Om Ivar Bruu – menneske – miljøforkjemper – maler og bevarer:
Ivar Bruu var født i Fredrikstad 11. april 1900. Hans foreldre var Carl Bruu og Helga Næss. Ivar døde i 1984. Han var utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1916–19 og Statens Kunstakademi, Oslo under Halfdan Strøm 1929–30. Han mottok stipendie fra Finnes legat i 1929. Av utmerkelser har Bruu fått Fredrikstad bys kulturpris 1967, Østfold fylkes kulturpris 1974 og Kongens fortjenestemedalje i gull 1963. Ivar Bruu har også fått laget sin byste av maler og billedhugger Erling Andreassen.
For Kråkerøy sin del er det først og fremst Ivars oppmålinger og tegninger av øyas gamle bygg som er det viktigste bidraget til vår forståelse av hvordan en gammel f.eks husmannsplass var utformet og han passet også på å skrive om kårene til de som bodde der. Hans malerier gir oss stemninger som forteller sin historie. Ivar var også den som tegnet utsmykningene til krigsminnesmerket på Smertustranda.
Her forteller Ivar selv om en slik registrering: «Det var en dag på etterhøsten min venn og jeg kom vandrende over de lave jordene innerst i Bjørnevaagkilen for å oppsøke «Gamlestua» som vi visste sto for fall. Høstpløyinga var nettopp over – veltene lå fuktige og blanke i sola. Småfuglen hvinte gjennom den klare, linne høstlufta som ennå hadde holdt på litt av sommervarmen. Vi var kommet i båt. «Lera» lå død dam. Noen blålige vindpust strøk over flaten ute under Vasserlandet.
– Her inne var skyggene lange – og gresset grusomt grønt. I barskogen stod det ennå litt igjen av høstorkesteret, skjønt det nå spilte med sordin. Det puslet og skalv i noe klart gult og blusset dempet i en rødlig farge. Alle konturene mot det lave sollyset var omgitt av en smal stråleglans. Så vi nordover med solen, var landskapet flatt og formløst i lyset. Oppe ved «Gamlestua» tegnet apalens bladløse grener sterke blå skygger over det hvitmalte panel.
– Når stua ble bygd? Ja – det vet ingen. – Ho er’a gammal, blir det sagt. Slik den står nå, er den påbygd. Siste gang omkring århundreskiftet. Selve stua ligger klemt mellom to tilbygg. Opprinnelig var det ikke mer enn denne stua – det er temmelig sikkert. Slik vi må se dette som den opprinnelige form – med ett rom, og peisen med en kolossal bakerovn i det sørøstre hjørne – bringes tankene hen på et fremmed innslag.
En minnes fortellingene om skottene og sildefiskeriene og papene og Hvaler kirke. Det er så mange tanker som farer gjennom hodet når en treffer på noe sånt. Dette hemmelighetsfulle «pape» begrepet, og den forbindelse dette kan ha med mennesketypen i det vestre Hvalerarkipel og den søndre del av ytre Kråkerøy, blir vel aldri oppklart. Nå er det forresten også snart for sent. Og hvilken forbindelse dette kunne ha hatt med utformingen av «Gamlestua», er det heller ikke godt å ha noen formening om.
Peisen hadde lyspeis. Den første vi hadde registrert ute i skjærgården. Vindusglasset var grønt og buklet, men i tresprosser. Huset lå øst-vest-vendt med vinduet i gavlen. Østre gavl lå mot bakken, mens vestre lå fritt på en opprøset høy grunnmur. – Vi var inne på den tanke også at huset tidligere var røstet slik at aksen hadde gått nord-sør, men det var intet som tydet på dette.
Takstolen var nok uten tvil skiftet i tidens løp, idet det nå var sperretak, og tilbyggenes sperrer var skjøtet til. Selve stua er oppført av laftet tømmer. Dimensjonene er ikke overvettes. Dette er i grunnen felles for alt tømmervirke her ute i holmene. Som sagt – Bjørnevaagstua stod for fall. Slik vi så den, bar den det umiskjennelige preg av overflødighet – som slike ting får når de av tiden er satt ut av dansen. De fyller ikke lenger sin funksjon – og dermed er utfallet gitt. De må vekk.
Av detaljer var det ikke levnet svært meget i stua. Noen formening om møbelplasseringen fra gammelt av, kunne heller ikke gis. Det eneste interessante var den bevarte geriktdetalj fra vinduet i vestre gavl. Den var riflehøvlet. Dette er vel ikke så rart, vil mange innvende. Nei, nei. Riflehøvling var jo meget benyttet hele ytre Østfold over – især i skapdørfyllinger, men sjeldnere i dørfyllinger eller til gerikter.
Det interessante i dette tilfelle var den tidfestingsmulighet for en reparasjon eller forandring denne gerikten ga oss. Vi hadde nemlig i strøket omkring gamlestua på Bjørnevaagen registrert flere tilfelle av vakker riflehøvling, som en av Kråkerøys eldre innvånere fortalte at hans farfar var mann for. Hermed hadde vi også anledning til å tidfeste forandringer – «moderniseringer» – på flere plasser inne på øya.»
Utdrag av Museumsbestyrer Tove Marit Thøgersens forord i boka «Ivar Bruu – maler og bevarer». Denne ble utgitt av Fredrikstad Museum og Fortidsminneforeningens Østfold avd. i 1994 i forbindelse med Fortidsminneforeningens 150 års jubileum for å hedre Ivar Bruu’s minne:
Det var en gang! Slik titulerer Ivar Bruu en artikkel han skrev i Fredrikstad museums første årbok – og nettopp en slik tittel dekker mye av det vi her presenterer. Miljøer er endret, bygninger borte, men ved å titte på bildene, studere tegningene og lese hans skrifter – det være seg om strandsitteren, om Bødtgergaten; – «verdens deiligste gate», eller annet – gir hans beskrivelser så maleriske bilder at de fester seg og trer klart frem for ens indre øye og lett kan manes fram igjen. For all tid er forgangne bygninger og miljøer festet til papiret og lerretet.
Hans virke var mangslungent. Han var en engasjert person med verv i alt fra båtforeningen og vanførelaget til Fortidsminneforeningen og museet. Hans sirlige oppmålinger dokumenterer en rekke objekter som for lengst er borte. Men i hans umiskjennelige strek er både tidstypiske bygninger og detaljer tatt vare på – og de får frem hvordan tidens tann har tæret samt at skjønnheten i dem bæres videre. Han rakk jo så umåtelig mye, noe vi i ærbødighet beundrer og gleder oss over.
Fredrikstad Museum vender stadig tilbake til det rikholdige skattkammeret som han etterlot oss. Hans innsats gjennom mange år i museumsstyret satte mange varige spor – blant annet realiseringen av Slaveriet som fast utstillingssted i 1967, og fortsatt bruker vi hans logo.
Litt av det Arkeolog Erling Johansen skriver i samme bok om sin venn:
Det er enkelte mennesker man aldri glemmer. Ivar Bruu er en av dem. Kunstner, kulturverner og skribent. Vennesæl og ridderlig i all sin ferd. Kroppen var skrøpelig, men viljen og ånden desto sterkere. Ivar gikk foran uansett hvor vanskelig terrenget og veien var. Modig som han var, både i ord og gjerninger. Og han tok alltid sitt kunstnerøye med seg. Det var det han brukte når han så på verden. Snart bak staffeliet, snart bøyd over notisboken. Ivar så liv og farger der hvor andre gikk forbi, han lyttet der hvor andre intet hørte. Han levde for det gode så godt som noe menneske kan gjøre. Malte, skrev og målte. Hus, sjøbuer, båter og brygger.
Helst langsmed Hvalerstrendene, og ingen har fanget stemningen ved de vesle strandsitterstuene bedre enn han, ingen så vart og levende om menneskene som bodde i dem. Se på kveldsskinnet over Akerø festning, sa han en dag vi dro vår vei. Den som bare kunne ta det med seg og gjemme det for natten. Det kan ingen. Skinnet vi så er borte for godt. Det er Ivar Bruu også, men det lyset han selv satte etter seg, vil alltid lyse i venneflokken.
Det første vi satte under meterstokken var «Trolldalsstua» på Kråkerøy, og siden målte vi oss fram fra Råde i nord til Søndre Sandøy i Hvaler. Det hendte at folk så litt skeptiske på oss når vi sa vårt ærend, men navnet Fortidsminneforeningen slapp oss alltid innenfor gangdørene. Hvaler-turene foregikk gjerne i selskap med «Frøken Olsen», Ivars vesle motorsnekke. Han var som mange kanskje vil huske avhengig av å bruke krykker, men han klarte likevel å entre både stiger og stillaser. Og ble det for vanskelig, fikk jeg lov å bære ham. Jeg ser oss tydelig for meg den dag i dag, og jeg bevarer dette bildet som et kostelig minne fra våre gode venneår.
Vi arbeidet alltid så lett og enkelt som vi kunne. Jeg brukte meterstokken og ga målene til Ivar, som så forvandlet dem til bygningsstreker på papiret. Ivar førte bestandig blyanten på frihånd, og hans oppmålingstegninger ble derfor ledige og vakre. En antikvar som mente at han visste bedre, hadde derimot ikke annet å si enn at de var «skissemessig». Så blind kan man bli når blikket blir skygget av lineale ideer.
Tegningene ble avgitt til de kommunene hvor bygningen hørte hjemme. Noen havnet også andre steder. Mon om ikke tiden er inne til å samle dem i bokform. Og aller helst i Fortidsminneforeningens navn. Det ville være et godt vedtak nå i jubileumsåret. Jeg er sikker på at det vil glede flere enn meg. Ingen bygning var for stor for oss, ingen for liten. Alle fikk plass på våre tegneblokker. Mange av dem er siden blitt revet, andre har falt for tidens tann, og noen er gått opp i flammer. Men alle er bevart i Ivars strek, og ved hjelp av den har enkelte hus sannelig gjenoppstått på nytt. Slik som smia og andre bygninger på Soli Brug – hvilket viser at den slags antikvariske oppmålinger også kan komme dagens byggherrer til gode.
Siri Dalback i utdrag:
– Ivar Bruu – en kulturforkjemper. Det har aldri manglet på dyktige og aktive medlemmer i Fortidsminneforeningens Østfoldavdeling. Men en av de mest markante er Ivar Bruu. Han var en hel institusjon alene, og hans store arbeidsinnsats og brede virkefelt er den dag i dag til glede og gavn både innenfor foreningen og ute i felten. I 1944 står det i protokollen: Som foreningens kommisjonær og kasserer er tilsatt kunstmaler Ivar Bruu. Bak denne nøkterne meldingen skjuler seg et menneske som skulle vise seg å bli av den største betydning for Fredrikstad, for Østfold og for den norske bevaringstanken.
Oppmålingsarbeidet kom i gang under krigen. Det var Ivar Bruu og den unge arkeologspiren Erling Johansen som gikk løs på oppgaven med ukuelig pågangsmot. Disse to nedla et stort arbeid, og deres navn er uløselig knyttet til hverandre og til Fortidsminneforeningen. Den sterkt bevegelseshemmede Ivar Bruu ble bokstavelig talt båret frem av sin venn Erling, og i dag har vi det nydeligste bevis på vennskapet og samarbeidet i tegningene.
Protokollen forteller i 1945 om oppmåling av Trolldalstua på Kråkerøy – videre i 1946: 13 bygninger oppmålt av de samme to. Neste år er det 7 bygninger, og så 16 i 1948. Foreningen gir «stor takk og lovord for uegennyttig og oppofrende arbeid til begge to. Og sånn fortsetter det. Sanne og Soli Brug, hus i Vaterland og rundt i Fredrikstad by og utover i Østfold. Overalt er de på ferde, de godsnakker med mistenksomme eiere, måler og måler og Ivar Bruu gjør tegningene til kunstverk.
Med sin teft for bevaringsobjekter prøver Ivar Bruu å redde hus og anlegg, og han er av de første som taler varmt for kystkulturen og hele miljøer. Som regel nådde han frem, heldigvis. Donkejongården, Balaklava og Kommandantgården i Gamlebyen var å finne i hans engasjement for bevaring – likeledes Anton Olsen-gården i Fredrikstad og Arisholmen i Kråkerøy blant mange, mange andre.
Det lyser glede over små og store bygninger i hans vare strek, alt var like viktig for ham. Vi har tegningene som er omtenksomt tatt vare på hos fylkeskonservator, i Fredrikstad Museum og også rundt i kommunearkiver. Og Ivar Bruus vakre skrift møter oss stadig i byen – på skilt og som logo, den er så lett kjennelig at vi nikker som til en gammel venn. Og det er det han er for Fortidsminneforeningen. Det er med stor takknemlighet vi nå viser denne siden ved Ivar Bruu, mens Fredrikstad Museum gleder med bildene av maleren. I Fortidsminneforeningens jubileumsår kunne vi ikke feire de 150 år på en bedre måte enn ved å hedre hans minne.
Kilder og bilder:
– Ivar Bruu – maler og bevarer 1994.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.
– Bybroen 1967.
– Norsk kunstnerleksikon 1982.
– Miljøbevaring i Vaterland 1981.
– Kystforlaget – Torbjørn Ødegaard.