble etablert av den tyske okkupasjonsmakten. Batteriet, som var del av artillerigruppe Fredrikstad, ble satt opp i perioden april–mai 1941 med 10 cm kanoner og luftvernkanoner. En del av fortets areal og bygningene var beslaglagt hos Granit A/S, det opprinnelige stenhuggeriet. Arbeidene på fortet ble utført av samme firma.
1945–52: Fortet ble overtatt av hjemmestyrkene (Mil. Org. ) etter fredsslutningen. Minefelt og piggtrådsperringer omkring anlegget ble fjernet i mai–juni samme år. Kystartilleriet overtok anlegget formelt 10. august 1945. HV overtok fortet i juli 1946 og det inngikk i deres øvelsesvirksomhet fra 1948/49, med lavt virksomhetsnivå.
1953–1991: Eiendomsforholdene ble ordnet i 1953. Anlegget ble suksessivt modernisert. Blant annet ble det montert varslingsradarsett. For Kjøkøy fantes en luftvernplan som medførte utbygging av nye standplasser og delvis ombygging av det ekstyske anlegget 1961–62.
1990-tallet: I 1992–93 ble det fattet vedtak om å legge ned en rekke fort og batterier med ekstysk materiell, blant annet Kjøkøy fort. Fredrikstad kommune og Østfold fylkeskommune tok initiativ for å bevare deler av Kjøkøyanlegget musealt. Det tidligere fortområdet på Kjøkøy ble i 1998 sikret for alminnelig ferdsel.
2003: Utrangert og overført til Skifte Eiendom for avhending.
Utdrag av «Fortene på Kjøkøy og Torgauten» Mindre Alv 1998-1999 av Tor Ulsnæs:
– Den tyske overkommando i Norge så tidlig nødvendigheten av å sikre vår lange kyst mot angrep. Engelske raid, som mot Svolvær i mars 1941, overbeviste Hitler at Norge var et potensielt invasjonsmål og utbygging av kystartilleri ble følgelig prioritert. Det trengtes et stort antall batterier, langt flere enn det var materiell til. Kystartilleriet sorterte opprinnelig under marinen, men de hadde hverken personell eller utstyr til å etterkomme behovene.
Løsningen ble å opprette egne kystbatterier som sorterte under hæren, og ble bemannet og utstyrt herfra. I følge muntlige opplysninger utplasserte tyskerne feltartilleri på Kjøkøy allerede sommeren 1940, men det var først i april/mai 1941 at HKB 7/980 Kjøkøy formelt ble oppsatt i Tyskland og utbyggingen av fortet kunne iverksettes. I 1941 beslagla tyskerne områder de trengte på Kjøkøy. Staten eide størsteparten, av private ble steinhoggerfirmaet A/S Granit mest berørt.
De hadde to arbeiderboliger her, kalt «Odessa» og «Lokalet». Senere ble to brakker, låve, stall og bryggeanlegg tilhørende samme firma også beslaglagt. Tyskerne betalte leie fram til mai 1945, i alt kr 5590,-. Når byggingen av fortet ble igangsatt brukte man for størsteparten standardiserte løsninger, kalt «Regelbau». Her var det ferdige tegninger til kanonstandplasser, dekningsrom, nærforsvarstillinger etc. Likevel tok man hensyn til den lokale topografien og terrengets beskaffenhet så godt det lot seg gjøre.
Kjøkøy er gjennomskåret av ei dyp kløft, Skams Klove, som både ble benyttet til løpegrav og inngang til et fjellanlegg. Tyskerne hadde egne spesialister til planlegging av anleggene, mens byggearbeidet kunne bli utført både av egne folk, innleide sivile og/eller krigsfanger. På Kjøkøy sto flere norske entreprenører for utbyggingsarbeidet. Arbeidskraften var norsk og ikke så få lokale stenhuggere var i sving her. Det vises i kvaliteten på arbeidet.
Ingen andre steder i landet er det anlagt så fint utførte løpegraver. Utbyggingen foregikk etappevis. I førstningen var det rene alarmstillinger som var lite forarbeidet. Kanonene sto som rent feltskyts og det er i dag ikke kjent hvor de sto. Etter hvert ble det opparbeidet permanente stillinger. Her ble det laget en betongplatting med et brystvern rundt. Midt i plattingen ble det støpt ned en pivotbolt med påmontert dreieskive.
Oppå her ble kanonen plassert slik at den lett kunne dreies rundt. Kanonene ble festet med egne bremser og solide wire og strekkfisker. En gradbue ble støpt ned der svansen kom, dvs den bakovergående delen av lavetten, for å forenkle sideinnrettingen av kanonen. Over kanonene ble det laget et paraplylignende rørverk til feste av kamuflasjenett. I hulrom i brystvernet var det plass for sambandsutstyr, ammunisjon og rekvisita.
Like ved kanonstillingene var det større ammunisjonslagre og dekningsrom for mannskapet. Det ble anlagt fire slike stillinger på Kjøkøy. Kommandoplassen, hvor all skyting ble dirigert fra, lå i en bunker litt bak kanonstillingene. Til å begynne med var siktingen nokså primitiv, etter hvert fikk man stereoskopiske avstandsmålere og bedre ildledningsinstrumenter. Avstandsmåleren ble under øvelser plassert på taket av kommandobunkeren. For å beskytte ammunisjonen best mulig ble det sprengt ut underjordiske lagre flere steder.
I tillegg trengte man å beskytte seg mot fiendtlige angrep så nærforsvaret ble godt utbygd. Her ble det anlagt støttepunkter i form av bunkere og skytestillinger for ulike slags våpen. Et nettverk av forbindelsesgraver gjorde at man kunne forflytte seg til de ulike stedene i skjul og dekning. Soldatene var opplært til å betjene de ulike våpen som fantes og kunne derfor lett omdisponeres etter behov. Det var en egen skole for utdanning av artillerister i Stavern med øvingsbatteri på Rakke.
Hovedskytset på Kjøkøy var tyske feltkanoner av typen Krupp 105 mm L/45 M1917/04 neuer Art. I vanlig språk betyr dette at det var en konstruksjon sammensatt av et kanonrør fra 1917 på en lavett fra 1904. En grei løsning for å nytte velprøvd materiell som det fantes mye av. Til stasjonære batterier var kanonene velegnet, mer moderne utgaver ble brukt i felten. Kanonene hadde en rekkevidde inntil 16 km, kunne skyte seks skudd i minuttet og ble betjent av åtte mann pluss kanonkommandør.
Det ble utplassert fire slike kanoner på Kjøkøy. I tillegg fantes det luftvernkanoner og panservernkanoner til bruk i nærforsvaret. På Kjøkøy var det to ombygde russiske 8,8 cm luftvernkanoner som ble plassert slik at de i tillegg kunne brukes mot mål på sjøen. Det samme gjaldt for det lettere luftskytset, 2 cm kanonene. Det meste av skytset var plassert på sørsida av øya, som ble antatt å være den mest sannsynlige angrepsretningen.
I et forsøk på å lure fienden ble det utplassert narrekanoner i tre på toppen av Kjøkøya. Tyskerne brukte alt de kunne av erobret materiell. På Kjøkøy fantes det russiske og tyske luftvernkanoner, franske og tsjekkiske panservernkanoner, franske og tyske bombekastere, norske og franske mitraljøser i tillegg til tyske flammekastere og håndvåpen.
I tillegg hadde fortet to lyskastere som kunne brukes mot mål på sjøen og i lufta. Rundt fortet ble det anlagt minefelt, piggtrådhindre og gjerder for å gjøre det så vanskelig som mulig å ta seg inn. Bemanningen varierte noe. En E-rapport fra 1942 anslår styrken til ca. 70 mann. Vanligvis var ca. 130 mann normal besetning på fort av denne størrelsen. Disse ble hovedsakelig innlosjert i fem brakker på området.
Kilder:
– Mindre Alv 1998/1999 – Tor Ulsnæs.
– Forsvarsbygg.no