Om Huth fort og Fastings skanse:
Det skjedde i året 1788, samme år som «Tyttebærkrig nr. 3» ble utkjempet mellom Norge og Sverige på høsten. På sommertid dette året ble det arrangert en militær lystleir på Øra ved Frederiksstad, til ære for den da 20 år gamle kronprins Frederik av Danmark-Norge. 19. juni kom han til Frederiksstad, sammen med kommanderende general i Norge, prins Carl av Hessen. På Øra kunne de beskue 8.500 norske soldater, som var samlet i denne lystleiren fra begynnelsen av juni til St. Hans.
General Heinrich Wilhelm von Huth (1712-1856) var på denne tid sjef for artilleri- og ingeniørvesenet. Han hadde allerede i god tid før kronprinsbesøket gjort sine forberedelser. Han ville ha kronprinsens godkjennelse på nye forbedringer av festningsverkene rundt Frederiksstad. 12. mars 1788 hadde han sendt en omfattende skriftlig redegjørelse til prins Carl av Hessen.
Her pekte han på risikoen ved et svensk angrep mot Frederiksstad fra sjøsiden, særlig hvis de norske tropper var gått mot og over grensen i et angrep på Sverige: «Angriperen kan gå i land ved Glommens utløp på begge elvebredder. Først vil han omringe festningen og avskjære dens forbindelser med Christiania og Frederikshald. Han vil sende skip armert med kanoner gjennom Vinterflo (Vesterelven) opp til Frederiksstads forstad Hestehagen.
Her debarkerer han, avkaster Kjølberg bro eller forsyner den med et brohode og har dermed avskåret forbindelsen med Akershus stift. Han vil så bemektige seg høydene ovenfor Cicignon og oppføre noen batterier mot festningsverkene på den annen side, som ikke er dekket mot enfilering. Han avskjærer på denne måte forbindelsen mellom Cicignon og festningen», skrev general Huth.
Ved et sådant angrep står Frederiksstad i fare for med letthet å bli inntatt, konkluderte generalen – og man skulle tro at svenske spioner har fått kloa i generalens papirer. Det var omtrent slik det skjedde vel 25 år senere, i 1814! General Huth har fått æren for anleggelsen av fortet som bærer hans navn, men han var ikke den første som så behov for et forsvarsverk i Vesterelven. Allerede i 1764 pekte general Saint Germain på behovet for sperrebatterier i begge elveløpene ved Frederiksstad.
Men det ble altså general Huth som fikk overbevist ansvarlige myndigheter om nødvendigheten av å gjøre noe. Vi må regne med at generalen fikk kronprins Frederik og prins Carl med seg på en befaring rundt Frederiksstad mens de oppholdt seg her i juni 1788. På dette tidspunkt hadde general Huth festet seg ved en tange på Kragerøen for plassering av fortet til Vesterelven. Det er uklart når planene ble endret og hvem som bestemte plasseringen av fortet på Kjærringholmen, men det er åpenbart at generalen må ha fått godkjennelsen under kronprinsbesøket.
Allerede om høsten samme år startet arbeidet med anlegg av batteriet på Kjærringholmen. På enkelte gamle kart er brukt navnet Kiellingholmene. Navnet Ballastholmen er også brukt, og dette navnet gikk senere over på en husmannsplass på fastlandet på Kragerøen. Etter at general Huth satte i gang arbeid med festningsverk er navnet Huthholmen blitt vanlig. De to holmene var fra gammelt av brukt som ballastplass for seilskutene som gikk opp Vesterelven. På et kart fra 1776 er det avmerket ballastplass her.
Felttoget i Bohuslen, «Tyttebærkrig nr. 3», fant sted fra 23. september til 12. november 1788. Antakelig var det under dette felttoget at anleggsarbeidet med batteriet på Kjærringholmen startet, for det var akkurat i en slik situasjon at batteriet skulle gjøre sin nytte: Sikre Frederiksstad festning mot angrep fra sjøsiden når festningen var tømt for sine tropper. Felttoget i Bohuslen artet seg som en endeløs rekke av norske seire over svenskene.
Denne seiersrusen, og kanskje de overdådige minner fra kronprinsbesøket i den imponerende militære lystleiren, må ha inspirert bonden på Krosnæs til å gjøre det han gjorde: Frivillig og gratis overlot han sin øy, Kjærringholmen, til Kongen, for anlegg av batteriet der. Det er ganske åpenbart at arbeidene som ble utført der i 1788 hadde direkte sammenheng med den pågående krigen med Sverige, for noe fort i dette ordets betydning ble ikke reist denne høsten, selv om anlegget helt fra starten fikk navn av Fort Huth.
En skanse på 24 alen ble oppkastet. Da ble arbeidene foreløpig avsluttet, selv om batteriet som sådan ikke var ferdig. Og slik ble batteriet liggende. Tyttebærkrigen var avsluttet. General Huth kjempet likevel videre for å få penger til å fullføre prosjektet etter de planer som var godkjent. I april måned 1791 fikk daværende kommandant på Frederiksstad festning ordre om å bygge et blokkhus på Kjærringholmen.
Fra København ble det oppsendt tegning etter modell av blokkhusene ved Frederiksværn, men disse passet dårlig til forholdene på holmen og måtte omarbeides. Blokkhuset skulle få en rektangulær underbygning av tre meter tykk gråstensmur og med en grunnflate på cirka 20 x 15 meter. I søndre langside var prosjektert tre skytehull mot innløpet i elven, i vestre kortside ett skytehull mot Onsøelandet. og i østre kortside to skytehull mot Kragerøen.
I alt var det altså skytehull til seks kanoner, men fordi skytehullene lå så nær hverandre kunne bare fire kanoner være i bruk samtidig. Ovenpå denne grunnmuren var det prosjektert en svær tømmerbygning. Arbeidet med blokkhuset gikk langsomt og med mange avbrytelser. Året etter at arbeidene startet sørget man imidlertid for en nærmere avklaring om råderetten over de to holmene.
10. april 1792 fikk den da 51 år gamle Onsøebonden Hans Ouensen Kraasnæs 150 riksdaler for «2 ved Glommens Udlob liggende Holmer for Anlæg af et Blokhus og et Batteri.» Hans Ouensen Kraasnæs var selveierbonde og prestens medhjelper, og var gift med da 57 år gamle Karen Caspersdatter. I 1801 hadde de en ugift sønn boende hjemme; Anders Hansen, født 1771 og selveierbonde. I 1794 var arbeidet med blokkhuset fremdeles ikke ferdig. Dette år ba kommandanten på Frederiksstad festning inntrengende om å få penger til fortets fullførelse. «Det faller alle fremmede skiber i einene at et så kostbart verk ligger ufullført.
General Huth, som er dette nyttige verks stifter, vil selv innse nytten og nødvendigheten av arbeidets fullførelse,» skrev kommandanten. Men det var først i 1796 at kommandanten kunne melde selve underbygningen ferdig. Den prosjekterte overbygningen ble derimot visstnok aldri bygd, til tross for stadige forslag om ekstra midler til dette arbeidet. I 1801 ble det gitt en ordre om at det nye fortet på Ballastholmen skulle gjøres ferdig i samsvar med planene, men heller ikke nå strakk pengene til, selv om murmesteren selv bodde der. Ved folketellingen i 1801 bodde murermester Daniel Knudsen (52), hustruen Berthe Jonsdatter (48) og fire barn i alderen 5 til 17 på holmen.
Det skulle en ny krig til før det virkelig kom fart i arbeidet igjen: 2. september 1807 gikk den engelske flåte til angrep på København for å uskadeliggjøre den dansk-norske flåte. Britene fryktet at flåten kunne bli brukt i et dansk-norsk samarbeid med Napoleon. Bombardementet av København og raidet mot flåtestasjonen lyktes over all forventning for britene. 21. oktober samme år forlot de København med over 100 skip i bytte. Det var så godt som hele den dansk-norske flåten. Dermed var det gamle dansk-norske sjøhegemoni i Skagerak med ett slag borte, og dermed også alle forbindelseslinjer mellom Danmark og Norge.
De livsviktige korntransportene til Norge kunne ikke lenger opprettholdes, og den lange rekken av armodsår i Norge ble innledet. Bare noen få større krigsskip slapp unna det engelske kuppet: Briggen «Lougen» med 18 kanoner, det gamle linjeskipet «Prindsesse Lovisa Augusta» med 60 kanoner og det nesten nye linjeskipet «Prinds Christian Frederik» med 66 kanoner. Det siste ble ført av kadetchef, kommandørkaptein H. C. Sneedorff. Alle tre lå i Kristiansand da de fikk meldingen om bombardementet av København.
Kort tid senere kom en britisk flåtestyrke med krav om å få skipene utlevert. Linjeskipene klarte å komme unna og kom til Frederiksværn i slutten av september. Det ble snart klart at beskyttelsen mot et engelsk flåteangrep ikke var god nok der. Engelske krigsskip kom stadig helt opp under norskekysten, også inne i Christianiafjorden. Kommandørkaptein Sneedorff hadde heller ingen mulighet til å ta opp kamp i rom sjø mot den engelske overmakten. Han måtte se seg om etter en tryggere havn.
Kapteinløytnant Fasting var på denne tiden på befaring på østsiden av Christianiafjorden, og fikk ordre om å undersøke ankerforholdene ved Frederiksstad for Snedorffs eskadre. 30. september 1807 meldte han til Sneedorff at skipene kunne ligge innenfor fortet Huth i Vesterelven. På dette tidspunkt forelå nye planer om ytterligere utbygging av befestningene ved Huth, og bare ni dager før hadde «Hr. Merck i Frederiksstad til et nyt oprettet Batteri givet fem 3 Punds Kanoner». Dette dreide seg trolig om det nye batteriet ved Trosvigstranden med åtte kanoner. Det skulle betjenes av borgervernet i byen.
Fasting uttalte imidlertid at sjøforsvarssiden ikke var helt god ved Huth. Han anbefalte at fire kanonbåter og tre skjærbåter skulle sendes over fjorden fra Frederiksværn for å bistå i forsvaret rundt Huth fort. 7. oktober 1807 om morgenen seilte Sneedorffs eskadre fra Frederiksværn og ankret bak Huth fort ved middagstider samme dag. De to linjeskipene ble lagt slik at de kunne beskyte hvert sitt løp, øst og vestenfor Kjærringholmen.
Høydene av Kragerøen kunne også tas under ild fra «Prindsesse Lovisa Augusta», som lå vestligst av de to skipene. Begge skip ble taklet av, men briggen «Lougen» ble holdt seilklar for eventuell beskyttelse av konvoier innenskjærs. Kanonflotiljen som var kommet over fra Frederiksværn ble lagt i en linje 600 alen (omkring 375 meter) utenfor krigsskipene. Kommandørkaptein Sneedorff måtte nå belage seg på å bli liggende på Græsvigfloden for lengre tid, med sine to linjeskip og en besetning på over 1100 mann. Engelske krigsskip hadde nå fullstendig kontroll på sjøen.
Kommandørkapteinen konsentrerte seg derfor om å sikre sin egen posisjon mot angrep. Da skipene lå ved Frederiksværn ble det samlet store landstyrker der, som skulle bidra til å sikre dem mot engelske angrep på havnen. Dette skjedde også da styrken kom til Huth fort. I Onsøe og Borge ble det samlet over 2000 mann under oberst Hans Gram Holst. De ble værende her så lenge Sneedorff lå ved Huth fort. Sist i november ble størstedelen av styrkene hjemsendt, men med ordre om å stille igjen 1. mars 1808. Sneedorff fant snart at Huth fort ikke var i stridsdyktig stand da han kom hit. Han fikk derfor kommanderende generals samtykke til å montere ti 24 punds kanoner i batteriet på Kjærringholmen.
Kanonene ville han hente fra «Prindsesse Lovisa Augusta»s skipskanoner. Sneedorff kommanderte kapteinløytnant F. Fasting til å ta kommandoen over arbeidene i land, sammen med sekondløytnantene Bang og Krieger, som nettopp var kommet opp fra København. Sneedorff sendte dessuten store mannskapsstyrker fra skipene for å bistå med anleggsarbeidene som Frederiksstad Fæstning hadde satt i gang. Det var festningsingeniøren i Frederiksstad, oberstløytnant Ramm som hadde ansvaret for disse arbeidene, etter en utvidet og noe forandret plan i forhold til prosjektet fra 1788.
Allerede 10. oktober, tre dager etter ankomsten til Huth fort, meldte Sneedorff at de ti kanonene var overført fra linjeskipet til batteriet på holmen. Fire dager senere meldte Sneedorff at 10-kanonbatteriet på Kjærringholmen kan brukes. Det er vel muligens uttrykk for at han har prøveskutt med batteriet og kanskje er dette forklaringen på en historie som Jørgen Flod Sandberg, sønn til sognepresten i Onsøe har fortalt.
Han bodde på prestegården i Onsøe i 1807, og forteller: – Noget af det første, jeg kan erindre mig, var en mørk Høstnat 1807, jeg blev vækket op af en tordnende Kanonade, og strax efter ude paa Gaardspladsen hørtes Alarmtrommen. Major K., som tilligemed 4-5 andre Officierer af det gamle Sondenfjeldske Regiment laa indkvarterede paa mine Forældres Gaard, meldte mig i Trappen i sit blotte Linned, Soldatene tumlede saa hurtig, de kunde, i sine Geleder, og afsted gik det nedover til Frederiksstad, hvorfra Kanontordenen lød, og hvor man antog Engelskmanden havde gjort Landgang.
Heldigvis opløste det hele sig i blind Allarm, idet man ved Ankomsten der erfarede, at det var de danske Linieskibe «Prinds Christian Frederik» og «Prindsessc Lovisa Augusta», som laa inde ved Hutt Batteri og der fandt paa at slaa Klart Skib om Natten for at øve sit Mandskab, skriver prestesønnen, som ikke var mer enn 6 år da dette skjedde. Han skrev ned denne opplevelsen omkring 1820, og da føyde han til: – Det var saa lide tilbage af de danskes Stolthed, at de syntes, de fik brilliere saa meget de kunde med Stumpeme, men det nyttede dem ei stort! Imidlertid fik de forstyrret min og mange fleres gode Søvn.
Utover høsten fortsatte arbeidet med å forsterke befestningene i Vesterelven. Batteriskansen som ble anlagt over holmen, i forlengelsen av blokkhuset, var på 100 alen (vel 60 meter). Skansen hadde ti skyteskår til kanonene fra «Prindsesse Lovisa Augusta». Skansen ble fylt innvendig med sten og jord til underlag for kanonbriskene, og på passende steder bak klippen ble det bygd brisker for seks haubitsere.
To tømrede kruttmagasiner ble oppført på holmen, og dessuten ble et gammelt hus innredet til vakthus. Endelig ble det lagt en gangbro av planker tvers over hele holmen, fra batteriet til bryggen. I det vestre løp i elva, hvor bare små skip kunne gå opp, ble det lagt en sperre i form av dobbel lense av master. Etter råd fra kommandørkaptein Sneedorff ble det også lagt et mindre batteri på en liten odde inne på Kragerø. Dette ble kalt Fastings Batteri (Skanse) og Røds Batteri (Skanse). Batteriet ble liggende på den andre siden av det østre seilløpet, omkring 170 meter fra batteriet på Kjærringholmen.
Batteriskansen her ble oppkastet i form av en cirka 18 meter lang jordvoll og utstyrt med tre 24 punds kanoner. Navnet Fastings skanse har nok batteriet fått etter kapteinløytnant Fasting som da hadde kommandoen over Huth fort og som ledet en stor del av arbeidene der i 1807. Den energiske kommandørkaptein Sneedorff gikk også løs på oppgaven med å opprette en signallinje langs østkysten av Christianiafjorden. I løpet av oktober måned var linjen klar gjennom Onsøe, og i månedsskiftet oktober-november skulle den føres videre til Laurkullen.
Mens Sneedorff lå ved Huth ble han pålagt å skaffe fartøyer som kunne brukes i kornfart på Danmark. 25. oktober 1807 rekvirerte han krigsråd H. Siewers brigg og flere andre små fartøyer til dette. Tre dager senere ankom prins Christian av Slesvig Holsten, som da var kommanderende general sønnafjells i Norge. Han hadde fått brev fra kronprins Frederik som ønsket linjeskipene ut i kamp mot engelske skip.
Det var både den vanskelige forsyningssituasjonen og kronprins Fredsriks utålmodighet etter å komme på offensiven i sjøkrigen med engelskmennene som førte til at kommandørkaptein Sneedorff måtte forlate havnen bak Huth fort. På denne tiden hadde engelske skip gjort flere småraid på Sørlands- og Vestfold-kysten. Kommandørkaptein Sneedorff var meget betenkt på å gå ut, spesielt når det gjaldt «Prindsesse Lovisa Augusta». Linjeskipet var gammelt og i dårlig stand. 31. oktober 1807 ga kommandørkapteinen likevel ordre til å ta inn proviant og gjøre seilklart.
Briggen «Lougen» hadde allerede fått ordre om å gå til Frederiksværn for å bistå skjærgårdsflåten i forsvaret der, men på grunn av vanskelig vind kunne den først seile fra Græsvigfloden 5. november. For de to linjeskipene tok det lenger tid å bli seilklare. En av årsakene var vanskene med å skaffe proviant i matmangelens Norge, til de mange hundre mannskapene ombord. Ikke minst var det ølmangel! Sneedorff klaget over at «Skjærgaardsflotillen her har 170 Mand, hvis Ølforbruk gjør at Orlogsskibene ikke kan komme nogen Vei». Han skrev intet om ølforbruket på «Prinds Christian Frederik», som hadde henimot 600 mann ombord, og på det andre linjeskipet nesten like mange…
En av dem som sto ombord på «Prindsesse Lovisa Augusta» var 32 år gamle Eilert Nilsen fra Hauga i Raade. Han var gift med Mari Hansdatter og bodde på Laurkullen. Han reiste med linjeskipet til Danmark, og da faren døde i 1809 var han ennå ikke kommet hjem. De 13 store skipskanonene måtte også demonteres fra batteriene og bringes ombord igjen i «Prindsesse Lovisa Augusta.»
16. november rekvirerte Sneedorff grosserer Lars Mørchs jakt, på 7 Kommercelæster, for provianttransport for skjærgårdsflåten fra Frederiksstad til Frederiksværn, og endelig – onsdag 18. november 1807 – heiste linjeskipene seil og gikk ut elven. Allerede to dager senere kom skipene ut i storm på Sørlandskysten og skrøpelige «Prindsesse Lovisa Augusta» fikk store skader. Etter noen dager kunne skipene likevel fortsette til Danmark, og dermed ut av vår historie.
For Huth fort var besøket av Sneedorffs eskadre forsåvidt en lykke. Fortet var blitt utbygd og forsterket med Fastings Skanse på Kragerøen. Men bestykningen av fortet ble vesentlig dårligere etter at Sneedorff reiste avgårde med sine tretten 24 punds kanoner. Året etter, i 1808, hadde fortet fem 8 punds kanoner, men såvidt vites ingen på Fastings skanse. For bemanningen på fortet, vel 20 mann i fredstid, skulle de nærmeste årene ikke by på den helt store dramatikk.
I så måte var nok besøket som fortet fikk 14. november 1808 en velkommen avveksling. Denne dagen ankom mannskaper fra Slevig Batterie med den svenske skuta «Margrethe». 27. oktober var «Margrethe» drevet inn i Ellingaardskilen under en storm, og Kystværnet i Onsøe og mannskaper fra Slevig Batterie hadde gått ut og sikret seg kaptein Gøran Backmann og hans ni manns besetning som krigsfanger.
Skuta, som var lastet med sild og var på vei fra Gøtheborg til Spanien, ble i første omgang lagt til ved Slevig Batterie. 14. november ble hun lagt opp under Huth fort, under bevoktning av løytnant Peter Blankenborg. Skuta ble liggende der til året etter, da hun ble utvekslet til Sverige. Bemanningen på Huth fort var i 1811 på to underoffiserer og 22 menige.
I 1812 ble bemanningen på fortet hedret. Det skjedde ved at der «blev tilstaaet Underofficer Ødegaard af Sydenfieldske Infanterie Regiment et Gratiale af 100 Rigsdaler for hans fortrinlig gode Forhold og raske Kommando paa hans isolerede Station som Kommandør i Officers Sted for et Batteri paa Otte 8 Punds Kanoner.» Også i mars 1813 skulle det vanke belønning på bemanningen på Huth. Det hadde seg slik at sluppen «Türck» av Arendal, som var blitt tatt av engelske kapere og hadde prisemannskap ombord, var kommet ut i storm i Skagerak.
Sluppen sprang lekk og måtte manøvrere mot land, uten at de engelske ante hvor de var. I nærheten av Arisholmen utenfor Kragerøe anropte de en losdreng 24. mars, med spørsmål om han var svensk. Han var kjapp i hodet og svarte straks ja – og så førte han sluppen opp Vesterelven til Huth fort, der vaktmannskapene overtok. Jubelen i Frederiksstad var stor da historien spredte seg om hvordan losdrengen hadde fravristet engelskmennene kaperbyttet.
Losdrengen fikk en sjettedel av skip og last som dusør, og det samme fikk vaktmannskapene på Huth. Med dette er vi kommet fram til året 1814. Vi forlater foreløpig Huth forts historie her, bare avslutningsvis med å konstatere at før mobiliseringen i 1814 var fortet bestykket med åtte eller ni 8 punds kanoner. Det var vesentlig svakere enn høsten 1807, da selve fortet hadde fem 8 punds og ti 24 punds kanoner, samt tre 24 punds kanoner på Fastings Skanse – i alt 18 kanoner!
Kilder:
– Mot Onsøy 1814, 1991.
– Alle fotos 2017: Roger Kjellvik.