Om Arisholmen forteller Alfred Jensen: «Her var det i gamle dager et kjent gjestgiversted med brennevinsrett, og på denne ensomme holme er der i tidens løp feiret mangt et bakkanal. En av Elias Kræmmers fortellinger handler om livet på Arisholmen i den tid da skutene lå på flaket her og ventet på god vind. Det var ingen taubåter i den tid, man bukserte med robåter eller forhalte ut elven til Arisholmflaket eller Lera, og de solide jernbolter med det kjente merke: en hvit ring med svart senter, står ennå utmed landet som et minne fra seilskutetiden. 

Kræmmeren forteller med sin vanlige tone hvordan skipperne og mannskapet festet på gjestgiveriet, og at de ikke tok det så nøye med å komme av gårde til sjøs så lenge det var noe på dunken.» I Fredrikstad Blad 8.8.1953 forteller Alfred Jensen at det gamle vertshuset på Arisholmen var en bygning i to etasjer som antagelig ble revet sist på 1870-tallet. «Det hadde da mistet sin brennevinsrett og var forfallent i alle måter». Et fraktsertifikat viser at skipper Abrahamsen med «Familiens Haab» så sent som i 1876 hadde fraktet «en tønde og et anker brendevin» til gjestgiveriet fra grosserer Kildal i Kristiania via kjøpmann Leegaard i Fredrikstad.

Mot slutten av den tid gjestgiveriet drev sin utskjenkning skal det ha oppstått en del klammerier og mindre hyggelige situasjoner der ute, som visstnok førte til at brennevinsretten ble inndratt. Arisholmen kunne by på god ankerasje, og det var ikke underlig at det her allerede tidlig ble etablert et gjestgiveri med utskjenkning. Her kunne de små barker, brigger og galeaser ligge tett i tett når værforholdene innbød til det. Herfra var det, som Alfred Jensen sier, beleilig å stikke med strømmen til sjøs når vinden ble føyelig. I bukten nedenfor vertshuset var det en opphalingsslipp, hvis svære bunnstokker ennå var synlige før den nåværende stenkaien ble oppført.