Gammel fiskerovertro:
Den som reiste ut for å fiske og ikke fikk noen ting, ble kalt «Værsfis» når han kom hjem. En behøvde aldri å reise på fiske en fredag, en fikk likevel ingen ting. Hvis en oppdaget, at en hadde glemt noe når en dro ut for å fiske, kunne en like godt dra tilbake med det samme. Det verste en kunne møte på veien når en hadde tenkt seg på sjøen, var en gammel kone. Enda verre var det forresten hvis hun også ønsket «god fiskelykke» – eller hvis hun hadde forkle på seg, da kunne en like godt pakke sammen med en gang. Hvis en fikk fisk med det samme en kastet snøre ut, hette det «nesefiske», og det lovet ikke bra.
Hvis en mistet den første fisken, fikk en ikke flere. Den første makrellen en fikk kaltes «konge», og fikk en mye fisk etterpå, sa en: «Det var en god konge». Men fikk en lite fisk, sa en: «Det var en dårlig konge». Den første fisken en fikk, skulle en alltid passe på å blåse godt i kjeften, så ville en sikkert få flere. En fiskebønn: «Kom torsken du grå, og heng deg på, og hvitting du hvit, kom og bit». En fiskeregle: «Torsk og kølje, går alltid i følje, hvitting og sei, går hver sin vei».
Huldra på Holte:
I gamle dager var det mange som så Huldra. Hun var både vakker og ven, og folk tykte så godt om henne helt til de fikk se henne bakfra.. For hun hadde så lang og stygg en rumpe, og fikk folk se den, ble de redde og skydde henne. Ellers gjorde Huldra alt for å lokke karfolk inn i fjellet til seg, og det kan vel være at det ikke var så lett å stå i mot.
Det var en gang en mann fra Allerød som kom gående over jordene mot Holte. Best som han gikk og kikket opp mot Holtegårdene, fikk han se en ung jente gå og rusle opp i lia. Han mente å dra kjensel på henne, og ropte navnet hennes.
Men det lot ikke til at hun hørte noen verdens ting, og derfor begynte han å småløpe etter henne oppover mot Tøybakken. Da la også jenta på sprang, og før han visste ordet av det, var hun forsvunnet gjennom en stor kløft i fjellet. Da skjønte mannen at det var Huldra han hadde sett.