Om våpen og redskaper funnet på Kråkerøy:

Om saken skal først fortelles at før Erling Johansens undersøkelser var det kjent få funn fra boplasser her i bygda. Det er allikevel funnet et og annet tidligere også. Bl.a. amatørarkeolog Hjalmar Johnsen beretter om funn fra Kråkerøy og Hvaler i 1935. Det skrives: «Da der ikke finnes nogen grav eller andre faste minner fra stenalderen på Kråkerøy eller Hvaler, mens der er mengdevis av gravhauger o. a. fra bronsealderen, er det vel rimelig at de fleste av sakerne stammer fra denne tid d. v. s. fra tiden f. Kr».

Det siste viste seg og ikke stemme da det senere er oppdaget mengder av stenalderfunn. De gamle pionerene kan selvsagt ikke klandres for feilinfo, da nyere tids metoder for arkeologi utviklet seg fort i løpet av 1900-tallet.

Smaalenenes Social-Demokrat 4/9-1935 – Av Hjalmar Johnsen: – Østfold Fylkesmuseum har velvillig tillatt fotografering av en del saker funnet på Kråkerøy og Hvaler. Samtlige av de avbildede økser hadde museet fått utlånt fra Oldsaksamlingen i Oslo. I læringsøyemed tas også Hvalerfunnene med her. Nr. 1 Bruddstykke av stort kleberstens kokekar fra Huser på Asmaløy. Nr. 2. Stor stenøks fra samme sted. Nr. 3. Øks av diabas fra Løkkeberg, Søndre Sandøy. Nr. 4. Brudstykke av kleberstens stekepanne fra Huser. Nr. 5. Kleberstens garnsække fra Tjeldholmen. Nr. 6 Øks funnet ved gravning av Smertu vandbasin, Kråkerøy. Nr. 7 Øks funnet under pløining på Fuglevik, Kråkerøy. Nr. 8 Kleberstens slev fra Huser. Nr. 9 Dørjesække av bly fra Huser. Nr. 10 Spydspiss av flint fra Almevig på Vesterøy. Nr. 11 Spydspiss av flint fra Bjørnevågen Kråkerøy. Nr. 12 Brudstykke av håndkværnsten fra Huser. Nr. 13 Spindestene fra Huser og Bjørnevågen. Nr. 14 Flintekniv fra Huser.

Arbeiderbladet 3/6-1940 – Privatpersoner kan også gjøre funn: – Ei lita jente, Else, datter av Edvard Edvardsen på Glombo, Kråkerøy, fant i høst en rar tingest i hagen. Det var en dolkeklinge av flint, og eksperter som har sett på den, anslår den til å være fra bronsealderen, så den skulle nå ha nådd den anselige alder av 2500 år. Det er fint arbeid, men det har vel neppe vært noe forsvars- eller angrepsvåpen, da den er ganske liten. Edvardsen pleide å ta noe jord og avfall fra ei kløft i fjellet nær huset sitt, og det er vel trulig at dolken har fulgt med derfra. Han har nå vært på Universitetets oldsaksamling med den.

Erling Johansens funn:

Det er i første rekke redskap av flint og forskjellige bergarter som dominerer funnene fra Kråkerøy. Før disse tingene å beskrives, må det tas med litt om det vi kan kalle «råstoffproblemene» i stenalderen. Saken er nemlig den at flint, som var det beste materialet, ikke fins i fast leie i Norge. All flint her i landet er kommet med isfjell sørfra under istiden, eller med drivende havis om vinteren. Det siste pågår den dag i dag, bare vintrene er strenge nok.

Kattegatisen trenger seg helt opp i Glomma- munningen når ispresset er på det verste. Flinten i isfjellene ble ført med da storisen gled ut over Skåne – Danmark, der flinten ligger i krittavleringene. Den som er kommet med vanlig vinteris, har ligget i stranden og frosset fast til isen. Langs den danske og sørvest-svenske kyststranden fins det nemlig veldige mengder av flintknoller som er vasket ut av avleiringene fra istiden. Og når isen bryter opp fra en sånn kyst, kan den ta med seg sin innefrosne last og føre den til Norge med strøm og vind.

Det er sikkert på denne måten mesteparten av flintknollene er kommet til Kråkerøy, hvor det ikke er så sjelden å se flintblokker blant strandstenene. Et av de rikeste funnstedene vi kjenner her østafjells, er forresten Påskestien. Oppe i skråningen vest for Solliheimen, der kunne man før bebyggelsen kom gå å plukke så mye råflint man ønsket. Inntil 6 % flint var det i grusmassene, pluss kalk- og krittstumper. Det er tydelig at det dreier seg om flint som er kommet med vinteris. Den er strandet ved et havnivå på ca. 30 meter, men en del av den er siden blitt ført lengre ned av bølgene.

Er det kommet så mye drivis som all denne flinten forteller om, avspeiler dette at det må ha vært flere strenge vintrer. Og dette passer bra med det vi vet om klimaforholdene i denne tiden. Det later nemlig til å ha vært en utpreget kontinental værtype, d. v. s. med høyere sommertemperatur enn nå, kanskje et par grader mer i gjennomsnitt, men dertil var det også kalde vintrer. Og kalde vintrer betyr mye is, og dette igjen større muligheter for flinttransporten. I alle fall har befolkningen vært nødt til å lete etter flint i strendene, bekkeleiene eller udekkede blokksamlinger.

Eget flintemne forsøkt. Skarpe blir de. Fotos: Roger Kjellvik.

At de har gått langs strendene på «flintjakt», er det neppe tvil om. Her kan vi innskyte at det faktisk ser ut som om beboerne av husene ved Rødsmyra hadde kjennskap til flinten i Påskestien. Det er nemlig funnet råslåtte stykker og avfallsbiter flere steder langs stiene mellom husene og Påskestien. Det er nesten slik at vi kan gå på sporet etter flinthenterne. En annen interessant iakttagelse er at det ikke fins stort med flint i de delene av bekkene som ligger høyere enn boplassene, mens flint ikke er så sjelden å se lavere i løpene.

Dette må komme av at folk har gått og plukket flint i bekkene, derved er den forsvunnet i nivåene over boplassene. Men lengre nede er den til stede, der var det jo sjøbunn den gang, så ingen kunne få tak på flinten. Det har i alle fall aldri vært noen mangel på dette materialet, det forstår vi av de knollene som man har hatt råd til å la ligge unyttet ved bostedene. Men det ser ut som om enkelte har vært flinkere til å finne bedre flint enn andre.

På noen boplasser fins det nemlig nesten bare førsteklasses flint, mens det på andre er en mer tarvelig type som dominerer. Nå skal vi likevel huske på at den flinten vi finner på boplassene, for en stor del kan være vrakstykker, men der hvor både avfallsbiter og redskap er av god kvalitet, er det klart at beboerne har hatt tilstrekkelig med bra råflint. Dette behøver likevel ikke å bety så store mengder, for et par knoller på 8-10 kilo inneholder like mye flint som det er funnet av avfall og redskap på de største boplassene.

Det er to hovedtyper av flinten. Den ene er glatt og nesten glassaktig i bruddet, og fargen spenner fra svart til lys blå. I tynne biter er den gjennomsiktlig. Dette er det beste materialet. Den andre er grovere i bruddet og har derfor et dårligere bitt. Flinten er først blitt råhogd til blokker som det var lett å slå smale lameller av, såkalte flekker. De er grunnemnene for nesten all småredskap på boplassene.

Flekkene er løsslått ved et indirekte slag etter samme prinsipp som stenhoggerne «setter av» en sten. D.v.s. at man har satt flinten mot en liten fastgjort spiss sten og slått på selve emnet. På den måten kunne man få slaget nøyaktig der det skulle. Det er likevel ingen lett sak å slå av tynne, jevnbrede flekker. Når det var gjort, var det bare et par minutters arbeide å spisse den ved hjelp av små trykk og lage feste for et treskaft – så var pilen ferdig.

Til verktøy for dette finarbeidet ble brukt et stykke ben eller tre, flint eller sten går også an. Sånne små «slagstener» fins således nesten på hver eneste boplass. Flinten tåler godt press rett mot kanten, men spenn fra sidene brekker den lett for. Alt dette har man naturligvis hatt bedre rede på i stenalderen enn vi kan få ved moderne forsøk. Men når selv vi greier å lage enkle småpiler på et par minutter, forstår vi hvor hendig og greit dette materialet er. Og det er vel derfor man har hatt råd til å sløse slik med småting av flint.

Venstre: Et utvalg av de mest alminnelige pilespisser som finnes på boplassene. Den ulike formen forteller trolig at de er blitt brukt til forskjellig slags jakt. Pilen nederst er av skifer, de øvrige av flint. Nr. 1 er fra Rødsmyra, 2, 4, 6 og 7 er fra Klevadalen, og 3, 5 og 8 er fra en boplass vest i Fuglevikskogen. Midten: Slike store, vakre pilespisser har neppe vært beregnet til å bli bortskutt i hytt og vær. De er så forseggjorte at de heller har hatt en annen oppgave. Med de tannete eggene er de jo også et farlig våpen. Pilespisser fra den brolagte tuften ved Rødsmyra. Høyre: Et vanlig redskap å finne er også flintskraperen. Det er skiver eller spåner som har fått en ru egg til å skrape og file med i ben, tre o.s.v. Den forskjellige eggformen – som vender ned på bildet – viser at de er tilpasset slikt arbeid. Fra Fuglevikskogen og Rødsmyra.

I alt er det funnet ca. 300 redskap og emner av flint og bergart, pluss 3 000 avfallstykker fra flinthoggingen. Dertil kommer så de vel 1 000 lerkar-skårene og 280 forbrente deler av lerveggene fra den øverste tuften i Rødsmyra. Det er således temmelig mye som er levnet oss av kilder til historien om det materielle livet ved boplassen. Om hoggeteknikken er talt ovenfor, likeså om flintflekkene.

Skraperne er derimot et redskap vi ikke har sett før. De er laget av flekker eller skiver som ved små trykk har fått ru egg. De fins i mange forskjellige former. Noen har utbuet egg, andre innbuet, noen skrå o.s.v., alt etter som behovet har vært. De er brukt til å file og skrape med, – med et moderne uttrykk kunne vi kalle dem for rasper.

Flintknivens bruk forstår vi alle. Det er så mangt en kniv er tjenlig til. Eggen har ofte bare flekkens utilhogde naturlige bruddkant, som kan være meget skarp. Boret er også en nyttig ting. I all enkelhet er det som regel bare en liten skive som det er laget en liten spiss på. Med den har man kunnet bore i tre, ben og skinn. Pilespissene ser vi det er flere typer av. De største som er meget forseggjort, er nok ikke beregnet på å skulle skytes bort i hytt og vær. Den ulike formen på småspissene forteller vel om forskjellig slags jakt.

Piler med tverr egg ser underlig ut, men like fullt er det en meget vanlig piletype gjennom store deler av stenalderen. Men enten selve odden er spiss eller tverr, så er tangen for treskaftet omhyggelig laget. Pilene av skifer er alltid lange og slanke. Skifer er et sjeldent redskapsmateriale sør i landet, og den store mengden av skiferspisser fra Rødsmyra er derfor et overraskende innslag blant funnene. Man har tenkt seg at skiferen skulle være en slags erstatning for flinten, men det er det ikke tale om her hvor det ikke har vært noen mangel på flint.

Venstre: Flintkniven er et dugelig redskap. I den ene enden er kanten tilslått til støtte for pekefingeren. Knivene er nemlig mest anvendelige når de blir teljet med inn mot kroppen. Den til venstre er fra Hellebekk, de andre fra boplassen «Ulvedalen» og Fuglevikskogen. Høyre: Bor fins det noen enkelte av nesten på hver boplass. Sjelden er det imidlertid å komme over så mange som henimot 30, slik som på en av boplassene ved vannverket. Herfra kjenner vi dem i alle størrelser, – fra små sylskarpe spisser til store bor som så vidt får plass i neven.

Man har bevisst villet ha denne spesielle piletypen, enda den er meget senere å lage enn flintpilen. Skiferen skulle først slipes til tynne, flate plater og deretter måtte man så sage ut smale emnelister ved å arbeide seg ned i materialet fra begge sider. Og fra emne til ferdig pilespiss er det enda et langvarig slipe- og pussearbeide. Her er det altså ikke den vanlige hoggeteknikken som er brukt. Det er et materiale som krever en helt annen behandling.

At jegerne har behersket denne metoden like godt som flintslåingen, gir de lange, vakre skiferpilene gode bevis for, – selv om de fleste nå er brukket. En interessant detalj ved skiferpilene er festehakkene for surringen til selve treskaftet. En del av de flate slipeplatene av sandsten forteller trolig om skiferarbeidet. Andre har sikkert vært brukt til eggpolering av økser, enten de nå har vært av flint eller bergart.

At man virkelig har eid flintøkser, viser jo de mange bruddstykkene som er benyttet til småredskap. Det er ikke godt å rekonstruere øksene fra Rødsmyra, men vi ser i hvert fall at en av dem har hatt hul egg, og da kjenner vi hovedtypen. De er vanligvis 10-15 cm lange og har vært festet til et treskaft med konisk hull etter formen på øksen. De er nemlig alltid smalere mot nakken, og jo hardere de er blitt hogd med, jo fastere har de kilt seg inn i skaftet. – En god løsning på et vanskelig problem.

Alle slagstenene forteller om flinthoggingen. De har tydelig støtmerker i endene etter grovhoggingen av emneblokkene. Pimpestenene er nok minner etter finpussingen av ben- og tresaker, f. eks. pileskaft. For ved siden av flinten, er det sikkert blitt arbeidet meget i ben og tre, – men alt dette er blitt oppløst i jorden. Den forholdsvis store mengden av skår etter knuste lerkar er en meget verdifull del av funnene. For det første hører det til sjeldenhetene å finne keramikk fra stenalderen her i landet, og sammen med husene forteller den jo om en temmelig bofast befolkning.

Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Smaalenenes Social-Demokrat 1935.04.09
– Arbeiderbladet 1940.03.06
– Nederst: illustrasjonsbilde fra nett.