Sjøfolkene som gikk igjen:

I gamle dager var det ofte forlis ute i skjærgården. Særlig når høststormene satte inn og sjøen gikk svær, kunne en se seilskuter duve av sted med fillete seil og ødelagt rigg for til slutt å bli knust til pinneved mot larmende brott og brenninger. Noen forliste langt til havs, andre ble slått i stykker mot fjellene på Akerøya eller Søster, men enkelte drev helt inn i skjærene før de gikk under.

Således hendte det en gang at en stor skute forliste i sjøen like utenfor Kråkerøy et steds. Da det forrykende været omsider ga seg, var det mest ikke en flis tilbake av vraket, men vrakgods av alle slag var drevet i land både på skjær og holmer utenfor øya.

Som skikk og bruk var etter slike hendelser, var en mengde folk dratt ut på «vraking» for å berge seilfiller, skipskister, verktøy og annet sånt som kunne brukes. Blant dem som var ute å berget var det også en kar inne fra Trolldalen. Alle de vrakrestene som ble funnet, ble tatt vare på og brakt opp på den vesle låven hans.

Der ble nå sakene liggende en stund utover, og ingen tenkte i grunnen noe mere over det. Men så var det en natt da månen var full at det plutselig ble liv på gården. Mens det gnikset og skrek i hengslene, gled låvedøra sakte opp, og ut kom en underlig flokk av bleke menn i oljehyre og sydvest. Mellom seg bar de årer, seil og kister mens tang og tare hang i lange floker ned over skuldrene.

Fra ansiktene dryppet det vann, og fra øynene lyste det med en glans fra en annen verden. Langsomt gikk følget ned mot stranda, der de med ett ble borte. Det grøsset i folkene som så på, men de forstod snart at det var de døde sjøfolkene som hadde vært på låven og hentet redskapen fra skuta. Og i måneklare netter kunne en ofte se den døde skipsbesetningen gjøre turen fra låven til stranda i Trolldalen.

Skjelettet i Roperklova:

I samlingen «Folkeminner fra Østfold», opprinnelig inntatt i Fredriksstad Blad 1896, står å lese at en av Kråkerøys eldste menn har fortalt at han «for mellom 30 og 40 år tilbake» – hvilket da vil si rundt 1860 eller der omkring – holdt på å pløye i Trolldalen «ved Roparkloven», skjøt plogen opp et helt skjelett. Det ble tatt vare på og gravet dypt ned i jorden et annet sted. Ikke langt fra der hvor skjelettet fantes kom også en hodeskalle til syne.

Den ble straks gravet ned i jorden igjen, men neste morgen lå den atter ovenpå. Slik gikk det adskillige ganger. Hvor dypt den enn ble gravet ned, viste den seg neste dag over jorden igjen. Vår meddeler hadde selv vært med på å begrave den og kunne ikke forklare seg hvordan det gikk til at den atter kom tilsyne. Hvorledes det til slutt gikk med hjerneskallen, om den omsider fikk ro, eller om den ble ført bort og begravet i innviet jord, kunne det ingen opplysninger skaffes.