Om Gudrun og Hjalmar Johnsen:
Trelasthandler Hjalmar Johnsen, amatørarkeologenes «grand old man» i Østfold var født i Fredrikstad 1878, men bodde størsteparten av sitt liv på Bjølstad, Kråkerøy. Hans foreldre kom fra Sandø- og Herfølslekter, og gjennom dem fant han tidlig det som ble hans eget eventyrland: Hvaler. Her ute fikk hans medfødte lyst til historisk fabulering rik næring. Entusiasten og den kompromissløse beskytter av fylkets oldtidsminner sovnet inn en marsdag i 1962, 84 år gammel. Han selv er borte, men den interesse han skapte, lever videre. (Erling Johansen).
Hvaler var Hjalmar Johnsens hovedfokus (Les gjerne «Hvaler-Mysteriet» fra 1944 her) men han gjorde også et stort stykke arbeid for å bevare Kråkerøyhistorien. I 1930-årene restaurerte han Bronsealder-røysa på Holtevarden, som gjennom tidene var rasert av uforstandige besøkende. Han fikk støtte av Kråkerøy kommune til dette arbeid, men en enorm jobb må det ha vært.
Hjalmar var også en av de første som var påtenkt en rolle i utgivelsen av en bygdebok for Kråkerøy. I 1943 ble han sammen med Alfred Jensen, Knut W. Engebretsen og Erling Johansen oppnevnt som en kommunal bygdebok-komité. Grunnet 2. verdenskrig fikk ikke denne komité noe virke utad, men mye informasjon ble samlet inn. Hjalmar fikk også stor betydning for arkeolog Erling Johansen.
Hjalmar Johnsens kone, Gudrun, har også bidratt med viktig Kråkerøyhistorie i det hun referer sine dagbøker om livet på øya under okkupasjonen i 1940-45. Et utdrag som setter seg fast er hennes beskrivelse av de første ukene etter okkupasjonen:
– Det er stille og rolig i byen så lenge det varer, noterer Gudrun Johnsen, Bjølstad, i sin dagbok søndag 28.april. – Tyskerne holder vakt. De har også besatt Isegran, og 20 mann holder vakt på Kjøkøen. De bor i Bedehuset, sies det. Og så fortsetter hun: – Her går vi i stadig venten på å høre nytt, og ingen kan ta seg til noe ordentlig husarbeide. Vi pusser ikke vinduer engang enda de er fryktelig stygge, og dessuten må vi jo blende.
Mange ruter er dekket med sort papir. Det er så trist med de mørke husene om kvelden, men det lakker jo mot sommer så det blir lysere for hver dag som går. Heldigvis ante hun ikke at slik skulle hun oppleve situasjonen i fem lange år. Vemodig konstaterer Gudrun Johnsen at det ikke ble noen turer med motorbåten i år.
All bensin var beslaglagt av myndighetene, og rasjonering blir det på allting, så det er ingen som vet hva vi går i møte». Det kom stadig nye rasjoneringsbestemmelser utover våren. Men verst var det nok å se «de grønne» overalt. Det er ikke noe morsomt å møte dem. De er sikre på sin seier. Både de ansvarlige i kommunen og folk flest måtte belage seg på å leve i et mangelsamfunn. Det gjaldt å legge langsiktige planer for å skaffe seg det nødvendigste av mat og klær og brensel. Villaeiernes hager ble spadd opp, og her ble det dyrket poteter og grønnsaker.
Gudrun Johnsen refererte nøye det som skjedde av krigshandlinger rundt om i verden i sin dagbok, og det var ikke oppløftende fra norsk synspunkt. Men håpet hadde hun ikke oppgitt, – og det er vel fordi jeg vil håpe. Denne innstillingen bar det norske folk gjennom krigsårene. Hverdagen ble stadig vanskeligere. Siden krigen og nødsårene 1807 – 1814 hadde det norske folk levd i en fredelig avkrok av verden uten å ha direkte føling med hva en krig innebar. Riktignok hadde første verdenskrig kostet mange norske sjøfolk livet, og ved slutten av krigen hadde matmangel og rasjonering blitt en bitter virkelighet.
Tilbake til Hjalmar – sommeren 1938 hadde han befaring på Kråkerøy med medlemmer av Fredrikstad Historielag, og en noe skeptisk Alfred Jensen forteller i sin avisartikkel 30/7 om dette. (Tidsepoke for røyser tilskrives steinalder i artikkelen, men er senere datert til bronsealder):
«Historisk forskning».
Sammen med representanter fra Fredrikstad historielag og med hr. Hjalmar Johnsen som cicerone, hadde undertegnede forleden, etter velvillig innbydelse, anledning til å befare de stenalderlevninger som finnes rundt om på Kråkerøy. Det var en meget interessant tur, og etter den sakkyndige utredning som hr. Johnsen med vanlig elskverdighet ga, måtte selv en skeptiker føle seg overbevist om at slik, eller noenlunde slik, måtte det allikevel være.
Det er jo en historisk kjensgjerning at stenalderfolket begravet sine døde, eller deres aske, på de høyeste fjelltopper, og lempet store stenrøyser over dem. Det er to slags av disse stenrøyser: pyramide og langrøyser. Vi har en langrøys og tre-fire pyramider eller kjeglerøyser på Kråkerøy. Den første som er plassert på fjellet ovenfor Bjørnevågen gård, er ca. 30 meter lang og inneholder en rekke gravsteder, hvorav et er helt utgravet, så dekkhellene ligger i lyse dagen.
Så har vi en kjeglerøys på Holtevarden, to på Kjøkøyvarden og en mindre røys på Breifjell ovenfor Ødegården. Den siste er nedrevet og spredt utover, men dekkhellene og noen stener ligger ennå på det sted hvor jeg i mine guttedager ofte kløv opp på røysen for å se ut over sjøen. De først nevnte røyser inneholder en masse rullesten, sikkert mellom et og to hundre tonn, og alle av et drøyt manneløft og derunder. Stenen ble jo båret lang vei og ofte opp over bratte skrenter.
Ved Holterøysen påviser Johnsen et par runde, innslipte merker i fjellet som skulle være typiske tegn fra stenalderen. Noen andre helleristninger fra den tid er ikke funnet hittil på Kråkerøy. Som en merkelighet kan anføres at det går en sprekk eller kløft i fjellet tvers over Kjøkøy, og den fortsetter på andre siden av sundet tvers over hele søndre Kråkerøy. Denne kløft har i tidens løp vært gjenstand for mange gjetninger og sagn om spøkeri, utgravninger med funn av skatter osv.
At de i en fjern tid er plassert der av menneskehender er sikkert nok, men dermed får man vel også la det være, om det da ikke senere vil bli mer klarhet i dette mysterium. Videre fikk vi anledning til å se en dolk av flint som er funnet i jorden tett ved sjøen samme sted. Det var et vakkert arbeid til den tid å være, og det antas at den i sin tid var brukt på seljakt, men var mistet og først kommer til syne igjen etter at sjøen i tusener av år har sunket så meget at den ble liggende tørr.
På Kjøkøy er den smalest, bare ca. en meter bred, med skarpskårne sider. I 1905 ble en del av den utrenset for at den skulle tjene til en slags festning i tilfelle av krig. Heldigvis ble dette unødig, men de store grus- og stenhauger ligger der ennå som et minne om denne kritiske tid. Ved en fjellfot i nærheten av Bjørnevågkilen så vi en del sirkler av sten som lå halvt nedgravet i terrenget. De skulle etter sigende være rester av gamle stenalderboliger, men det er vel tvilsomt om dette kan fastslås som sannsynlig.
Nåvel, det kan jo være delte meninger både om dette og de forskjellige stenrøysteorier, men interessant er det å se disse levninger fra våre urfedres liv og virke. Og det var ikke av veien om våre kommunale myndigheter ofret dem en liten tanke, for eks. ved å anbringe et enkelt gjerde av jernstolper og en kjetting eller wire rundt, men slik at adkomsten var uhindret. Ble det så anbrakt en støpejernsplate med inskripsjon så ville det straks gi stedet en mer symbolsk betydning og bidra til å frede de få tegn på gammel primitiv kultur som også vår bygd kan fremvise. A. J.
Under kan leses et par spennende artikler, skrevet av Hjalmar Johnsen i 1934 og 1938. Klikk på bildet:
Kilder:
– Østfoldarv 1961-62.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.
– Hvaler Mysteriet 1944.
– Smaalenenes Social-Demokrat.
– Nasjonalbiblioteket.
– Digitalt museum.
– Kråkerøykalenderen 2015.