Om Harald Thoresen – gårdsgutt, historieforteller, værstekæll og politiker:
Harald Thoresen ble født på Femdal 31. januar 1934. Han var 6 år under invasjonen i 1940 og dette har han fortalt levende om i artikkelen «Da tyskerne kom til Femdal», publisert i årbok for Kråkerøy historielag 2013. I sin tidlige ungdom arbeidet han som gårdsgutt på Femdal, Kråkerøy og i Onsøy hos sin tante og onkel på Kjevelsrød. I 1950 begynte Harald som 16-åring å arbeide på FMV. Han ble tidlig engasjert i KrF og har vært fylkesformann i KrFU. I 1962 giftet han seg med sin Solveig og de nygifte dro til Hong Kong hvor Harald var assistent ved Sjømannskirken der. Ekteparet har sønnene Kåre, Helge, Olav og Lars.
Thoresen har siden vært medlem i Kråkerøy kommunestyre i vel 14 år, derav 12 i formannskapet og leder i generalplanutvalget. I Fredrikstaddistriktets Rutebiler AS var han formann i flere år og i Borg Buss nestformann. Han var med å starte Oslofjordekspressen og var den første formann i Fredrikstad Biogass. Han har også vært klokker i Kråkerøy kirke fra 1971 til 1994.
Harald har i mange år hatt et sterkt og langvarig engasjement for Kråkerøys lokalhistorie. Han har mange ting å fortelle fra sitt liv, og er ikke vanskelig å be, om å kåsere, holde andakt eller spille munnspill. Men han er også praktisk anlagt og har deltatt i mange dugnadsprosjekter, f.eks. bedehuset på Lunde, Speiderhuset og Drengestua. Kasserer i Østfold historielag og leder av komiteen for stenhoggernes minnesmerket på Lunde, var også blant oppgavene.
I hele 15 år har han vært formann i Kråkerøy historielag, der han blant annet sto for vandringer på øya og turer i distriktet. Dette i tillegg til møter og andre arrangementer. Harald har fortalt om mangt og meget i historielagets regi. Det var derfor med glede Kråkerøy Historielag på jubileumsfesten i 2018 kunne utnevne ham til æresmedlem. Den overraskede tidligere formannen mottok foruten blomster og godord, en plakett, tegnet av Lars Ole Klavestad.
Til Fredriksstad Blad på 85-årsdagen 31. januar 2019, forteller han: «Helsa er nok ikke slik den var, så nå har jeg en mer tilbaketrukket rolle. Men jeg liker å følge med, og kona mi Solveig, er min gode sjåfør. – Jeg synes også det har vært interessant å være med på flere bokutgivelser».
Som det kan sees i noen små utdrag under, er hans bidrag viktige og mangfoldige.
Prost Joakim Schiørn 1995:
– Jeg har møtt mange prester, proster og biskoper gjennom tidene, bl. a. som klokker i Kråkerøy kirke i nesten 23 år, og som assistent/bestyrer i Sjømannsmisjonen i vel 6 år. Men ingen har gjort slikt inntrykk på meg som prost Schiørn. Mitt første møte med Schiørn som jeg kan huske må ha vært i 1937 hos bestemor på Holte. Vi bodde der en kortere tid og Schiørn som hadde talt i kirken hadde spist middag der. Etter middagen mens bestemor stod og vasket opp, husker jeg han skulle ”ta meg”. Jeg var ca. 3-4 år den gang, men likte ikke dette og søkte tilflukt i skjørtene til bestemor. Etter dette for meg farlige og ublide møte med prosten, hadde jeg fått en «støkk i livet».
Neste søndag skulle Schiørn igjen preke i kirken, og jeg var med far som hadde tur til å dra belgen. Under prekenen gikk far bestandig fram til en av de første benkene på galleriet og satt der, og jeg fulgte med. Denne søndagen husker jeg at jeg dukket ned bak benkeryggen hver gang jeg trodde Schiørn så opp på galleriet. Under hele oppveksten hørte jeg stadig om Schiørn da mine onkler fikk kort og hilsener fra ham. Under krigen kan jeg huske at han en sommerdag kom gående utover mot Lunde/Trolldalen. Jeg befant meg på Femdal og fikk øye på en gammel mann med svart bukse og hvit skjorte med oppbrettede armer oppe ved Enga. Skoene og jakka hadde han over skulderen. Det gikk ikke så fort, men jevnt og sikkert.
Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1995:
Harald Thoresen, som var født i 1934, minnes hvordan de under krigen strevde med å skaffe mat til høner, gris og kaniner på Femdal. De hadde mye fisk, for faren var fisker, men den ble de «dyktig lei av i alle fasonger». En vinter måtte de i stor grad leve på kålrabi. Poteter hadde de bare hver søndag. Noe hvete som de fikk tak i, tørket de i ovnen og malte på en kaffekvern. Han forteller også at mor hadde en Freia kokesjokoladeplate i bufeen som hun skulle gjemme helt til freden kom, og det ble gjort. – Jeg husket vi tre barna lukket opp skapdøra til «skue» – sjokoladen en gang imellom for å nyte synet. Da freden kom, ble herligheten fortært.
Handel og vandel 2010 – Guttedagenes handletur «te by’n»:
Først rundet vi Kalleraodden så nært at du kunne ha hoppet i land. Dette på grunn av den sterke strømmen i elva. Deretter fulgte vi Fuglevikbukta opp til Møllerodden hvor vi igjen gikk så nære land som mulig, og passerte Pyntebukta og Bjørneby før vi rundet Isegran og befant oss i Vesterelven. På babord kunne vi se isbryteren «Fredrikstad» og som regel et mudderapparat og båtbyggeriet til Bjarne Aas. Ved passering av Smertu fergested måtte man vise stor aktsomhet, det samme ved Bjølstad hvor kabelen til «Lørja» kunne være farlig. Ved Glomma mek. Verksted og hos «Kølanilsen» på den andre siden kunne det være mye å se på.
Målet for reisen var Fisketorvet, og da måtte man ta en god sving om Kråkerøylandet med tilbørlig hensyn til fergemann Fleischer før man kunne legge til motstrøms ved Fiskebrygga, rett ut for de gamle åpne fiskebasarene. På den tiden var det mange som brukte båten til byen og det kunne bli trangt om plassen slik at det ofte lå både tre og fire båter utenpå hverandre. Før de handlende slapp på land var man blitt enige om et ca. klokkeslett for hjemreisen. Som regel senest kl 14.00, gjerne litt tidligere.
Kråkerøy historielags årbok 2013 – Da tyskerne kom til Femdal:
– Jeg var 6 år da tyskerne okkuperte Norge 9. april 1940. Min yngre søster og jeg skulle ved 8-tiden den dagen gå fra Femdal til min bestemor på Holte for å vaske klær. Min far var fisker og som vanlig reist på sjøen tidlig om morgenen for å fiske, slik var alt som normalt. Men da vi kom bort på storveien og tok fatt på Engasletta reagerte jeg på alle flyene som kom i stort antall og i lav høyde fra syd mot nord. For meg så det ut som om de ikke fløy stort høyere enn telefonstolpene, for da de kom til kirken og Holtevarden, så måtte de stige for ikke å kollidere.
Mor kom syklende etter med min lillebror bakpå, stoppet så vidt og forsikret oss om at det ikke var farlig og syklet videre. Dette var mitt første møte med tyskerne og krigen, men snart skulle det bli mange hendelser gjennom fem lange okkupasjonsår. En annen hendelse var da en stor avdeling med soldater, hester og vogner tidlig på sommeren marsjerte forbi Femdal vei til Kjøkøy. Etter hvert som krigen varte så vokste det opp små og store forsvarsanlegg flere steder på Kråkerøy slik at vi på en måte ble vant til det.
Kråkerøy historielags årbok 2014 – Drengestua på Femdal:
– De drengestuer vi kjenner til fra Kråkerøy var alle plassert i et av uthusene så langt jeg vet. Men så til saken som er om den gjenreiste og restaurerte drengestua / bryggerhuset på Femdal g.nr. 429 b.nr. 1. Opprinnelig stod dette bygget på Nordre Enhuus g.nr. 425 b.nr. 3. Det finnes ingen nøyaktige data om når den ble bygd, men det antas at det må være omkring 1850 – 1860.
Bygget er på ca. 30 m2 og er delt i et bryggerhus med stor bakerovn og et rom som ble brukt til drengestue. Hans Th. Øiseth som er oppvokst på gården og er nåværende eier, kan fortelle at de kalte det for bryggerhuset. For det var ved slakting, vask og baking det ble benyttet, men aldri til losji for noen dreng som han kan huske.
Kråkerøy historielags årbok 2016 – Kråkerøy bedehus «Fredheim»:
– Lunde har fra lang tid tilbake vært et naturlig senter her på søndre del av Kråkerøy. Befolkningsgrunnlaget bestod av bønder, fiskere og sjøfolk, og på slutten av 1800-tallet etter hvert et sterkt innslag av stenhoggere. På denne tiden var ofte familiene barnrike, ca. 10 barn var ingen sjeldenhet. Selv om det ikke var noe sagbruk her, var det ganske mye folk her likevel. Lunde skole, den første barneskolen på Kråkerøy, ble bygd her i 1865.
I 1879 ble Det Norske Misjonsselskaps kvinneforening stiftet. En sterk åndelig leder på denne tiden var Ludvig Asbjørnsen (1834-1915), oftest bare kalt Ludvig Lønne. Det fortelles at han i sterk åndelig anfektelse, hadde fått det for seg at ondskapen hos ham satt i det ytterste leddet på lillefingeren, og at han måtte kvitte seg med den. Det gjorde han ved å bite av seg fingeren. Når han senere talte holdt han ofte denne handa opp for å vitne om det.
Kilder:
– Prost Joakim Schiørn 1995.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1995.
– Gård og grunn 2005.
– Handel og vandel 2010.
– Kråkerøy historielags årbøker 2013, 2014, 2016 og 2018.
– Fredriksstad Blad.