Om sjøbadet i Enhuskilen:
Denne siden dediseres Kjell Tindlund (1929 – 2016).
For de mange hytteeiere, campingfolk og badegjester, som hver sommer nyter sol og varme i Enhuskilen, er det nok vanskelig å tenke seg at stedet har en forhistorie som utfartssted med helt andre dimensjoner enn i dag. I området der campingplassen i dag ligger var det fra mellom 1916 – 20-tallet bygd opp et utfartssted under navnet A/S Fredrikstad Sjøbad. Stedet hadde innebygget restaurant, med egen frittliggende vinkjeller, og friluftsscene med flere hundre sitteplasser. Det var både båt- og rutebilforbindelse med byen. For de mer blyge var det badehus for herrer og damer.
Badet var åpent hele uken i sommertiden, med helgene som det store høydepunktet. Opp mot 2000 gjester på en lørdagskveld var ikke uvanlig. Bussene gikk i fast rute fra byen frem til nordre Enhuus gård. For dem som ønsket en liten sjøreise fra byen og ut var den faste båtruten et fint alternativ. På den tiden var det bare en dårlig kjærrevei fra Enhuus gård og frem til badet, så her måtte man benytte bena den siste kilometeren.
En snarvei gikk gjennom eikeskogen, der nabohuset til Nordre Enhus ligger i dag. På en lørdagskveld var det mange lystige gjenger som hadde kursen for sjøbadet. Det var heller ikke uvanlig på den tiden at man hadde lommelerke på innerlomma. Og på den 10-15 minutter lange spaserturen frem til badet ble det god tid til noen styrkeslurker underveis. Man kan jo tenke seg at det var mange som allerede var i brukbart festhumør når de nådde frem til billettkiosken til badet. Den var plassert i svingen like før den nåværende campingbutikken.
Bilettkiosk med apekatt.
Denne var en liten opplevelse i seg selv, for damen som satt i kiosken, hadde en artig apekatt. Det fortelles mange morsomme historier om denne apekatten som av og til skulle skjenkes av festglade gjester. Men apekatten var litt av en luring.
Det fikk en feststemt gjest oppleve som lurte apekatten med vann på flasken. Men apekatten fikk sin hevn senere da mannen besøkte badet og ble gjenkjent av apekatten.
Vi skal ikke gå i detaljer om hva som skjedde, men den illeluktende gjestens muligheter til å få seg en svingom med damene ble nok vesentlig redusert. Tegning av Kjell Tindlund.
Smørebrød og vin.
Det var klasse over restauranten som hadde vinkjeller i eget hus tett inn til bygget. Restauranten som var innelukket hadde smørbrød som sin spesialitet. Og det var tydelig at dette var populært for på travle helger ble det smurt bortimot 3000 høye smørbrød som ble fortært med et ukjent antall flasker fra vinkjelleren. Den åpne delen av restaurantbygget fungerte som kafé. Foto hos Kjell Tindlund.
Badehus på stolper.
Herre & Damebadet var åpent hver dag hele uken. Dette besto av badehus som sto på pilarer ute i sjøen, på samme sted som badeflåten ligger i dag. Her kunne de blygeste mot avgift leie seg eget avkledningshus hvor de kunne skifte i fred og ro og iføre seg sine stripede heldekkende badedrakter og smyge seg ut i Enhuskilens kjølende vann.
Men man skulle være forsiktig så man ikke gikk til feil avdeling, det var nemlig en herre- og en dameavdeling. Den tids moralvoktere ville nok ha fått sjokk hadde de opplevd Enhuskilen nå til dags med sine toppløse nymfer. Tegning av Kjell Tindlund.
Båtforbindelse.
Enhuskilen hadde fast båtforbindelse med byen i den perioden gamle badet eksisterte. Ennå kan man se restene av den gamle stenbrygga der rutebåten la til. Man fikk en koselig tur ut elven med anløp til Gresvik, Glombo, Krosnes, Langøya, Faratangen og endestasjonen, Enhuskilen brygge.
Fra stenbrygga i Enhuskilen var det oppført en gangvei av tre inn til grøntanlegget og en kiosk som var plassert inn under fjellet der hytten nærmest friområdet ligger i dag. For øvrig var hele området inngjerdet slik at ingen skulle kunne jukse seg inn. Selv om området var godt overvåket av vakter, var det nok ikke de helt store utfordringene, for guttungene som lurte seg inn uten å betale. Foto hos Kjell Tindlund.
Problemet med smuglerspriten.
A/S Fredrikstad Sjøbad i Enhuskilen hadde sin storhetstid på midten av 1920-tallet. Det var også i samme perioden at smuglervirksomheten begynte å gripe om seg. Billig smuglersprit på kanner var enkelt å få tak i. Utenfor territorialgrensen lå tyske og hollandske spritskuter og forsynte lokale distributører med hele snekkelaster med spritkanner. Disse ble så distribuert utover i kommunene.
Følgen av dette var at fylla etter hvert også ble et problem for badet. De tilreisende gjengene kom samlet og opptrådte samlet. Særlig var gjengene fra Onsøy lett synlige i sine svarte skjermluer med kort skjerm. Dem skulle man ikke tirre for mye. Da smalt det fort. Fylla førte til at det ble kortere og kortere lunte utover i de hete sommerkveldene og det skulle bare en liten gnist til før masseslagsmålet var i gang.
Men badets vertskap var godt forberedt og hadde en stor vaktstyrke med hunder av det slaget som fikk selv de verste slåsskjempene til å beherske seg. Men det ble etter hvert en håpløs og kostbar affære å slåss mot spritflommen og ut på 20-tallet tok det hele slutt. Bygningene ble fjernet og området fungerte i mange år som beiteområde. Senere kom Kråkerøy kommune inn i bildet og badet ble igjen et populært utfartssted for kommunen og omlandet. I de siste årene har kommunen lagt ut området til campingplass med rundt 90 vogner. Kråkerøy Idrettslag har overtatt driften og oppgradert plassen med nybygget servicebygg og butikk.
Om rettssaken i Enhuskilen:
Etter at badet i Enhuskilen ble nedlagt siste halvdel av 1920-tallet , og området igjen var tatt i bruk som beite, var det mange som fortsatt ville bruke denne flotte badeperlen. Skolene og friluftsfolk fra hele regionen fortsatte å besøke området til stor ergrelse for gårdsfolket som eide stedet. Dette endte i en rettssak mellom Fru Julie Enhuus som forsvarte beitet og Lærer Gjermundsen som talte badegjestenes sak.
Klikk på avisbildene for å lese det hele:
I 1934 stod rettssaken om adgangen til bading i Enhuskilen. Fru Julie Enhuus mente at dette var innmark og for beite å regne. Skolebestyrer Gjermundsen ble saksøkt og her er forvarselet ett år før, fra Smaalenes Social-demokrat 1933.
Etter forrige artikkel har vi forflyttet oss ett år frem i tid, og i Smaalenes Social-demokrat 7. juni 1934 står det: «Badningen i Enhuskilen for retten i dag».
I Smaalenes Social-demokrat 8. juni 1934 refereres det fra gårsdagens prosedyre i retten angående søksmål fra Fru Enhuus mot lærer Gjermundsen angående badingen i Enhuskilen.
Siste innlegg fra Smaalenes Social-demokrat angående rettssaken om bading i Enhuskilen. Dommen refereres her lørdag den 16. juni 1934.
Egen scene.
Enhuskilen-badet hadde sin egen scenebygning som lå vendt mot selve restauranten. Huset hadde utbygg på begge sider som rommet garderober og rekvisitalager. Her gikk det slag i slag med revyer, kabaréer, romanseaftener og danseorkestre.
Hvis vi plukker ut underholdningsprogrammet fra en søndag i juli 1918, bød vertskapet på en variert kabarétprogram med lokale krefter der skuespiller Karl Pedersen sang viser og spilte fløytesolo, Minda Pedersen fremførte humoristiske viser, og Aslaug Sommerlyst bidro med romanser. Og Liers orkester besørget dansemusikken. Jazzentusiastene hadde forøvrig sin egen hyggekveld hver onsdag i den innebygde restauranten.
Kilder:
– Kjell Tindlunds artikkel i Fredrikstad Blad 5/1-2002.
– Smaalenes Social-demokrat 1922, 1933 og 1934.