Om Kråkerøys ordførere:
Som kjent eksisterte Kråkerøy som selvstendig kommune bare i 86 år. Fra Glemminge og Kraakerøy herred 1908 til storkommune 1994. I løpet av disse årene hadde øya 14 ordførere – medregnet krigsårenes «oppnevnte ordfører». Det er sagt om politikken på Kråkerøy: «Bortsett fra under valgene var det politiske klima på Kråkerøy stort sett like mildt som det alltid hadde vært. Folk var godt kjent med hverandre fra mange sammenhenger, og mangt ble brakt fram for de kommunale myndigheter som de ikke ville ha brydd seg om på større steder». Som et eksempel kan nevnes at i 1969 fikk formannskapet til behandling et krav fra en dame som ville ha erstatning for en ødelagt kjole på en fest i kommunens forsamlingslokale i Trolldalen (opprinnelig Folkets Hus). Men som det kan leses under har det vært stridigheter og høy temperatur også i Kråkerøypolitikken.
Magnus Sophus Sørensen, periode 1908-1917.
Han var født på Bjølstad i 1861 og døde samme sted 24. august 1929. Han var utdannet som forretningsmann og var således elev ved Kristiania Handelsgymnasiums første kull. Han oppholdt seg deretter i London en tid for videre utdannelse. Da han kom hjem, overtok han farsgården Bjølstad som han senere eide til sin død. Ved siden av var han interessert i en rekke andre foretagender, bl. a. i rederibransjen. Han var en pasjonert jeger og drev i lang tid med hundeoppdrett og innførte bl. a. Schweitzerstøveren her til landet. Dessuten var han ivrig roer og var medlem av Fredrikstad Roklub fra starten i 1881. Politisk var han konservativ og den ledende mann på denne fløy på Kråkerøy i årene omkring århundreskiftet og fremover.
Han var en forgrunnsskikkelse i arbeidet for Kråkerøys atskillelse fra Glemmen og ble helt naturlig den første ordfører i den nye kommune i 1908. Tidligere hadde han i en årrekke vært ordfører i den gamle felleskommunen, og da han trakk seg tilbake som ordfører i 1917, hadde han i alt vært ordfører i 21 år, hvilket fremdeles er rekord her. Han trakk seg da samtidig tilbake også fra all annen deltagelse i det kommunale liv, men var medlem av fylkesutvalget i 26 år. Proprietær Sørensen var en snill og hjelpsom mann som ofret atskillig for sin kommune, ikke minst i det stille. De vakre lysekroner i kirken var en gave fra ham.
Jul K. Pettersen, periode 1917-18.
Han var egentlig fra Fredrikstad (født 29. april 1889), men ble gift til Kråkerøy og bosatte seg på Smertu. Han var utdannet frisør og drev barberforretning i byen. Han døde av spanskesyken bare 29 1/2 år gammel 5. november 1918. – Da han ble ordfører i Kråkerøy, valgt som Arbeiderpartiets kandidat, hadde han aldri før vært medlem av herredstyret og var for så vidt et helt ubeskrevet blad politisk sett. Han var imidlertid en utpreget lederskikkelse og utpekte seg straks som den selvskrevne leder for sosialistene. Før han gikk inn i det politiske liv, hadde han deltatt atskillig i avholdsbevegelsen hvor han tross sine unge år alt hadde nådd å bli leder for DNGT-ordenen i Smaalenene. Pettersen var den første sosialistiske ordfører i Kråkerøy.
Oscar Paul Pettersen, periode 1918-19 og 1926-28.
Han var født i Kråkerøy 1874 og døde samme sted 22. oktober 1954. Han var opprinnelig ansatt ved Røds bruk, men ble senere veivokter. Han fattet tidlig interesse for den politiske og faglige arbeiderbevegelse og var en av dem som i sin tid stiftet Kråkerøy Arbeiderparti. Han bekledde gjennom årene en lang rekke kommunale verv og nedla et stort arbeide. Han var varaordfører da Jul K. Pettersen døde høsten 1918 og rykket dermed opp som ordfører. Senere ble han atter ordfører i perioden 1926-28. Han var personlig en stillfarende og samvittighetsfull mann, vennlig og lett å samarbeide med. Han var bosatt på Røds bruk – senere Glombo.
Gregers Schübeler, periode 1920-24.
Han var født i Fredrikstad 1881 og døde på Kråkerøy i 1933. Som 15 års gutt begynte han på Selbak Bruks kontor, avanserte etter hvert og ble fra 1920 firmaets medeier og disponent. Fra 1927 var han portugisisk visekonsul i Fredrikstad og deltok ellers meget i forretningslivet. Han var en stor arbeidskraft, streng, men rettskaffen mot sine underordnede, og med utpregede administrative evner som kom kommunen til gode da han i 1920 ble valgt til ordfører som Høyres kandidat. I de senere år av sitt liv, til dels også i sin ordførertid, var han meget plaget av sykdom, men sparte seg ikke i de oppgaver han var satt til å løse. Han var bosatt på Bjølstad.
Gjermund Gjermundsen, periode 1925-26.
Han var født som gårdbrukersønn på Nøkleby i Glemmen i 1878, tok eksamen ved Elverum lærerskole i 1900 og ble i 1901 ansatt som lærer ved Smertu skole, hvor han senere kom til å virke – fra 1914 som bestyrer – til han falt for aldersgrensen. Han var fra ungdommen av ivrig Venstremann og kom i 1913 med i herredstyret. I de 2 årene 1925-26 kom han som varaordfører til å fungere som ordfører i Schübelers sykdomsforfall.
Han var en uredd og frimodig talsmann for sine ideer. Ofte inntok han sterkt markerte standpunkter som det kunne stå atskillig strid om. Med sitt gode humør forstod han imidlertid gjerne å runde enhver debatt pent og pyntelig av. Han var en stor arbeidskraft og har i vid utstrekning latt kommunen nyte godt av dette: som medlem av ligningsrådet, kasserer og forretningsfører for provianteringsrådet, medlem av skolestyre, bolignemnd m. v. I 1947 fikk han Kongens Fortjenestemedalje.
Anton Davidsen, periode 1929-37.
Han var født 15. oktober 1878 i bruksarbeidermiljø på Røds bruk. Han døde samme sted 23. november 1948. Han var først sagarbeider, – men begynte senere som byggmester og arbeidet sin forretning opp til å bli en av de større i bransjen. I likhet med sin nabo Oscar Pettersen ble han under sitt arbeide på Skotvedts bruk i Onsøy grepet av sosialistiske anskuelser og ble en av pionerene for arbeiderbevegelsen på Kråkerøy og en av stifterne av partiavdelingen her.
Også i fagbevegelsen gjorde han seg snart gjeldende og ble etterhånden formann i Fredrikstad faglige samorganisasjon. I kommunen bekledde han etter hvert så å si alle oppnåelige verv, og som ordfører ledet han herredstyrets forhandlinger på en ekspeditt og bestemt måte. I perioden 1934-36 var han Arbeiderpartiets varamann til Stortinget. Av interesser utenom de politiske og faglige stod avholdssaken ham nærmest, og han deltok i en lang årrekke aktivt for denne.
Aksel Haraldsen, periode 1937-40 og 1945-54.
Han var født 25. september 1895 på Smertu og stammet likesom sin forgjenger som ordfører fra et bruksarbeiderhjem. Han var ansatt ved Fredrikstad Telefon Co. som montør og var en tid formann i Telefonmontørenes forening. Han var som ordfører en stillferdig og sindig type og nøt på grunn av sitt joviale vesen og sin omgjengelighet velvilje og tillit fra alle hold. Hans hjertesaker som ordfører var bybroen (han var selv medlem av brokomitéen) og pleiehjemmet. Ingen av disse prosjektene skulle han imidlertid få se realisert.
Ellers kan nevnes at han i fylkestinget satt som medlem av helsekomiteen og skolekomiteen. Han var formann i Det Interkommunale E.verks styre. Haraldsen var også med i den første kommiteen for oppførelse av krigsminnesmerket på Smertustranden og restaureringskomitéen for Kråkerøy kirke ved oppussingen i 1951. Han døde bokstavelig talt i kommunens tjeneste, idet han ble rammet av slag og døde plutselig 2. august 1954 etter å ha deltatt i et komitémøte. Han var bosatt på Smertu.
Karl Knudsen, periode 1941-1944.
Krigsårenes «ordfører» i Kråkerøy, var født på Store Enhus 30. september 1894 og døde på Eik ved Tønsberg nær 91 år gammel i 1985. Han var landbrukskandidat i 1925. Knudsen bestyrte og drev Enhus søndre – eller store – fra 1935 til 1944. Han flyttet til Sem ved Tønsberg i 1947. Da nazistene overtok makten i kommunen ved årsskiftet 1940-41, ble Karl Johan Knudsen oppnevnt som «ordfører». Han hadde meldt seg inn i NS i oktober 1940 da han syntes at partiprogrammet var godt. Etter kapitulasjonen i 1940 mente han at tyskerne bare var i Norge «for å beskytte vår nøytralitet». Som «ordfører» hadde han bevilget større og mindre beløp til Nasjonal Samling og til frontkjemperne og deres familier på Kråkerøy for til sammen kr. 9042,50.
Da han etter krigen ble presentert for dette i retten, unnskyldte han seg med at det kom som krav som han mente seg rettslig forpliktet til å følge. Samlet lønn som han hadde hevet som «ordfører» løp opp i kr. 7850. Et alvorlig punkt var at han i sin tid hadde anmeldt til nazifylkesmannen de kommunale funksjonærene som ikke hadde møtt til et NS propagandamøte i kinoen Blå Grotte i Fredrikstad, men han hadde ikke foreslått noen forfølgning mot dem.
Ellers var det lite å si på hans virke som «ordfører». Ingeniør Durban Sundbye og byggmester Anton Davidsen erklærte at Knudsens forhold som privatmann hadde vært uklanderlig. Det bekreftet også flere vitner. Knudsen ble dømt til tvangsarbeid i 1 år og 6 måneder og til 10 års rettighetstap. Dessuten måtte han tilbakebetale ordførerlønnen minus skatt og måtte ut med de beløp han hadde bevilget til NS-formål.
Henry Hroar Brattberg, periode 1954-1961.
Han var født på Jeløy 16. juli 1914, men fra 1942 bosatt i Kråkerøy. Han var utdannet typograf og ansatt ved Demokratens trykkeri i Fredrikstad. Han var varaordfører fra 1952 og rykket ved Haraldsens bortgang opp som ordfører og ble gjenvalgt i 1956. Av kommunale verv ellers kan nevnes at han siden 1954 var formann i brokomiteen, medlem av styret i Det Interkommunale E. verk og Kråkerøys representant i Fredrikstad-distriktets samarbeidsnemnd. I 1957 ble han oppnevnt som medlem av Statens Idrettsråd. Han representerte Arbeiderpartiet.
Arne Nødtveidt, periode 1962-1963.
Læreren og skoleinspektøren var født 5. juni 1902 og døde 13. januar 1981. Foregående ordfører Brattberg var i sin beste alder og hadde ikke noe imot å bli gjenvalgt til ordfører i 1961, midt i valgperioden. Men slik skulle det ikke gå. En av de ledende i Arbeiderpartiets gruppe i kommunestyret, lærer Arne Nødtveidt, hadde i løpet av de to årene etter kommunevalget i 1959 meldt seg ut av partiet.
Under det siste kommunestyremøtet før jul i 1961 da det skulle velges ordfører, foreslo kommunistenes ene representant, Odd Ragnar Kristiansen, Arne Nødtveidt til ordfører, mens Rudolf Olsen foreslo Henry Brattberg. «Kommunisten Kristiansen og lærer Nødtveidt falt hverandre om halsen», var arbeiderpartiavisen Demokratens bitre kommentar. Kristiansen «var ikke snauere enn at han gikk de borgerlige partiers ærend», mente avisen. Det kom som et sjokk på Arbeiderpartiet. «Her var det åpenbart arbeidet så grundig på forhånd at ingenting kunne klikke», skrev Demokraten.
Ved den skriftlige voteringen fikk den partiløse sosialisten Arne Nødtveidt 14 stemmer til ordfører mot Brattbergs 13. De fjorten var Høyres 8, KrFs 4, kommunistenes ene stemme samt ordførerkandidatens stemme. Brattberg tapte også varaordførervalget. Ved julebordet senere på kvelden var stemningen «heller dempet». Nødtveidt takket, som skikk og bruk var, for den tillit som var vist ham, mens Lars Røed fra Høyre takket ordfører Brattberg for den saklige og greie måten han hadde ledet møtene på.
Brattberg måtte ikke se resultatet av ordførervalget som et personlig mistillitsvotum. Odd Ragnar Kristiansen på sin side ga uttrykk for at han hadde fremmet sitt forslag på ny ordfører blant annet ut fra det syn at det av og til var godt med et skifte også i den øverste ledelse i kommunen. Dette ordførerskiftet som medførte et brudd i Arbeiderpartiets ubrutte ordførerrekke helt fra 1929 (minus krigsårene 1941-45), måtte skape ekstra spenning over kommunevalget høsten 1963.
Håkon Sverre Helgesen, periode 1964-1973.
Den dyktige sten- og monumenthuggeren var født 16. mai 1908. Han døde 23. oktober 1990. Med sitt absolutte flertall etter valget i 1963 besatte Arbeiderpartiet både ordfører- og varaordførervervet i det nye kommunestyret. Ordfører ble Håkon Helgesen. Tidligere har vi støtt på ham som en dyktig monumenthogger, benyttet av landets fremste billedhoggere. I 1950-årene hadde han vært varaordfører i to perioder og rykket altså opp til ordfører i 1964. Årene var trange ut gjennom 1960-tallet og fremtvang bruk av det maksimale skattøre 19. Fra borgerlig hold ble det kritisert at det ikke var rom for avsetninger når store byggearbeider skulle løses. Men tidene var gode med full sysselsetting, og etter hvert greide kommunen å løse de mange utbyggingsarbeidene som sto for døren.
I 1960-årene hadde kommunene fått stadig flere arbeidsoppgaver, og et kommunalt byråkrati var i ferd med å vokse fram. I stadig flere kommuner ble det behov for å få ordførere som helt og holdent kunne ofre seg for kommunale saker. Ved første gangs behandling i kommunestyret hadde det vært 14 som stemte for og 13 imot. Da saken kom opp igjen, bekjentgjorde Per Kristian Hansen fra SF at han hadde skiftet mening og ville stemme imot. Straks etter gjorde Harald Thoresen fra KrF det kjent at partiets to representanter også ville skifte standpunkt og stemme for! Dermed ble det 15 som stemte for å tilsette ordfører på heltid mens 12 stemte imot.
Denne ordningen medførte behov for en egen ordførerinstruks. Etter annen gangs komitébehandling fikk Kråkerøy kommune Norges første ordførerinstruks. På dette tidspunkt hadde Kråkerøy kommune fått en ny ordfører fra Arbeiderpartiet idet Håkon Helgesen ved utløpet av året 1973 hadde sagt takk for seg. Ved julemøtet i kommunestyret ble han hyllet for sin lange og trofaste tjeneste i det offentlige liv. I hans ordførerperiode 1964-1973 var blant annet fastlandsveien til Hvaler fullført, hovedvannledningen over Kråkerøy var fremført, båthavner var utbygd og Arisholmen var innkjøpt. Håkon Helgesen var også medlem av bokkomitéen for Kråkerøy bygdebok i 1954-1957.
Rudolf Olsen, periode 1974-1979.
Han var utdannet båtbygger og modellsnekker og arbeidet senere på Kråkerøy Verk. Rudolf Olsen var født 12. desember 1927 og døde 10. juli 2001. I formannskapet hadde han sittet i 16 år, 6 år som varaordfører. I 1973 kunne han takke KrF’ s representanter for ordførervervet. Da Rudolf Olsen begynte som ordfører, sto verdensøkonomien foran en nedgangsperiode som på lengre sikt fikk skjebnesvanger innvirkning også på norsk økonomi.
Høsten 1973 ble den rammet av en «oljekrise» da de arabiske oljestatene tok i bruk oljen som politisk pressmiddel og kjørte opp oljeprisene. I Norge førte det til en vinter med bilfrie søndager – som mange satte pris på. Store investeringsprosjekter gjorde det da nødvendig å gå låneveien. Bygging av Rødsmyra skole i 1974-75 førte for eksempel til at kommunens lånegjeld ble fordoblet.
Tross begynnende nedgangstider ble store kommunale oppgaver løst i Rudolf Olsens ordførertid. Det største prosjektet som ble realisert, var Rødsmyra skole. Videre kan nevnes Smertulia barnehage, den første barnehagen på Kråkerøy. Vann- og kloakkledninger ble ført fram sør på Kråkerøy. Rudolf Olsen var også engasjert i arbeidet med Fredrikstad og Omegn Avløpsanlegg (FOA). Dette anlegget var forutsetningen for en videre utbygging av kloakksystemet på øya.
Av boligfelt ble Jyteskjær, Ulvedalsåsen og Glombofjellet utbygd i 1970-årene. Rudolf Olsen sa takk for seg som ordfører høsten 1979. I et avskjedsintervju karakteriserte Demokraten ordfører Rudolf Olsen som «en fargerik politiker, en ordfører med politisk tyngde, med respekt og anerkjennelse innen opposisjonen». Selv syntes Rudolf Olsen at tiden som ordfører hadde vært «den deiligste tid i mitt liv».
Erik Nilsen, periode 1980-1991.
Han var født 27. februar 1922 og døde 29. mars 1997. Skolegangen bestod av folkeskolen, yrkesskolen og 3-årig teknisk aftenskole. Av yrke var han Dreier og kontrollør av maskingods. Erik Nilsen hadde en mengde verv: Som medlem i Forliksrådet i 12 år, formann i 8 år. Tilsynsfører for barnevernsnemnda i 8 år. Tilsynsformann ved Rød skole i 8 år. Medlem i Kråkerøy skolestyre i 12 år, varaformann 8 år. Medlem i Edruskapsnemnda i 4 år. Medlem i Sosialstyret i 4 år. Medlem av herredstyret i 1960-1963. Varamann til formannskapet. Han var også med i div. interkommunale styrer og råd.
Styremedlem i Arbeids- og Tiltaksnemnda. Medlem av Fredrikstad-distriktets Samarbeidsnemnd, Legevaktordningen og Rutebilselskapet. Fagorganisert i Jern og Metall. Nilsen var i 32 år ansatt ved F.M.V. Her hadde han bl.a. verv som hovedverneombud, gruppestyret og formann i Østfoldutvalget for Fagforeningenes Fellesorganisasjon. Kommunens største utfordringer i hans ordførerperiode mente han selv var: Barnehager, miljø, botilbud, eldreomsorg og helsetjeneste, utvikle nye arbeidsplasser og sikre full sysselsetting. Erik Nilsen var også leder av bokkomitéen for bind II av Kråkerøys bygdebok, utgitt 1995.
I en alder av 69 år tok Erik Nilsen farvel med ordførervervet. De tolv årene i ordførerstolen karakteriserte han som «kanskje de beste og de verste i mitt liv». Det siste «fordi en hele tiden føler at en ikke får gjort nok, ikke hjulpet alle som trenger det». I sin avskjedstale gjennomgikk han så det viktigste som likevel var gjennomført i Kråkerøy kommune i hans ordførertid. Til slutt understreket han at det hadde vært viktig for ham som ordfører «å forsøke å få de folkevalgte på Kråkerøy til å samles om praktiske vedtak. Det betyr at vi alle, uansett politisk farge, tross alt har vært enige når det gjelder utformingen av den kommunale service på Kråkerøy. Dette er jeg både glad og takknemlig for».
Ole Haabeth, periode 1992-1994.
Til ny ordfører, ved valget i 1991, ble lærer Ole Haabeth (født 1950) valgt med 20 av 27 stemmer. Bare Høyre stilte egen kandidat. Til varaordfører ble SV’s Per Kristian Hansen gjenvalgt. Lik svært mange topp-politikere på Kråkerøy hadde Haabeth pedagogisk utdannelse og var spesiallærer. På morssiden stammet han fra Kråkerøy, med rot i familieeiendommen Rød. I to perioder hadde han sittet i kommunestyret. Med sine 41 år representerte han en ny politikergenerasjon med en radikal fortid.
Fremdeles kalte han seg «rød – Kråkerøy Arbeiderparti-rød», men han hadde moderert seg med årene og var respektert i alle politiske leirer. En særlig interesse hadde han for barnevern og omsorg for de aller svakeste i samfunnet. Ole Haabeth ble leder for en kommune som hadde tilbakelagt en vanskelig periode og nå var på marsj framover igjen. I sitt siste møte før jul i 1992 vedtok kommunestyret enstemmig Kråkerøy kommunes siste budsjett, for 1993 – før den skulle oppslukes av storkommunen.
Ut på nyåret i 1993 var kabalen lagt for hvem som skulle bli kommunedelssjefer i de fem kommuneområdene. Stillingen i Kråkerøy fikk sosialsjefen der, Ottar Blekken, etter enstemmig innstilling. Høsten 1992 startet også diskusjonen om hvem som skulle ha den politiske ledelsen i storkommunen Fredrikstad. Arbeiderpartiet, som representerte flertallet, nominerte i første omgang overraskende nok Kråkerøys ordfører, den 42 år gamle Ole Haabeth, som sin kandidat. Demokraten presenterte ham som en «myk» mann, en representant for en ny politikergenerasjon med en radikal fortid, preget av et sterkt sosialt engasjement.
I 1993 ble, for første og siste gang i historien, Kråkerøy kommunes ærespris utdelt i desember 1993. Da ble den tildelt Erling Johansen og Petter Skauen. Ordfører Ole Haabeth sa i sin begrunnelse at man ønsket å hylle deres innsats for Kråkerøy kommune gjennom mange år på hvert sitt felt. Han overrakte prisvinnerne hvert sitt bilde av kunstneren Hans Saenger med motiv fra Kråkerøy.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.
– Glemminge og Kråkerøy herreder 1814-1914.
– Norske ordførere og varaordførere.
– Fredriksstad Blad.