Alfred Jensen, sjømann, småbruker og muligens Kråkerøys beste historiekilde fra nyere tid:
Alfred Hedvin Jensen var født 21.mars 1873 og døde 21. februar 1961. Hans foreldre var Jens Thorsen (født 1815) og Grete Maria Larsdatter (født 1825 i Tune). Han giftet seg i 1900 med Anne Belsby fra Smertu og overtok småbruket på Ødegården i 1901. Alfred hadde 5 søsken, Thorvald Marentius (født 1848) Eline (født 1849), Karl Lodvig (født 1853), Hanna Olava (født 1859) og Julie M. (født 1865). Alfred er opphavsmann til navnet «Blomsterøya».
Han var født og oppvokst på Ødegården – eller Øgården som han selv foretrakk å skrive navnet på småbruket der han også kom til å ende sine dager i 1961. Hans far var født så tidlig som i 1815 og han refererer ofte til ham – og ofte også til sin mor – som kilde når han skal fortelle om livet på Kråkerøy i gamle dager, et tema han som skribent i byens aviser gjennom et langt liv aldri ble lei av å behandle.
Han må ha vært en begavet gutt, og hans lærer forsøkte å få ham til å søke lærerskolen, noe hans eldre bror også ville støtte opp om, men som for de fleste i hans kår ble det med en drøm og i stedet gikk han til sjøs som de fleste andre da han vel var konfirmert. Han seilte som tømmermann med seilskuter, men begav sjøen da han hadde giftet seg og virket som snekker og stenhugger ved siden av å drive småbruket hjemme på Ødegården.
Han begynte tidlig å skrive når anledning bød seg, og især i Smaalenenes Social-Demokrat, men i perioder også i Fredriksstad Blad, var han gjennom årene en flittig bidragsyter med skildringer av Kråkerøy og folk og forhold der i eldre tid og ikke minst med sine erindringer fra livet til sjøs i de hvite seils dager. Mye av det han på denne måten etterlot seg er fine miljøskildringer av verdi for ettertiden. Han skrev også dikt, og i bladet «Skib O ‘Hoi»s romankonkurranse vant han premie med boken «Hjerter som blør».
Alfred var også en verdifull medarbeider, og muligens spiren til, første bind av Kråkerøyboka som kom ut i 1957. I noen utdrag fra bygdeboka forstår vi at hans bidrag var viktige og beskrivende:
Fattig.
– I de, den gang harde vintre med 15-20 graders kulde og masser av sne, hadde fattigfolks barn bare en linskjorte, korte knebukser, ofte hullete strømper, en tynn busserull og tresko på benene. Fra fire års-alder sprang de ute og var nesten stivfrosne når de måtte inn for å varme seg. Om kosten heter det at den mest bestod av sild og poteter, eller helst brisling til 10 øre potten, og så fisk selvfølgelig, som det den gang ikke var mangel på. Brød måtte jo skaffes til barneflokken, men pålegget var i høyden svart sirup, og kaffen var kokt på sikori eller bygg og erter – noe som også var alminnelig hos bøndene til hverdags.
Om de religiøse forhold i 1870-80-årene.
– Den almene mann og kvinne var dypt religiøst innstilt, og regelen var at husfaren leste dagens tekst høyt for familien i en eller annen huspostill – som oftest Johan Arndts. Da tekst og forklaring var lang i disse bøkene, tok det nesten hele formiddagen. Mange hadde også særskilte bønnebøker, eller salmebøker som også inneholdt særskilte bønner for morgen og kveld hver dag i uken. De gamle lagpredikantene var særpregede typer, ofte med stor autoritet og innflytelse. Deres forkynnelse var den gang langt mer preget av sterke virkemidler enn i våre dager. Utmalingen av fortapelsens redsler inntok en sentral plass i forkynnelsen. På mange mottagelige naturer måtte disse malende bilder gjøre et mektig og uutslettelig inntrykk, ikke minst på de helt unge av tilhørerne.
Skipsbygging og vedlikehold.
– Den eldste skipsbyggingen på Kråkerøy knytter seg til bygging av små bruksbåter til eget behov. I eldre tider var det stort sett slik at enhver var mer eller mindre selvhjulpen på dette område som på så mange andre, og nær sagt på hver gård bortover var det folk som kunne lage en eke om det trengtes. Imidlertid var det alltid en og annen som hadde særlige kvalifikasjoner for oppgaven og derfor gjerne påtok seg bygging også for andre. På den måten oppstod det båtbyggerier i miniatyr her og der bortover. Det er fortalt at det i gammel tid skal ha vært skipsbyggeri ved det sundet som går tvers over øya fra Goenvadet til Østerelven. Omtrent midtveis, mellom to bratte fjell, ligger en dyp poll som heter Bommen, og gamle folk fortalte i min ungdom at de hadde sett masser av råtten huggeflis og annet avfall på stedet, likesom det skulle stå jernbolter i fjellet for opphaling.
– Når et skip i våre dager skal repareres i bunnen blir det satt i dokk eller på slipp. Ikke så i seilskipenes tid. Da ble fartøyene i stedet krenget over på siden så mye som trengtes for å blottlegge først den ene siden av skipsbunnen og så den annen. Solide tau ble festet rundt masten helt oppe ved merset, og mens masten ble støttet opp med kraftige bjelker for ikke å knekke, ble skroget krenget over på siden og veltet innover strandkanten, idet de benyttet store taljer og et kraftig gangspill for å tvinge skipet over.
På denne måten kunne de da tørrlegge først den ene og så den annen side av bunnen for reparasjon og pussing. Når skroget så var krenget tilstrekkelig over, kom flåtene langs kjølen og så tok tjærebrenningen til. Om dette forteller Alfred Jensen: – En jernkurv som hang i kjettinger over skipssidene, ble fylt med høvelspon som ble dynket med kulltjære og satt fyr på, og den sterke varmen brente av flere lag sverte som måtte skrapes av mens den var varm, – en svinejobb som måtte gå raskt for seg. Så ble bunnen og sidene gått over med «høkenebb» for å ta ut gammelt rått drev. Derpå ble natene «klammeiet», d.v.s. et bredt jern ble slått inn i natene med en klubbe – det var mestersvennenes jobb å tilse dette – og så ble de drevet og smurt med varm kulltjære.
Stenindustrien.
– Stenhuggerne var hjelpsomme mot hverandre og det hendte ofte at de satte til et helt skoft for å hjelpe en kamerat med å få seg et fjelltak – det var gjensidig, og hjelp ble aldri nektet, selv om vedkommende var en kløne som skaffet meget unødig bry. I det store og hele var hjelpsomhet og frihetskjensla de fornemste egenskaper hos disse fjellets sønner. – Stenhugger-formannen var en type for seg. Han var til å begynne med gjerne svensk født og hadde alltid arbeidet seg opp fra de menige stenhuggeres rekker.
På den tiden var det for øvrig et temmelig stort skille mellom arbeider og formann. Lønnsforskjellen var saktens ikke alltid så betydelig, men en formann var nå engang en formann og det var en ansett mann i kretsen, en mann det stod respekt av og som de underordnede fryktet. Av arbeiderne ble han sett på som rederens mann og et visst spenningsforhold kunne det derfor ofte bli. En annen figur som også stod i en særstilling var verktøysmeden.
Om ham forteller Alfred Jensen: – Han ble ikke lønnet av firmaet, men hver stenhugger betalte for seg eller en viss tariff – hvilket selvsagt tok et skår i deres snaue lønning. Bare skytebor ble holdt av firmaet som også betalte for hvessing av disse. Om smia fortelles at den hadde glisne bordvegger og dryppende tak – ofte bare åpninger for dør og vindu, og en stenhaug utgjorde esse. En åpning i taket med trelemmer i firkant som røkpipe, og fra tak og vegger hang store sotflak i spindelveven.
Fra sin tid til sjøss har Alfred også skrevet spennende og lærerikt. Han likte aller best å fortelle om seilskuter, sjøfarten og dens historie. Han dro ut i ung alder, farte med seilskuter over hele verden og var til slutt tømmermann – eller som han selv kaller det – «Flisaguri»:
Min første sommer tilsjøss.
– 7/3-1889. Kom ombord i dag, fikk erter til middag. Skipperen kom full ombord og spurte tømmermannen om han trodde det ble noe vind i sommer. Tømmermannen svarte at det ble vel vind i sommer også som ellers. Skipperen sa da: Åja blir det bare vind så skal jeg f… brenne meg seile det kan du stole på. Det var stygt sagt. (Tømmermann var gamle Johan Jacobsen som ennå kan treffes ved Kråkerøy ferjested med sitt gamle humør i behold.)
– Nordsøen 15/3. Storm fra nordost, er litt sjøsyk men ikke meget. Styrmannen tror vi snart driver i land på sandbankene utenfor Holland.
– 17/3. Vinden har nå løyet litt, det var sand på dekket i dag tidlig og tømmermannen sier det er sand som har kommet opp fra bankene med bråttene i natt. Skipperen er full som sedvanlig.
– Amsterdam 4de april. Vi holder på å losse høvlede bord. Amsterdam er en rar by med mange kanaler og broer. Alle mannfolk røker sigar. I går kveld var jeg med Jens og Herman oppe i byen, en pike tok min lue og sprang av gårde inn i et hus, vi sprang etter, og der inne danset de og drakk genever. Jens og Herman sa de skulle rømme.
– 7de april. Vi er nå gått tilsjøs og har fått en hollender og en danske ombord i stedet for Jens og Herman som rømte. Skipperen er full igjen.
– 14de april. Vi er nå i Atlanteren og har nettopp gjort fast fokken og stormers-seil så vi ligger for stumpene. Det blåser en storm og det er stor sjø. Hollenderen er ingen sjømann.
– Atlanteren i mai. Det har hendt noe fælt ombord. Hollenderen er surret fast til stengestaget, han ville slå skipperen i hjel med et jernspett og hadde også kniven oppe. Skipperen var full og stygg mot ham.
– 12te mai. Vi er på Nyfundlandsbankene og det er tykk tåke. Så i dag tidlig 7 isfjell, det ene rakk over kaltoppene våre. Skipperen og stuerten er fulle hver dag. Hollenderen har lagt seg syk men ble jaget på dekket med en tautamp. Han har lite klær og fryser stakkar.
– Buctouche Ny Brunswik. Vi laster gran og birkeplanker som kommer i flåter. Her ser det ut som hjemme med fjell og granskog. Skipperen kom full ombord i kveld og slo til stuerten med en stor hummer i ansiktet så klørne falt av. Hollenderen har rømt og meldt skipperen og styrmennene for mishandling. De fikk mulkt (Her er revet vekk en del ark).
– Vi kom til Garston dock ved Liverpool for to dager siden og har begynt å losse plankene. Her er en stor kulsprut hvor lastede jernbanevogner handteres som en zinkbøtte. I går kveld kom skipperen full ombord og julte opp stuerten som tok sin sekk og gikk i land. Ingen ville koke og så måtte naturligvis jeg som dekksgutt gå i byssa.
– 17de juli. Jeg har kokt i 8 dager men fri og bevare meg for en jobb. Kjelen sværta, maten ble svidd og byssa røk. Jeg vil ti ganger heller bære tunge birkeplanker. I dag kom den nye stuerten, en gammel Stavangermann med bukkeskjegg. Jeg har aldri vært så glad i mitt liv, jeg hadde satt på erter som han sa ikke ble ferdig til middag. Det gir jeg en blankpussa støvel i, bare jeg slipper ut av byssa. Gamlingen ser snill ut.
– 5te august. Vi lenser inn Kanalen for god vind. I natt hadde vi et forferdelig vær tvers av Londons End, det kom brått på oss da vi lå bidevind med begge bramseil i topp. Bramseil og klyver røk i filler og sjøen brøt oss ned så vi mistet alt på dekk. Vi er søkklastet med salt for Viborg Finland.
– Helsingør i August. Vi har ankret opp på reden og skal hente skipperens kone, montro om han vil drikke like fælt når hun er ombord?
– København i august. Vi ligger her for å bli dykkerundersøkt, seilte på grunn i går natt ved Saltholmene og ble trukket av i dag tidlig. Skipperens kone er pen og ser snill ut.
– Ved Gotland i august. Har hatt et skrekkelig vær med lynild og torden. Mistet mange seil og sjøen bryter over da vi er lastet nesten til dekket. Skipperen drikker ikke så meget nå.
– 10de september. Vi er i Viborg som ligner Gamlebyen hjemme med murer og festning. Det lukter russerlær over hele byen, russiske soldater losser saltet, de spiser grovt brød med salt på. Vi skal laste splitved for London.
– 14de september. Skipperen drakk seg full igjen og fikk delirium, han satte opp ned på hele skuta og konen hans gråt. I dag, søndag, er alle mann gått i land unntagen jeg og Josef og tømmermannen. Styrmennene sier de ikke vil gå tilsjøs med en gal skipper, de vil mønstre av.
– 24de september. Alle mann er kommet ombord igjen, skipperen gikk til politi. Vi laster splitved. (Her er igjen mange blader vekk.)
– 27de oktober. Vi er kommet til London og ligger i Surrey Canal. I går reiste jeg med jernbanen under Themsen over til den andre siden og besøkte min broder som er med Napoleon, en stor skute fra Kristiania. London er en stor by med mange dokker og hundrevis av skuter. Her er også noen stimbåter, men ingen norske. Skipperen drikker vilt igjen nå siden vi satte konen hans i land i Helsingør igjen på hitveien, han tar med seg ombord loffere og fyllefanter og holder et farlig hus. Jeg er glad at det snart går hjemover.
Ja dette var litt fra dagboken over min første sommer tilsjøs. Som man ser dreier det meste seg om skipperens drukkenskap og med god grunn, for hans make til å fylle seg så jeg aldri siden. Han endte også kort etter på Gaustad hvor han døde i 40-årsalderen. De senere opptegnelser er mer interessante og en ledig kveld skal jeg ta et lite sammendrag av det som er igjen. A. J.
Kilder og bilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd Bind II 1995.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Smaalenenes Social-Demokrat.
– Fredrikstad bys historie 4 og 5.
– Digitalt Museum.