Lundejentene som ble bergtatt:

På Lunde bodde en gang i tiden to ungjenter. Hva navn de hadde, er det ikke lenger noen som minnes, men det går et sagn om at de ble tatt inn i berget til bergmannen. Det hendte en kveld da gårdsarbeidet var over, at de gikk seg en tur ut gjennom jordene syd for gården. Ikke sa de selv hvor de eslet seg hen, og ikke var det visst heller noen som spurte. Men da de ikke var å finne den neste morgen, ble folkene på Lunde redde og tok til å lete etter dem.

Men de var og ble borte. Ettersom tiden gikk og jentene fremdeles ikke var kommet tilbake, mente gamle folk at de måtte være tatt inn i Bjørnevågfjellet, der bergmannen etter gammel tro skulle holde til. Så var det ikke annen råd enn å skikke bud til Tune-presten og få ham til å ringe med kirkeklokkene. Tune kirke var nemlig «love-kirke» i gamle dager. Gjorde en et fromt løfte til presten, så kunne en få et ønske oppfylt ved å ringe med klokkene.

Og som sagt, så gjort. For gode ord fikk de presten til å ringe både lenge og vel. Hva enten det hjalp eller ikke, er ikke godt å si, men sikkert er det at da sju år var gått, kom den ene av jentene til gårds igjen. Men da var hun blitt så rent tullete at det var ikke et skikkelig ord å få ut av henne. Den andre så de aldri mer til i det hele tatt. Men enda i lange tider deretter svarte Lundegårdene smørskatt til Tune prestebol som takk for klokkeringingen den gang jentene ble bergtatt.

Det har vært forsøkt å forklare de bergtattes skjebne, at de skulle ha blitt bortført av hollandske sjøfolk som i gamle dager ofte lå med sine skuter ute i holmene og ventet på lagelig bør. Det kan godt være at så er tilfelle. – Med hensyn til smørskatten, så er det riktig nok at denne har vært betalt, men bare som vanlig landskyldavgift.