Bryllup.

Til bryllup ble en buden av en «bedamann». Når bedamannen kom inn, stilte han seg ved døren, hilste og sa med gravalvorlig stemme at han hadde så mange flittige hilsninger fra N.N., og så skulle han høre om folket ikke ville gjøre ham den ære å komme i datterens bryllup. Bedamannen var oftest også kjøgemester. (En person som fører an i festligheter).

Bryllupet varte stundom i tre dager. Den første dagen var det stek, den andre sulmat og den tredje grøt. Da grøten var satt på bordet, kom kokka inn i stua med sleva i hånden, kjøgemesteren med tallerken – og dessuten spillemennene. Så måtte gjestene ut med penger til dem alle. Om nettene sov noen av gjestene på bryllupsgården, men var det trangt om plassen, så gikk de som bodde nærmest, hjem og la seg. Morgenen etter kom de så tilbake og begynte på ny frisk.

Gjestenes gaver var gjerne den vanlige «fønn», som besto av to – eller stundom fire – hvetekaker samt en smørterte eller et sukkerbrød og endelig et kilo smør. Smøret lå i en liten kopp, og på toppen var det pyntet med blomster og alle slags merkelige kruseduller. I riktig gammel tid, var det vanlig at en gikk til kirken i tog med spillemenn i spissen, og da de så kom tilbake fra kirken, ble det dundret og skutt utenfor bryllupsgården.

Bruden hadde gjerne kulørt kjole, sjeldnere hvit, og i håret hadde hun en myrtekrans. Den siste dagen skulle alle sammen danse «bruredansen» med bruden – oftest en springdans. Den siste dagen skulle det også være «draktbytte». Da tok bruden av seg brudekjolen og iførte seg i stedet den nye konekjolen. I gammel tid bruktes brudekrone – en sånn en skal finnes på Bjønnevågen på Kråkerøy.

Fikk bruden regn i krona, skulle hun bli rik. I bryllupet ble det danset både springdans, polka, mazurka og vals. Det var mye øldrikking i bryllupene, men sjelden eller aldri slagsmål. Hvis det var regnvær dagen før bryllupet skulle stå, ble brudgommen gretten…