Havfrua ved Torbjørnskjær:

Det lå engang to eldre og aktverdige fiskere ute ved Torbjørnskjæret og trakk hummertener. Etter hvert begynte det å blåse opp, og de drev på det de kunne, for å bli ferdig for å seile til lands igjen. Da steg med ett en havfrue opp av vannet. Hun sto en stund med overkroppen over vannet og stirret på dem uten å si et ord. Så dukket hun plutselig under og forsvant. Hun var svært så pen å se på, men underlig liten og sped, ikke større enn en stor torsk. Da hun vel var blitt borte igjen, brøt det løs et uvær av en annen verden, men fiskerne var heldige og kom velberget i land.

En annen gang lå en fisker alene ute ved Skjæret. Best som han lå der og ventet på bitt, begynte det å mørkne i sør og trekke opp til styggvær. Da fikk han se havfrua komme opp av sjøen, og han hørte så tydelig hun sa: «Det gror i grener, det velter opp store stener, hu, heisan». Mannen ble redd, og for å stille havfrua tilfreds, kastet han over bord en skinnfell han hadde med seg. Da ble havfrua blid og ga ham et godt råd idet hun sa: «Reis hjem du vottemann min». Og ikke før var mannen nådd inn til land, så brøt stormen løs, så det var stygt å se ut over.