Fra barkebrødstiden:
I barkebrødstiden var det smått med mat ute på Kråkerøy, og folket måtte til skogs og flekke bark for å få noe å blande i melet. Kona i Trolldalstua hadde så lite mat, at hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Hun hadde mange unger, og mest hele dagen lå de og skrek og sutret etter noe å spise. Det hendte mangen en gang, at hun tok sand og vann i en gryte og rørte rundt og sang: «Nå skal i få mat», helt til ungene sovnet inn.
Til slutt fant Trolldalkona på et knep og gjorde som så mange andre. Når ungene ikke fikk sovne for sultens skyld, ga hun dem «svemlingssuppe». Den var kokt av et slags ugress, som kaltes «Svemling» og vokste på hver åker. Den var giftig, og etter at en hadde smakt på den, falt en i en døs og sovnet. Det er vel saktens derfor den har fått navnet.
De underjordiske på Alshus:
Det var en gang at mannen på Alshus kom gående hjemover fra Lunde. Best som han dro forbi et jorde med turnips, fikk han øye på noen små, gråkledte mannslinger som sprang fram og tilbake ute mellom turnipsblekkene. Mannen ble som rimelig kan være harm over å få ødelagt det fine turnipsstykket sitt, og dermed så langet han i vei det forteste han var god for. Nå skulle han vite å ta dem ordentlig fatt.
Men alt det han sprang, så kom han dem ikke nærmere. De underjordiske var hele tiden like langt foran. De løp så lett, at de nesten ikke var nær bakken en gang, og med ett forsvant de før mannen fikk sukk for seg. Men da han senere skulle se på turnipsstykket, der de hadde lekt, så var det ikke så mye som et eneste spor tilbake av de vesle mannslingene, og blekkene sto fine og svære som før.
