Om Kragerøens Brugsskole/Smertu skole:

I begynnelsen av 1870-årene ble Kragerøens Brugsskole startet, som Halvor Bjørneby lot reise på Smertu for sine arbeideres barn. Bruksskoler ble drevet for brukseierens egen regning og avlastet forsåvidt det kommunale skolevesen betraktelig. De var stort sett vel utstyrt med hjelpemidler, betalte sine lærere bra og var i det hele vel ansett. Da det i 1888 averteres etter lærerinne til bruksskolen på Smertu, sies lønnen å være 14 kroner uken. Skoleloven av 1889 medførte atskillige endringer i skoleordningen. Av avgjørende viktighet var det at den nye folkeskole ble stilt under ledelse av et særlig skolestyre som fikk atskillig myndighet. Utgiftene til skolevesenet ble heretter bestridt direkte ved herredstyrets bevilgninger.

Det første skolebygget. Foto fra 1900.
Smertu skole i fugleperspektiv i året 1962. Foto: Widerøe.

Som medlemmer av det første skolestyre ble fra Kråkerøy valgt August Johannessen og Ole Olsen fra Kragerøens Brugsskole, Torger Torgersen Alshus fra Lunde, Jacob Asbjørnsen Rød fra Rød og Theodor Andersen fra Røds Brugsskole. I 1899 satte man i gang fortsettelsesskole med ambulerende virksomhet innen bygda. Denne ble drevet i 4-5 vintrer, blant annet i 2 år på Smertu skole, men ble så nedlagt grunnet manglende tilslutning.

I 1902 ble Kragerøens Brugsskole (Bjørneby bruk) kommunal under navnet Smertu skole. Hele skolen med bygninger og inventar ble uten vederlag overlatt kommunen av bruket. I 1904 ble for øvrig skolen påbygget og forøket med 4 klasserom og utgjorde da forlengst den desidert største skolen på øya. Det første skolestyre for det nye Kråkerøy herred bestod av Kr. Hansen og Nils Andersen fra Smertu, Johan A. Jacobsen fra Røds bruk, A. Aaserød på Åsgård fra Rød, Alfred Jensen Ødegården fra Lunde og Karl Mathisen Rørvik fra Kjøkøya.

Lærernes representant var Amund Syvertsen og geistlighetens kapellan P. Gløersen. Dessuten var ordfører M. S. Sørensen medlem. Skolestyrets første formann ble lærer Syvertsen. Amund Syvertsen (1848 – 1929) var fra Krødsherad, men kom til Kråkerøy som lærer i 1876 og var senere lærer på Smertu til 1919. Da han sluttet som lærer, ble han belønnet med Kongens Fortjenestemedalje.

Fredriksstad Tilskuer 11/8-1896.
Fredriksstad Tilskuer 26/7-1898.

Smertu skole fikk i 1920 på grunn av den store økning i barnetallet en ny «provisorisk» skolebygning på 4 nye klasseværelser. I alt hadde denne skolen 7 klasserom, skolekjøkken, sløydsal, skomakerværelse, lærerværelse og økonombolig. Til skolen hørte også 4 lærerboliger. Ny moderne gymnastikksal ble oppført i 1938. Smertu skole hadde i 1925, 400 elever, i 1956, 317 elever.

Angående skolevesenets utvikling skal ellers vises til noen korte data nedenfor. Sløyd ble innført ved Smertu bruksskole i 1891 og ved de øvrige skoler to år senere. Håndarbeide for piker ble innført i 1892. Skomakerskole for gutter fikk man i 1919, og husstellundervisning for pikene fra 1916. Fra 1904 ble det innført avgangsprøve for de av skolens elever som hadde gjennomgått siste års pensum. Fritt bruksmateriell ble innført i 1909 og helt fritt skolemateriell fra 1910. Fra 1897 har man hatt skoleboksamlinger. Undervisning i fremmede språk for de øverste klasser ble innført i 1937 da engelsk ble et frivillig fag.

I krigsårene undervistes det midlertidig i tysk i stedet. I 1957 undervistes det i engelsk ved alle skoler unntatt Kjøkøya og omtrent 80 elever deltok i undervisningen. Skoletannpleie fikk man i 1939. Elevene måtte først gå til tannlege i Fredrikstad, men i 1947 fikk man innrettet eget tannlegekontor på Smertu skole med felles tannlege med Fredrikstad-skolene. 

I 1952 ble imidlertid egen tannlege i full post ansatt og tannbehandlingen ble samtidig atskillig utvidet. I 1951 ble fortsettelses eller framhaldsskole opprettet og det meldte seg 25 elever til det første kull med undervisning ved Lunde skole. I 1953 ble undervisningen flyttet til Smertu skole. Smertu var i 1957 7-delt med 14 klasser i folkeskolen og 2 klasser i framhaldsskolen.

Fra Smertu i 1987. Året før skolen ble nedlagt. Foto: E. Hagesæther.
Det demonstreres mot nedleggelse. Foto: Jan Erik Skau. (FB)

På Smertu ble plassforholdene etter hvert fortvilte, selv om skolen i 1957 hadde fått et tilbygg på to klasserom. Den langsomme utbyggingen hadde delvis sin grunn i at politikerne var uenige om hvordan skolene på Kråkerøy skulle bygges ut. Ordfører Brattberg ville i 1957 reise en sentralskole på Enhus for storskolen, men flertallet i Arbeiderpartiet ønsket et tredje tilbygg på Smertu. Det hjalp ikke at ordføreren fikk skoledirektør Helge Sivertsen til å se på skoleforholdene på Kråkerøy. Han konkluderte med at Smertu skole burde rives. Sivertsen var en ivrig forkjemper for skolesentralisering og innføring av 9-årig skole.

Nå måtte også barneskolene utbygges slik at de kunne tilfredsstille kravene til 9-årig skole. Det var Smertu skole som mest trengte nybygg. «Provisoriet» ved denne skolen ble erklært ikke å være skikket til skolebruk av helserådet. Det ble revet i 1968 og nytt bygg tatt i bruk høsten 1969. Det fungerte bra, men støyen fra trafikken på Kråkerøyveien var sjenerende.

Ny skole til avlastning for Smertu skole. Her var det uenighet om stedsvalget, men til slutt ble det bestemt å bygge den i Ulvedalsåsen, og etter debatt i kommunestyret ble det et knapt flertall for å kalle den Rødsmyra skole. Først etter nyttår 1976 kunne skolen tas i bruk. Smertu skole var fremdeles «et smertebarn», ble det uttalt i kommunestyret våren 1977. Utbygging av skolen hadde igjen strandet, denne gang på skoledirektøren som bare ville gi refusjon for et mindre areal. Men kommunestyret vedtok likevel enstemmig å fullføre bygningen etter planen. Som kjent ble da omsider Smertu skole nedlagt i 1988, og elevene herfra begynte på Rødsmyra skole.

– En artig historie fra Smertu skole, fortalt av lærer Jan Erik Andersen passer her: 

«Siden jeg i min ungdom var lærer ved Smertu skole, har flere spurt om jeg har noen gode historier. Jeg tror jeg har noen, men de fleste får bli mellom elevene og meg. Men en sitter ennå fast: 5. klasse hadde alltid ansvar for Luciaopptrinnet, først ved skolen og siden ved Solliheimen. Før min tid var det jentene, rundt 10, som sto for opptrinnet.

Men siden jeg var ung og full av entusiasme (?), foreslo jeg at også guttene burde delta som stjernegutter. Problemet var at vi lånte hvite kapper i kirken, hos kirketjeneren, tror jeg. Tidligere hadde mine kolleger fått låne 10 kapper, nå kom jeg og ønsket 27. Det satt langt inne. Men til slutt gikk han med på det med følgende sluttreplikk: «Du skal få låne de dersom det ikke blir en flekk på ei eneste kappe!!». Rundgangen på Smertu skole gikk greit, jentene først i takt, guttene etter med Luciahatter som dunket oppi lamper, dørlister og julepynt. Så skulle vi til Solliheimen. Jeg husker ennå i dag stemmen til en av jentene som kom løpende: «Lærer, lærer, Ole (fingert navn) har satt kappa i sykkelkjedet!».

Min største kanossagang til nå skjedde i Kråkerøy kapell rundt 1980. Med kong Håkon-konfekt i den ene hånda og kapper (minus en) i den andre. Enda verre: Jeg møtte presten og framførte mine synder. Og var forberedt på det meste. Men presten ble min lokale helt, der og da: «Ta det rolig, Andersen, vi har prøvd å få Hansen (fingert navn) til å kaste de gamle kappene for 10 år siden. Hils mora di».

Ved Smertu skole i 2017:

Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd bind II 1995.
– Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914.
– Jan Erik Andersen.