Om fotograf Gustav Adolf Gerold:
Den som mer enn noen annen av Fredrikstads fotografer, sist på 1800- og først på 1900-tallet, fotograferte Kråkerøyfolk var nok Gustav Adolf Gerold. Noen eksempler kan sees lenger ned på siden. Gerold drev atelier i Christiania fra 1878-80 og i Fredrikstad mellom 1880 og 1924. Han var født i Saarbrücken, Tyskland i 1854 . Gustav var sønn av Friedrich og Marie Gerold. I 1878 giftet han seg med Johanne Mathilde Larsen (f. 1845, Tønsberg), og de fikk 3 sønner – Adolf, Sigurd og Harald. Sigurd døde som liten av Difteri.
Gerold var utlært som billedhugger, arbeidet i Berlin og Dresden i 5 år, og kom til Norge i 1877 og startet eget fotografatelier i Christiania i 1878. Dette overlot han i 1881 til Joh.O.Simmonæs, som drev det videre under betegnelsen «Gerolds Efterfølger». Simmonæs fulle navn var Johannes Cornelius Mathias Olsson Simonnæs. Han var født i Vanylven 1853 og døde i Bergen 11. november 1929. Selv flyttet Gerold i 1880 til Fredrikstad hvor han startet eget firma i Nygaardsgaden, som han i 1924 overlot til sin eldste sønn Adolf. En annen sønn Harald drev i mange år eget fotoatelier i Halden.
Om Gerolds atelier i Mellomgata 7:
Denne gården lå på hjørnet av Nygårdsgata og Mellomgata. I 1865 anmeldte byggmester E. Syversen at han hadde til hensikt å oppføre et nytt våningshus på sin tomt ved Nygårdsgata. Huset sto ferdig i 1867 og inneholdt forretningslokale og en kjellerbutikk mot Nygårdsgata. I 1875 sto forvalter Petter Chr. Pretorius som eier og beboer av huset. Fredriksstads Dagblad holdt fra 1895 til 1896 til i kjelleren i Mellomgata 7. Fotograf Gustav Adolf Gerold overtok gården i 1880. I 1881 anmeldte Gerold at han aktet å innrette et fotografisk atelier i kvistetasjen. Over det hele skulle det være glasstak. Senere gikk han bort fra dette og fikk i stedet bygget et tilbygg mot Mellomgata.
I et gammelt Fredriksstad Blad forteller Erling Eskesen om sine møter med den kjente fotograf:
Det var, om ikke et tilfelle, så i hvert fall spesielle forhold som gjorde at jeg ble kjent med gamle Gerold. Han var nemlig på sine eldre dager så dårlig til bens at han sjelden kom ut i byen, og hvis det var noe han trengte fra en eller annen forretning, ringte han og fikk varene sendt. En dag jeg var oppe hos ham med en pakke, sa han: «De må da komme inn og sitte og prate litt. De har sikkert ikke slik hast og jeg har god tid. Så ble jeg da sittende der en times tid og pratet med ham, det vil si, det var nok mest Gerold som pratet, for jeg spurte ham om forskjellig, særlig om forholdene i gamle dager, og han fortalte.
Da jeg gikk, ba han meg endelig, å komme igjen, snart, og etter hvert ble det til at jeg stakk innom til ham i hvert fall en gang hver annen uke hvis jeg hadde anledning til det. Syntes han det dro for lenge ut før jeg kom, ringte han, og sa at nå holdt han det ikke ut lenger, nå trengte han et fornuftig menneske å snakke med. Etter hvert utviklet visittene hos gamle Gerold seg etter et helt bestemt ritual. Når jeg hadde banket på kjøkkendøren og var sluppet inn i stuen og blitt behørig ønsket velkommen der, var det aller først å gå bort og sveive opp grammofonen og legge på Gerolds yndlingsplate.
Det var Marion Anderson som var den store favoritten og repertoaret hennes var det samme hver gang. Først Ave Maria og deretter «He was despised», den deilige og gripende alt-arien fra Händels Messias-oratorium. Konserten ble så avsluttet med yndlingsplate nr. 2, Mustalainen. Deretter gikk Gerold bort til sitt røkebord, hentet sigarkassen og bød en sigar, nesten alltid med den samme vittigheten:
«Eine gute Zigarre? Nuszblatt-deckblatt, Chausseegraben-einlage.» Selv foretrakk han å røke pipe. Og så satte vi oss i hver vår plysj-lenestol og røkte og han begynte å fortelle. Jeg hadde helt fra begynnelsen av bedt ham fortelle på tysk og snakke tysk. Det å høre virkelig tysk var jo den gang noe en ikke så ofte hadde anledning til.
Gustav Adolf Gerold var vokset opp i Saarbrücken, tett ved grensen mot Frankrike, og så vidt jeg erindrer også født der. Han opplevet derfor den tysk-franske krigen i 1870-71 på nært hold, det var nemlig rett utenfor Saabrücken at det første viktige slaget stod og franskmennene ble drevet tilbake. Men som ganske ung gutt dro Gerold til Kreuznach, nær Bingen, hvor han lot seg innskrive på akademiet og begynte som elev i billedhuggeren professor Karl Cauers atelier.
Dessverre varte det ikke så lenge før Gerolds planer om å bli billedhugger ble slått i grus. Under arbeidet i atelieret veltet en marmorblokk over benet hans og ødela skinnbenet slik at han måtte regne med alltid å ha mén av det. Gerold innså straks at det var nytteløst for ham å prøve å fortsette på den banen han hadde valgt og dro til Berlin for å forsøke å finne seg et annet arbeide der. – En gang viste gamle Gerold meg det han hadde av minner fra oppholdet i Kreuznach. Det var en rull med tegninger, vesentlig akttegninger, fra akademiet og to små marmorrelieffer, det ene en vidunderlig vakker kvinnehånd, det andre hadde blomster og frukt som motiv.
I den tyske hovedstaden begynte Gerold i fotograflære og det var her han traff en liten frøken Larsen fra Tønsberg i Norge som var i Berlin for å utdanne seg videre i fotograf-faget, det var visst særlig retusjering det gjaldt. Og resultatet ble at han, da han var ferdig med læretiden, dro til Norge, giftet seg med frøken Larsen og åpnet fotografisk atelier i Christiania. Helt etter ønske var nok ikke forholdene der inne, for alt 1880 ble atelieret flyttet til Fredrikstad og den lille familien bosatte seg her.
Gerold forklarte det selv slik: «Jeg ville heller være den første fotografen i en liten by enn nr. 3 eller 4 i hovedstaden.» – Og i Fredrikstad ser det ut til at han er kommet til duket bord. Ifølge Plünneke var det her byen i 1870 2 fotografmestre, derimot ingen i 1879. Tolv år senere, i 1891-92, var riktignok antallet øket til 3 stykker, men det later til at de klarte seg ganske bra, for ved skatteligningen det året var de alle tre lignet etter en inntekt på over kr. 1.000,-. Det overveiende antallet av håndverksborgere forøvrig hadde en årsinntekt på under kr. 800!
– I Fredrikstad kom Gerold til å trives. Han hadde en forretning som stadig gikk fremover, et hyggelig hjem, en søt liten kone og tre små sønner. Dessuten hadde han alle vennene både i sangerkretser og utenom, ikke minst blant de tyskerne som bodde her fra før. For han var avholdt og vetesett, det har jeg hørt fra mange hold av folk som kjente ham i den tiden. Så hente det noe som for alltid skulle komme til å kaste en skygge over hjemmet. Adolf, den eldste sønnen, falt nedover en trapp og slo hodet slik at han gjennom alle år var preget av det. Fru Gerold ilte til legen med gutten, men tok også den nest eldste, Sigurd, med seg. På venteværelset hos legen satt det også en annen dame med en liten gutt som det senere viste seg hadde difteri.
Lille Sigurd ble smittet og døde etter noen få dager. Fru Gerold kom aldri helt over tapet av den lille gutten. Og Gerold var, selv på sine game dager, dypt rørt hver gang han snakket om Sigurd. Gamle Gerold var en dyktig fagmann på sitt område, en ordensmann uten like og meget omstendelig når det gjaldt å lage så veltrufne portretter som mulig av kundene. Det tok tid å bli fotografert av ham, så det forekom ved fotografering av brudepar, at brudgommen besvimte før Gerold kunne forsvinne bak det sorte kledet over apparatet for å eksponere.
– Og å fotografere barn var ikke hans sterkeste side. Senere fotografer som Giebelhausen og Therup Jensen brukte dukker, kunstige apekatter og slags bajasstreker for å få barna til å smile eller rolige. Gerold forsøkte å oppnå det samme ved å bestikke de små med femører, men resultatet var ikke like vellykket. Det må antagelig ha vært en gang under, eller rett etter første verdenskrig at Gerold sluttet å fotografere og overlot forretningen til den eldste av sønnene, i hvert fall hvis en skal dømme etter fotografiene i utstillingsvinduet ved siden av inngangen til atelieret. Der hang de samme bildene år etter år. Gustav Adolf Gerold døde i Fredrikstad 1942, 88 år gammel. Han er begravet på Vestre Fredrikstad gravlund.
Kilder:
– Fredriksstad Blad.
– Eldre norske fotografer.
– Bymiljøene som ble borte – Svein Skahjem.