Nissesagn fra Kråkerøy:
En nisse-slåsskamp:
I Asbjørn Larsen Holte’s tid (1727 – 1800) var det plagsomt med nissen der på gården. Sent og tidlig romsterte han på låven og på stalltrevet, og aldri kunne en vite hva han kunne finne på. Rett som det var kunne en finne høyet spredt utover hele fjøset. Så var det en fin og lys vinterkveld at Asbjørn og den andre Holtebonden stod bortenfor fjøset og snakket sammen. Da med ett, ble det et syndig spetakkel nede på jordene. Da de snudde seg fikk de se to ørsmå gutt-onger gyve løs på hverandre. Det var Holtenissen og Allerødnissen som hadde vært borte og stjålet høy fra hverandre, og nå råket de sammen på tilbakeveien over jordene. De rev hverandre i håret, sparket og slo så det var stygt å se, og høyet stod som en sky om dem. Både Asbjørn og den andre hadde sett litt av hvert, men aldri maken til dette. Dagen etter ville de gå ned og se nærmere på det, men da var det ikke så mye som et strå tilbake på bakken.
Nissen og hestene:
En nisse som engang holdt til på Lunde var alltid så lei og vond mot den ene hesten, men mot den andre var han både god og snill. Slemmere og slemmere ble han når det gjaldt å plage den stakkars hesten, og til slutt visste de ikke annen råd enn å henge opp en ljå i stalltaket hver eneste natt. Så lenge denne ljåen hang der med odden ned mot hesteryggen, holdt nissen seg borte.
Nissen på Holte:
Den gang de bygde ny låve på Holte, holdt snekkerne til i hakkelsbingen om nettene. En natt våknet den ene av dem og hørte at det romsterte og larmet noe aldeles forferdelig i verktøykistene oppe på låvegulvet. Etter en stund tok det til å hamre også, og den snekkeren som var våken, ble så forskremt at han ikke visste sin arme råd. En stund lå han musestille, men så famlet han seg opp på gulvet. Dermed fikk han se stjerten av en liten nisse som sprang nedover låvebrua så fort han kunne. Nissen fortsatte opp gjennom fjellet, og der satte han seg til å gapskratte så det var stygt å høre.
Nissen på Rød:
Det hendte en jul engang at en tjenestejente på Rød gård fant på å ville spille nissen et ordentlig puss. Dermed så la hun smørklatten i bunnen av grøtfatet da hun satte det ut på låven, for hun visste at nissen var så glupsk etter smøret, og fant han ikke det, ville han nok bli lang i fjeset. Men da nissen fikk se at smørøyet manglet, ble han nok mer eitrende sint enn jenta hadde kunnet tenke seg. Han gikk beneste veien ned i fjøset, og der tok han livet av den beste kua på gården.
Det skulle folkene ha for at de ikke lenger unnet ham smørøye til julekvelden. Så gikk han opp på låven og spiste grøten, grim i hu, men da han så endelig hadde tømt fatet, fant han smørøyet liggende på bunnen. Da ble han så lei seg at han måtte gråte der han satt. Men han visste da råd likevel. Og dermed gikk han bort til nabogården, leide med seg den beste kua han kunne finne og satte den i den tomme båsen hjemme i fjøset.
Nissen på Allerød:
På Allerød hadde de engang en svær høyballe hengende utover låveveggen. Så var det en dag at kona på gården sa til mannen: – Jeg trur du får se til å få inn den høyballen som henger så stygt utover. – Jeg sitter og tenker på det, jeg og, sa mannen. Og dermed gikk han ut for å få høyet inn på låven. Men da han kom ut på tunet, fikk han se at alt høyet var borte, og da han kastet et blikk nedover på låvebrua, rakk han så vidt å se snerten av nissen, som bar inn det siste fanget.
Allerødnissen kunne ikke fordra hanen på gården. Så var det en vakker dag at hanen var blitt rént borte. De lette etter den både høyt og lavt, men den var og ble som sunket i jorden. Forklaringen fikk de først lang tid etterpå. Da fant de tilfeldigvis hanen sittende stendød oppe under en av takbjelkene i låven. Der hadde nissen kylt ham så fast at han var blitt sittende til det ikke var liv tilbake i fjøra.
Nissen på Lunde:
Bonden på Lunde kom tidlig en høstmorgen ut på låven for å treske. Ute var det belgmørkt og uråd å skimte en skapte tingen. De pleide derfor å tenne fyr på noen tyrifliser på en stenhelle ved låvegulvet for på den måten å få litt lys å arbeide i. Nå hadde bonden tenkt å gjøre opp varme som vanlig var, men det arbeidet slapp han den dagen, for da han åpnet låvedøra, fikk han se nissen sitte på huk ved hella og stelle med stikkene. Men ikke før var nissen blitt vár bonden, så forsvant han i laet og ville ikke vise seg mer den dagen.
