Om skuta «Store Andreas» i Andreassundet:

Del 1:

I Kråkerøyskjærgården utenfor Nygårdsmoa og Poseholmen i sundet mellom Burholmen og Burholmskjæret kan det, ved fjære sjø, sees spanter fra ei seilskute stikke opp av vannet (Vraket er selvsagt fredet). Dette er restene av skuta Andreas (bygget i Vestfold 1782) – også kalt «Store Andreas». Den skulle destrueres og ble satt i fyr ved Store Råholmen (noen skriver Tjeldholmsundet), men endte altså opp helt her inne i det grunne sundet.

Mye av historien ble fortalt i Folkebladet for oktober 1896. Den er senere gjenfortalt i Fredrikstad Blad 5. januar 1974. Det smøres ofte tykt på når historier gjenfortelles, så hva som er sant eller ikke avgjør du selv. Skuta eksisterte i høyeste grad. Jeg ser også at historien er fortalt annerledes andre steder, og noen avvikelser her og der forekommer i Fredrikstad Blads gjenfortelling. Sundet kalles i dag bare «Andreassundet».

Her er historien slik den er fortalt i FB 1974:

«Store Andreas» – Fredrikstads stolthet: I Folkebladet for oktober 1896 står det en fortelling om et av de flotteste skip som Fredrikstad noen gang har hatt. Det ligger nå nedsunket bak Råholmen på Lera. Skuten het egentlig «Andreas», men ble ikke kalt annet enn «Store Andreas» fordi dens veldige dimensjoner gjorde slikt inntrykk på samtiden. Når kapteinen ble spurt om hvor stor skuten hans var, la han ansiktet i alvorlige folder og svarte med megen patos: «Et…hundrede…og…syv…og…halv…fems…finds. Tyve…og…en…halv…læst!»

«Store Andreas» var bygget den tid da det var moderne med såkalte «hengekinner». Dens loddrette stevn ble borte mellom «kjakene», akkurat som man tenker seg en nese, som er blitt borte mellom et par veldige tannbyller. Helt fremst i baugen hadde den en prektig og usedvanlig uttrykksfull gallionsfigur. Gallionsfiguren hadde et par muskuløse armer lagt i kors over brystet som symboliserte svulmende livskraft. Det kraftige ansiktet ville ha uttrykt «Resignationens ophøide Ro», hvis ikke et par redselslagne øyne hadde stirret stivt frem som så den «Den flyvende Hollender» i egen person komme seg i møte. ”Store Andreas” var også utstyrt med 4 kanoner.

Dette mesterverk av en skute var hele byens stolthet. Når den stevnet opp elven på hjemtur etter farefulle ferder i det store og spennende utland, var det en stor begivenhet for distriktets befolkning. Så snart de så de skinnende hvite seilene og de forgylte spydene i mastetoppene, stimlet folk sammen langs elvebreddene, viftet og vinket og ropte hurra. Som ild i tørt gress gikk ryktene foran den at nå kom Store Andreas!

På halvdekket gikk kapteinen selvtilfreds og nøt det store øyeblikket. Han var iført ny, hvit silkefrakk av utenlandsk snitt og av og til kastet han på hodet så de store, skinnende fadermorderne pekte høyt til værs. Da den kom på høyde med festningen, minsket «Store Andreas» seilføringen for å hilse splittflagget. Så drønnet dens fire kanoner ut over byen. Festningen svarte med en salutt på 21 skudd. «Store Andreas» var den eneste skuten som ble den æren tildel. Så snart fortøyningene var i orden, ble båtlaster med ballkledde mennesker satt ut til den flaggsmykkede storheten. Og mens champagnen fløt og talene var mange, gikk dansen på dekket til langt på natt.

Men beundringen for skuten var iblandet en god porsjon skrekk. «Store Andreas» hadde vært med på saker og ting som det ikke riktig sømmet seg å snakke høyt om… I sine helt unge dager hadde den gått som slaveskip på Afrikakysten. Den gamle båtsmannen kunne bekrefte at de hadde hatt ekte, svarte «negerslaver» om bord. Han kunne også fortelle at når kapteinen hadde tatt i mot betaling etter en vellykket tur, satt han hele natten i kahytten og telte penger. Men under bordet satt den onde selv og gned seg i hendene, og hver gang det klirret i myntene, lo han høyt.

Og enda verre ting hadde «Store Andreas» vært med på. Under den store franske revolusjonens siste dager i 1799 hadde den stevnet ut fra Le Havre med et stort antall store og små kister på dekket. De store kistene skjulte franske adelsmenn som med nød og neppe hadde unngått guilliotinen. I de små kistene hadde de samlet alt det sølv og gull de hadde greid å få med seg. Men så sa ryktene: – Ikke før hadde «Store Andreas» kommet ut i rom sjø før kapteinen ga ordre om at de store kistene skulle kastes på sjøen. Hele familier skal ha forsvunnet denne natten. Men de små kistene voktet kapteinen vel på at ikke gikk til sjøss – det var ikke få tusen han beriket seg med på den turen.

Kort etter disse begivenhetene skiftet ”Store Andreas” eier. Den ble nå satt inn på trelastfarten mellom Østersjøen og Nord-Amerika. Noen skarpseiler hadde den aldri vært. Til det var den for tung. Men den hadde alltid hatt en egen evne til å finne god bør, så det ble mange gode turer. Men selv ikke «Store Andreas» kunne unngå å bli preget av vær og vind. Den begynte å «drikke» og brekke så fælt i sjøen at det til sist ikke var annen råd enn å la den gå i opplag.

I to år lå den i opplag i elven før den en dag fikk et dampskip for baugen og ble tauet utover mot fjorden. En siste last med sagflis og ved fikk den med: «Store Andres» skulle nemlig brennes. En mengde mennesker hadde samlet seg på holmer og skjær for å ta farvel med den forgagne storhet. Det tok ikke lang tid før de så flammene sto høyt til værs, og sakte begynte det tunge skroget å synke. Snart lukket bølgene seg helt om den. «Store Andreas» hadde funnet sitt siste hvilested. I lang tid kunne man se de tykke, massive ribbenene dens stikke opp mellom skjærene, men til sist forsvant også de. Men den hadde nå i hvert fall blitt spart for den forsmedelse å ende sine dager som en simpel lekter.

Illustrasjonene som stod i Folkebladet 1896.
Om «Store Andreas» fra andre kilder. Del 2:

Fullrigger «Andreas» målte 173 ½ kommerslest. Skuten var tidligere hjemmehørende i Kristiania. Reder i 1829, Mogens Thorsen. Den førtes i 1829 av Mogens Thorsen, i 1833 av A. Petersen, og i 1837 av O. Frederiksen (Norske seilskuter 1942). Fra et intervju med Nils Håkonsen fra Trolldalen, i Smaalenenes Social-Demokrat lørdag den 1. oktober 1938: – Men du Nils kjente vel «Store Andreas» – skuta mener jeg? – Hehe, ja visst kjente jeg «Store Andreas», det var den største skuta i Fredrikstad det, i sin tid. Siste reis hjem fra London måtte de surre henne med kjettinger for å holde henne sammen, og sommeren etter ble hun slept ut til Tjeldholmsundet og satt fyr på. Det var en St. Hansnatt og mange hundre mennesker var møtt opp og så på. Du kan ennå se bånn inne i Andreassundet som har fått navn etter henne.

I avisen Smaalenenes Social-Demokrat 8. august 1939 fortelles historien slik:

De som ferdes ute mellom Kråkerøyholmene vil kanskje en stille dag ved lavvann ha sett bunnen av en skute i det såkalte «Andreassundet» vest for Tjeldholmen. Vrakrestene ser ikke imponerende ut der den ligger overgrodd med tang, – en skulle nesten tro det var bunnen av en galeas eller jakt – men allikevel tilhørte den engang skroget av Fredrikstads største skute. Det var vinteren 1860 at det gikk rykter i byen om at et rederi aktet å kjøpe inn en skute som var større enn noen av de andre, og ryktet ga naturligvis stoff til meget snakk i sjømannskretser. 

Sjøguttene gikk og verket på å få se og kanskje også få hyre med eventyrskuta. Ryktet vokste, og som det alltid går i slike tilfeller så ble også her fjæren til fem høns. Da skuta endelig en vårdag kom seilende opp elva og ankret på havna, så var det nok mange som kjente seg litt snytt. Enkelte sjøfolk som hadde vært langt ute i verden ventet å se en klipper maken til den de av og til så i engelske og amerikanske havner, men det var jo en alminnelig daubiter av det vanlige firkantede slaget. Stor var den nok, men ikke slik som de hadde innbilt seg.

Omkring 600 tonn og ikke mer, og de hadde da skuter på fire og femhundre før i Fredrikstad. Men det er så rart med det en gjerne vil, skal være. Skuta var ubestridelig den største som tilhørte byen og da den skulle ha norsk navn og ble døpt for «Andreas» så ble det straks til «Store-Andreas» på folkemunne. Og så seig er tradisjonen at den ennå ikke er glemt. Treffer man en 80 årig sjøulk og spør etter «Store-Andreas» så lysner smilet, og en og annen historie lirkes fram om den gang.

Her ligger spantene til «Store-Andreas», fortsatt synlige ved fjære sjø. Foto 26/5-2017: Roger Kjellvik.

Ja, så begynte da «Store-Andreas» sin seilas under norsk flagg, men det ble nok ingen eventyrskute. Den var på god vei til å bli kjølsprengt, og farten ble for det meste på England og Østersjøen. Enkelte turer på Canada gjorde den, men det var alt. Noen sydhavsturer ble det ikke, og glansen gikk etter hvert av den. Høsten 1864 kom «Store-Andreas» til England med sin siste trelast. Den hadde lekket noe ganske forferdelig på reisen og det ymtedes om at den skulle kondemneres der den lå. Men skipperen viste råd. Det ble manet svære kjettinger rundt det gamle skrog, og surret til slik at det i hvert fall ikke skulle kløvne, og på den måte gjorde «Store-Andreas» sin siste reis til Fredrikstad.

Neste vår da skutene igjen begynte å røre på seg, kom besiktelsen om bord. De boret og stakk, og rystet på hodet, og så fikk «Store-Andreas» sin dødsdom. Den ble liggende fortøyet ved Isegran til utgifter og ergrelse for rederne, og så ble det tatt en stor beslutning: «Store-Andreas» skulle brennes på selve St. Hansaften. Den ble da avrigget og alt av verdi innenbords ble fjernet, hvorpå den ble slept ut og satt på grunn i et lite sund utenfor Kråkerøy. Jeg har lenge vært på jakt etter en veteran som overvar bålferden, og endelig traff jeg ham. Det er forhenværende skipper Christensen fra Kråkerøy, og han husker ennå godt hvordan han som smågutt fikk være med ut på holmen og se på illuminasjonen:

«St. Hansaften 1865 kom med vakkert vær og utpå ettermiddagen strømmet folk til, fra alle kanter, så de omliggende holmer var fullt besatt. På «Store-Andrea’s» dekk var det stablet opp tomme tjæretønner og høvelflis, og da det begynte å skumre ble det tent på. Det var et praktfullt St. Hansbål», sier gamle Christensen som fyller 82 år til høsten og ser nokså kjekk ut.

Den gamle navngjetne skuta fikk således en storslagen og enestående begravelse, og det var nok med vemodige tanker at mang en gammel sjøulk satt og så på. For ham var det kanskje som om et hjem gikk opp i flammer, men for de jublende hundreder på holmene rundt om var det bare et glimrende fyrverkeri. – Og for den som i årevis har trått plankene om bord på seilskutene vil synet av den gamle skutebunnen i sundet, som har fått dens navn, alltid vekke minner fra ungdommen. Det var ikke store stasen kanskje, men allikevel, ungdom er eventyr, og den oppleves bare en gang i livet.

Bilde fra «Norske seilskuter 1942».
Klipp fra Smaalenenes Social-Demokrat 1938.
Om «Store Andreas» – det siste kapittel. Del 3:

Etter «Store Andreas» sine ungdomsår ble skuta kjøpt opp av Mogens Thorsen. Han var født i Kristiania i 1790 og døde i 1863. Han kjøpte «Store Andreas» antakelig i 1829 og førte den i 3-4 år. Hvem som har eiet skuta etter hans død i 1863 vites ikke. Mogens Thorsen opprettet flere fond og stiftelser. Blant annet til beste for «50 værdige uforsørgede Enker og ugifte Kvinder af den dannede Klasse» og «Mogens Thorsens og Hustrus Understøttelsesfond for Sømænd».

I avisen «Kysten» 05.05.1906 er det en presentasjon av kaptein Henrik E. Aas. Om ham står det:

« Født i Tønsberg i 1848. Hans fader, der var fører af Mogens Thorsens skib «Store Andreas», flyttede i 1855 til Fredrikstad». Som vi ser av skipsførerlisten har en H. Aass ført «Store Andreas» fra 1855. Her er det lov å trekke egne konklusjoner, men jeg har ikke klart å bevise at «Store Andreas» noen gang har vært i Fredrikstad-eie. Men i Andreassundet ligger’n. Skipsførere: Fra 1829 – Mogens Thorsen. Fra 1833 – A. Petersen. Fra 1837 – O. Fredriksen. Fra 1848 – T. Næss. Fra 1855 – H. Aass.

I Norges Sjøfartstidende 16. mars 1911 finnes enda en historie om «Store Andreas». Den inneholder selvsagt mye av det som er nevnt over, men her er også andre, avvikende opplysninger om mål / vekt, og en annen overraskende avslutning… Her står også hvem som fortalte historien i Folkebladet 1896. Språkformen beholdes original:

«Store Andreas», en gammel Skutes Historie:
– I Kristiania Sjømandsforenings hyggelige lokaler i Haandverks- og Industriforeningen henger der nu mange vakre skutebilleder, av den koselige gamle slags med fyrtaarn ved siden og kjæmpehøie, uhyggelig regelmæssige sjøer, slike billeder som man ser i sjømændenes hjem bortover i kystbyerne. Et av de interessanteste av dem er billedet av: «Store Andreas», ført af Captein Mogens Thorsen af Christiania.

Billedet, som forleden dag blev skjenket Sjømandsforeningen av slagterborger, forhenværende skibsfører Ludv. Larsen, er malt i 1830. Det fremstiller en fuldrigger av den gamle slags med enkelte mersseil, læseil og en klyverrig, som vilde faa en av naatidens matroser til at grøsse – saa lange og farlige ser klyver og jagerbom ut. For ikke at tale om «blinderærne», som kappes med en passelig bramraa i længde. «Store Andreas» var ikke av nogen imponerende størrelse efter moderne begreper, men i sin tid var den en av Norges største og dertil den mest berømte, iallefald her paa Østlandet. Den maalte 225 kommercelæster, eller omkring 470 ton efter vor nu brukelige maaling – altsaa bare en passelig storbaat for vore dages største skibe.

Skibet førtes i 1830 av den senere saa bekjendte skibsreder Mogens Thorsen, som ogsaa var dets reder, den samme mand, for hvis penger saa mange av vore medmennesker nu nyter en sorgfri alderdom. En ikke ubetydelig del av Mogens Thorsens efterlatte midler skyldes kanskje netop det skib, hvis navn staar over disse linjer.

I et gammelt nummer av «Folkebladet» finder vi en historie av Karl Bjølstad om «Store Andreas», illustreret av den saa altfor tidlig avdøde marinemaler Hjalmar Johnsen. Det vil si, det er nok bare navnet, som har noget med den virkelige «Store Andreas» at gjøre; ti historien er henlagt til en smaaby. Om noget ellers er sandt i den tør vi ikke garantere for. Men det kan godt være det har sin riktighet alt sammen allikevel. Man opplevet meget rart til sjøs i «Store Andrea’s» glansperiode. Ikke alle sjøfolk var engler den gangen heller.

Naar den godslige, gamle skibsreder ute paa Odden fortæller om «Store Andreas», vil man snart komme paa det rene med, at den maa ha været en mer end almindelig skute. For naar den gamle kommer ind paa den materie, sætter han op en mine saa høitidelig, at en erkebisp kunde misunde ham. ”Ja, ja, ja”, lægger han ut, ”det er ikke godt at si, hvem der var stoltest, kapteinen eller ”Store Andreas” selv. Det er ialfald vist, at spurte en kapteinen om, hvor stor skuten var, hændte det ikke sjelden, at han satte ordene fast i halsen. Ti slikt et tal – det var jo til at faa slag av. Men greide han øieblikket, da lød det med en patos, der gjerne kunde gjøre en skuespiller syk av … misundelse:

«To hundrede…og fem…og…tyve…og…en…halv læst!» Og den gamle plirer saa inderlig polisk med de smaa, mysende øine. Og saa tilføier han altid paa sin eiendommelige,- kvikke maner: «Andre tider far! Andre tider!». Han har nok ret den gamle. Det var andre tider. Og begreperne om storhet de forandrer sig de ogsaa. Likesom alt andet her i verden. Det vilde nok «Store Andreas» ha erfaret, om den nu hadde været til og ligget ved siden av Ostindie-fareren over ved verftet. Herregud, hvor den vilde ha følt sig ulykkelig. Saa rent usselig liten. Og ikke bare det. Men figuren da, figuren! Og den gamle maa le høit. For «Store Andrea’s» figur! Hys! Og gamlingen slaar nu om i hvisketone: «Likesaa høi som den var lang, og likesaa bred som den var høi!»

En del av dørken kan også skimtes under vann der ute. Foto 26/5-2017: Roger Kjellvik.

Men nogen helligbrøde kan det nu allikevel ikke være, om vi gaar den gamle skute litt nærmere efter i sømmene. Den var nu engang barn av sin tid. Om «Store Andrea’s» ungdomstid summer der de utroligste rygter rundt om i den lille stad. Og folk stak hoderne sammen og betrodde hverandre med dypsindige miner, at «Store Andreas» hadde været slaveskib nede paa Afrikakysten. Men det turde ikke siges høit. Bare hviskes. Og altid blev der tilføiet: «Gud bevare min mund. Mine ord er det ikke.»

Alene Anders Baadsmand var ikke ræd for at tale ut. Og han lovet i sin hamburgske hat paa, at om al landsens øvrighet var tilstede, han skulde staa ved sit ord. Ti at det var egte, svarte, levende negerslaver, det skulde han gjerne dø paa. Og det var like saa sandt, at naar Kapteinen hadde tat imot fragten, sat han nede i kahytten hele natten og tællet pengene. Men under bordet sat den onde selv og gned sig i hænderne. Og hvergang det raslet i pengene, lo det stygt under bordet. For en skal vite, at det var slaveguld dette.

Men «Store Andreas» hadde set ting, som værre var. Og naar den lille stads borgere kom ind paa det kapitel, blev stemmerne enda mer dæmpet. Men rygtene summet like godt om for det. Og de næredes rikelig av lange koselige vinterkvelder, dunkle av dampende piper og rykende toddyglas. Og hoderne klæmtes tæt sammen, og øinene blev like saa stive av forfærdelse som «Store Andrea’s» svømmende blaakuler. Men piperne gikk ut av bare skræk.

Det var i den store revolutions sidste dage, at dette grufulle var hændt. «Store Andreas» stod en nat ut fra Havre med dækket fuldt av store og smaa kasser. Og de store kasser var fulde av mennesker. Høitstaaende adelsfolk, som var flygtet fra Paris for at undgaa døden. Store pengesummer og kostbarheter, som var værdt tusener. Men da skuten var naadd ut i rum sjø, lot kapteinen alle de store kasser kaste overbord. Og der sagdes, at hele familier var gaat til grunde paa den maate. Men de smaa kasser med guldet og sølvet beholdt han. Og folk korset sig og nikket betydningsfuldt til hverandre. Ja – ja – ja, det var saa trolig det. For det var en bekjendt sak, at rigdommen var gaat likesaa hurtig, som den var kommen. For her var det, som var værre end brændevinspenger og. Her var blodpenger! Hutteu!

Da «Store Andreas» var kommet ut over sin første grønne ungdom, skiftet den eier, og det var vistnok da, Mogens Thorsen kjøpte den. Og fra nu av blev den sat i jevn trælastfart paa Østersjøen og Nordamerika. Og aar efter aar rodde den av sted, saa skummet veltet om de vældige «kjaker». Og penger tjente den. Fremmed guld i massevis. Ikke fordi den var nogen hurtigseiler. Dertil var den for bred foran. Og for tung agter. Saa den hadde et helt besvær med at faa bakdelen med sig. Men det var det med «Store Andreas», at den altid hadde god vind. Og saa holdt den saa godt ut. Saa rent urimelig sterk, forsikret kapteinen. Om den skulde komme til at stifte bekjendtskap med skjærene, sandelig om det var godt at vite, hvem der vilde være værst farne: Skjærene eller «Store Andreas». Slik malm var der i den skute.

«Store Andreas» endte med at bli brændt. En høst erklerte skipperen, at nu var «gamla blit saa ulidelig til å drekke». Saa blev den oplagt i to lange aar for at vente paa sin skjæbne, for saa en vaardag at bli rigget av og bli ribbet for alt som røres kunde og endda alt det man kunde faa løs med øks og brækjern. Men det blev ikke saa meget allikevel. Ti Gamla var som fjeld. Og saa fyldte man den med høvelflis og vrakved, og saa satte man ild på den for lettere at faa fat i alt det metal og jern, som den gjemte i sine ribben. Folk var møtt opp langveisfra for at se den stolte gamle skute brænde. Og snart stod flammene høit tilveirs i den stille, dunkle vaarnat…

Mogens Thorsen (1790-1863).
Avisa ”Kysten” 05.05.1906 presenterer bl.a. kapt. Henrik E Aas

Kilder:
– Norske seilskuter 1942.
– Kysten 05.05.1906.
– Norges Sjøfartstidende 16.03.1911.
– Smaalenenes Social-Demokrat 08.08.1939.
– Fredriksstad Blad 05.01.1974.