Om Rørlegger, Arkeolog dr. philos og Statsstipendiat Erling Johansen:
Erling Johansen var født 24. november 1919. Han vokste opp på Fuglevik, Kråkerøy. Han døde 1. april 2000 i Fredrikstad. Foreldre var Rørleggermester Einar Marensius Johansen (1896–1976) og Andrea Marie Kock (1893–1961). Erling ble i 1944 gift med Gerd Sofie Fritzvold (3.3.1921-1984), datter av anleggsformann Einar Olaf Fritzvold og Angelina Gustafsson. Han giftet seg på nytt i 1989 med Birgith Nilsson (født 4.12.1929), datter av skipsfører Johannes Nilsson og Hjørdis Johanssen. Se mer om hans forskning under menyen Oldtid.
Rørleggeren fra Fuglevik er utvilsomt den som har formidlet til oss den eldste Kråkerøyhistorien mer enn noen annen. Fra hans anerkjente teorier om istiden, transporten av flint til Norge, utgraving av boplasser, oppdagelse av bergkunst (helleristninger), store bidrag til distriktets bygdebøker – til hans engasjement for at Isegran på 1970-tallet gjenoppstod med vannhjul, renessansehage, tårn, renoverte bygninger og det vi ellers setter pris på ved øya. Erling Johansens formidlingsevne var enestående og han fortalte historien folkelig og spennende slik at innholdet var forståelig for enhver.
Vi lar Erling selv fortelle hvordan hans interesse for arkeologi oppstod:
– Det begynte med at jeg samlet på fine småstein da jeg var ganske liten. Jeg var helt gal etter fine småstein, og jeg var god til å finne dem også, la merke til all ting som lå på bakken. En kveld var jeg inne i Fredrikstad på biblioteket der, og hørte på et foredrag om Norges forhistorie. Jeg kan vel ha vært sånn en 17-18 år. Til slutt kom foredragsholderen inn på de bygdeborgene vi har her i landet.
Han fortalte at i Østfold var det mange av dem, men ute på Kråkerøy fantes det ikke en eneste. Da ble jeg litt ergerlig og tenkte at det var sikkert noe tull. Hvorfor skulle det ikke ha vært bygdeborg på Kråkerøy også? Jeg gikk hjemover og grublet over det. Dagen etter satte jeg meg på en stein utenfor der jeg bodde og begynte å tenke. Da jeg var mindre hadde jeg lekt indianer rundt om i alle haugene her omkring, og jeg husket at engang hadde stammen min valgt en fjellknaus til hovedkvarter, der det var veldig bratt og vilt å komme til. Oppe på den knausen hadde det vært en mengde svære steiner, og ingen av de andre klarte å komme opp der så lenge vi forsvarte knausen.
Hvis kråkerøy-væringene først har hatt en bygdeborg, så må de ha hatt den der oppe, tenkte jeg. Og så strøk jeg i vei med det samme. Ja – og der fant jeg borgen, da muren var ganske tydelig, en bygdeborg så god som noen av de andre vi har fra folkevandringstida. Nei, dette var da moro, tenkte jeg, og litt kry var jeg jo også da jeg meldte fra til Universitetet.
Erling Johansen begynte sin arkeologiske virksomhet som amatør og gjorde en meget verdifull innsats, særlig i tilknytning til Østfolds steinalderarkeologi. Hans evne til å finne det andre ikke så, og til å formidle og begeistre, har gitt ham en spesiell plass i norsk og nordisk arkeologi. Allerede 1951 ble han av daværende kirke- og undervisningsminister Lars Moen omtalt som «et sjeldent tilfelle», og det må sies å være en svært treffende karakteristikk.
Johansen utdannet seg opprinnelig til rørlegger. Helt fra guttedagene var han imidlertid fascinert av hva jorden skjulte. Interessen flammet opp da han 1941, etter å ha lest Gutorm Gjessings «Østfolds jordbruksristninger» (1939), selv fant tidligere ukjente helleristninger. Da han kom til Universitetets Oldsaksamling med sine funn, forstod Gjessing og A. W. Brøgger at de stod overfor en naturbegavelse. De oppmuntret ham til å fortsette arbeidet og studiene, og 1951 ble han statsstipendiat.
Erling hadde en sjelden evne til å leve seg inn i og rekonstruere det forhistoriske landskapet og til å oppdage viktige oldtidsboplasser og fortidsminner. I 1940-årene vakte han oppsikt med sine utgravninger på Kråkerøy av hustufter som var mer enn 4000 år gamle. I 1950-årene gjorde han banebrytende oppdagelser med hensyn til flint som var ført til landet med isen. I 1960- og 1970-årene gravde han ut tre steinalderboplasser som lå omkring 160 meter over dagens strandlinje på Høgknipen i Skjeberg i Østfold. Høyden over havet og redskapsformene tilsa at de måtte være fra tiden like etter at landet her ble isfritt, og dermed de eldste boplasser som den gang var kjent i Norge.
Følelsen for landskapet preget også Johansens engasjement innenfor kultur- og landskapsvernet i vid forstand. Han var aldri fornøyd med at bare gravhaugen eller helleristningsfeltet var fredet. Det var først når landskapet omkring ble sikret mot utbygging at enkeltminnene fikk større betydning. Allerede 1944 publiserte Johansen sin første vitenskapelige artikkel om helleristningene på Begby, og helleristninger i Østfold ble et tema han forfulgte til sine siste dager.
Ellers spente hans interesser vidt. I noen aktive krigs- og etterkrigsår tilegnet han seg store kunnskaper, ikke bare innen arkeologi, men også i historie, geologi, stedsnavn, folkeminner, landskaps- og kulturminnevern. Bl.a. skrev han viktige bidrag til flere bygdebøker (for Skjeberg, Rygge, Kråkerøy, Glemmen og Sarpsborg) der han forener geologi og arkeologi, og der naturgrunnlag og bosetning kobles på en besnærende måte.
Johansen publiserte ikke store vitenskapelige verk om sine mange arkeologiske undersøkelser, men han evnet både i skrift og tale på en enestående måte å formidle sine kunnskaper og sitt engasjement til et stort publikum. Han viet dessuten krefter og evner til praktisk innsats. Han var bl.a. en av dem som fikk restaurert Akerøy fort ytterst i Oslofjorden, og han klarte å få gjenreist et ruvende forsvarstårn på Isegran i Fredrikstad. På Isegran fikk han dessuten hånd om en rekke til dels forfalne bygninger. Disse ble restaurert og overlatt til Universitetet i Oslo som forskningsstasjon.
Erling Johansens innsats som fagmann, eminent formidler og kulturverner er høyt verdsatt. 1973 ble han medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, 1975 æresdoktor ved Universitetet i Bergen og 1996 ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. På Isegran ble det reist en byste av ham på 80-årsdagen. Han mottok også en rekke priser.
Kilder og bilder:
– Fredriksstad Blad.
– Norsk biografisk leksikon.
– Halden Arbeiderblad.
– Funn og forskning.
– Mette og Tom i hulen.
– Nasjonalbiblioteket.
– Digitalt Museum.