Om Kråkerøys geografi:
Kråkerøys overflateformer – daler og åser. Den gamle Kråkerøy kommune og prestegjeld bestod av hovedøya av samme navn pluss Kjøkøya og en rekke av holmer og skjær i sør og vest. Selve Kråkerøya er nær 9 kilometer lang N-S og med en største bredde av henimot 4 kilometer (18 km2). Kjøkøya er vel 2 kilometer lang og ikke fullt halvparten så bred. De største holmene er Furuholmen, Granholmen og Tjeldholmen. Randholmen må vi nå regne for landfast. Bygdas sørligste spiss er ved Granholmen, og den nordligste finner vi ved Fredrikstad mek. Verksted. De tilsvarende punkter for øst og vest ligger henholdsvis ved Belgen og Kråka.
De høyeste åsene er Holtevarden (67 m.o.h.), Sunnsilåsen (65 m.o.h.) og toppen av Kjøkøya (60 m.o.h.). I nord er Kråkerøya så å si en ferskvannsøy, idet den er omgitt av Glommas to ytterste utløpsarmer, men i sør har den direkte kontakt med sjøen. Østsiden av øya har for størstedelen en forholdsvis regelmessig kystlinje med steile bergvegger på 15-20 meter. Det er bare der hvor dalgangene munner ut at bildet blir et annet. Her er grunne lerstrender og sumpet beiteland. Vestsiden av øya er derimot sterkt oppdelt i bukter og lange kiler, flere av dem går nesten umerkelig over i flate lersletter og dalganger, og utenfor ligger det en tett øygard av holmer og skjær.
Kjøkøya er i sin utstrekning meget regelmessig. Det fins ingen kiler som bryter strandlinjens nesten ensformige karakter, og bortsett fra Ekebukt og Revebakkebukten er hele østkysten en sammenhengende bratt bergside. Øya er skilt fra sørøstsiden av Kråkerøya ved det vel 100 meter brede Kjøkøysundet. Holmene er alle lave, og unntatt Furuholmen og Granholmen er de også mer eller mindre blottet for vegetasjon. Den eneste som når opp mot 20 meters høyde, er Furuholmen. Regner vi med stort og smått av det som ligger over sjøen ved vanlig vannstand, finner vi nær 100 øyer, holmer og skjær.
Ved sin beliggenhet ytterst i Glommaoset tilhører bygda det store granittstrøket sør i Østfold. Dette fører med seg at overflateformene i alle henseender er typisk for landskapsrytmen rundt Glommamunningen. Den domineres av en meget brutt topografi som er oppbygd av kryssende åser og daler, – noe som både i stort og smått henger sammen med granittens egen struktur.
Vi ser hvordan hele Kråkerøy er oppdelt av daler som krysser hverandre i 80-90 graders vinkel. Hovedretningen ligger omkring NNØ-SSV. De fleste av dalene som går på skrå over Kråkerøy, har denne retningen. Vi skal nevne f. eks. Ulvedalen (Rødsmyra) og begge dalgangene ved Rødsbakken og Kirkebakken. Disse dalene kalles langdaler. Mange kan vi følge tvers over hele øya, og der sjøen tar til, går de videre som lange, smale sund eller kiler, – særlig ved den sørvestre kyststranden. For hverken Bjørnevågkilen, Femdalsundet eller Enhuskilen er noe annet enn vannfylte langdaler.
Ved den østre kyststranden er Alshuskilen en fortsettelse av dalgangen fra Bjørnevågkilen, og på samme måte munner dalgangene fra Femdalsundet og Enhuskilen ut i Fugkvikbukta og lerflaten ved Bjølstad. Mange av dem er meget dype, og selv midt inne på øya ligger jordsmonnet i dalene ofte ikke mer enn noen få meter over havet. I dalgangen mellom Strålsund og Fuglevikbukta-Alshuskilen når passpunktet bare vel 0,5 meter over havet (ved Korssund sør for Engen). Kjøkøysundet er som vi forstår en slik vannfylt langdal, og det samme gjelder for sundene mellom holmene, f. eks. Granholmsundet eller Tjeldholmsundet.
Den kryssende dalretningen (tverrdaler) er ikke så vanlig å se. Det er således bare en av dem som går tvers over hele øya. Men den er til gjengjeld den største dalgangen på hele Kråkerøy. Den strekker seg fra Rødsbukta ved Kråkerøy verk og går forbi Enhus, Holte og videre fram til Wennersberg hvor den fortsetter ut i sjøen ved Sjøbergbukta (Elve). Stykkevis, slik som ved Enhus og Holte, er den meget bred, og her ligger da også de romsligste dyrkede slettene i Kråkerøy.
Dalen er dypt nedskåret i terrenget, og setter et markert preg på bygdas topografi. De andre tverrdalene er ikke på langt nær av samme størrelsesorden. Retningen er heller ikke så konstant som ved langdalene, men de fleste går nær NNV-SSØ. Trolldalen f. eks. har imidlertid en nesten nordlig retning og Toadalen vest for Strålsund ligger omtrent øst-vest.
Ute i sjøen finner vi disse dalene igjen i f. eks. Faulesund ved sørenden av Langøya, likeledes er Tømmerrenna mellom Kråkerøya og holmene utenfor bundet til en slik tverrgående dalgang. Ser vi på kartet over bygda, så er det ikke vanskelig å finne eksempler på bra havner nettopp i møtet mellom de kryssende dalretningene. Dette er en viktig topografisk detalj, fordi bygda vil få nøyaktig den samme landskapsrytmen selv om sjøen lå høyere. Det betyr at det bestandig har vært gode havner å finne langs strendene, og vi ser at menneskene oppdaget dem alt for tusener av år siden.
Og navn som «Den lange kilen» eller «Tverr-renna» forteller at folk også helt opp mot vår egen tid har hatt øye for dette kryssende dallandskapet. Alle disse dalene kalles med et fellesnavn for sprekkedaler. Dette henger sammen med at de er bundet til sprekkesystemet i granitt. Det er jo noe som enhver kan se ute i terrenget. Mange steder er da også dalene så små at de i virkeligheten bare er kløfter. Det finnes også mange eksempler på smale sprekker parallelt med dalene.
De fleste av dem går langs den tverrgående retningen. Ofte kan vi følge dem fra ås til ås, slik som f. eks. den sør på Holtevarden, eller den som går over fjellet vest for stadion på Enhusjordet. Bredden på disse kløftene er vanligvis fra 0,3 til 1 meter. Dybden er ukjent, fordi bunnen alltid består av grus og sten. Den største og mest regelmessige av dem, det er likevel Skams Klove På Kjøkøya. Skams Klove er i virkeligheten en av de mest interessante spalter vi kjenner i østfoldgranitten. Den er som skåret med kniv, og sidene er glatte og polerte av is og vann. Bredden er 1,3-1,5 meter.
Står vi oppe på Kjøkøya og sikter langs Skams Klove, så ser vi tydelig at den fortsetter i Roperklova straks sør for bryggen i Trolldalen, og vi kan øyne den videre opp gjennom Skutefjellet. For den saks skyld kan vi godt følge den videre i terrenget forbi bunnen av Bjørnevågkilen, gjennom Ormeklova og videre vestover mot det gamle sundet mellom Randholmen og Kråkerøy. Når vi står og sikter kan vi også se en annen interessant detalj. Det er nemlig lett å konstatere at retningen er blitt parallellforskjøvet i Kjøkøysundet. De to granittmassivene på hver side av sundet må altså være blitt forkastet langs en sprekksone i dypet.
Det er forresten ikke bare her vi kan iaktta dette fenomenet. Hvert sted kløften krysser en dyp langdal, ser vi at retningen blir brutt. Disse sprekkene og spaltene er trolig blitt til ved kraftige oppbrekninger etter skjørhetssoner i berggrunnen. De fleste er jo bare småformer, men spalten over Kjøkøya hadde imponerende dimensjoner også før man begynte å grave i den. Navnet forteller om den store respekt som folk fra gammelt av har hatt for denne naturformasjon. («Skam» d.v.s. Den onde. Antagelig er det tabuforestillinger som ligger til grunn for synonymet.)
Høydeforskjellen mellom dalbunnene og åsflatene er ofte over 30-40 meter, slik som f. eks. langs den store tverrdalen forbi kirken, eller ved de dype langdalene sør for Åsgård. Og da dalene sjelden er mer enn 40-50 meter brede, er de mange steder temmelig vanskelige å forsere på tvers. Det betyr klatring opp og ned i det uendelige. Nei, i sånt terreng er det bedre «å gå i vinkel». Selv om veien blir lengre, kommer vi lettere og raskere fram ved å følge langdalene til en tverrdal, og så ved hjelp av den over i neste langdal. På denne måten følger også stiene landskapsrytmen, ja, selv om vi kjører i bil, er vi bundet av den.
For hverken dynamitt eller andre hjelpemidler kan forandre på hovedlinjene i dette kryssende dalsystemet, – veiene følger derfor de letteste passasjene i terrenget. Kommer vi ned Kirkebakken og tar til høyre langs Enhuslia – eller til venstre mot Holte – så er det et typisk eksempel på en overgang fra en langdal til en tverrdal. Hvem tenker vel på slikt når man kjører i bil, kan man si. Nei, det er så, og dette blir heller ikke nevnt for noe annet enn å vise at selv så moderne begrep som fylkesveier og biltrafikk må rette seg etter bygdas topografi.
Når vi oppholder oss så lenge ved disse ting, så kommer det av at denne landskapsrytmen gir oss nøkkelen til å forstå viktige sider av Kråkerøys natur og historie. Det regelmessige dalsystemet er f. eks. årsaken til de lange smale åkrene og engene. De kan ligge som enslige kiler i terrenget, men det vanligste er at jordveien følger de kryssende gangene. Vi ser derfor hvordan innmarken på øya er oppdelt etter det samme mønster som dalene. Det betyr at de enkelte løkkene ofte får en karakteristisk «vinklet» form. Det er ikke vanskelig å konstatere ute i terrenget. Se f. eks. bare på jordveien ved Holte-Allerød. I krysset mellom de største dalene ligger av den grunn også de største slettene, – slik som ved Femdal og Enhus. Og på samme måte er det med skogen.
Det fins ingen sammenhengende stor skogflate på Kråkerøy. Den ligger oppdelt i lange smale striper etter det kryssende dalsystemet. De beste eksemplene finner vi vel i terrenget mellom Trolldalen og Ødegården, sør for Bjørnevågen og mellom Fuglevik og Rød. Enhver som ferdes her, kjenner til hvordan man kommer fra den ene skogteigen og over i den andre gjennom smale dalåpninger. NNØ-SSV eller NNV-SSØ, det er derfor hovedstrøket for skogene på Kråkerøy. Og sånn som skogene går, slik er det naturligvis også med bekkene. I retningen øst-vest må de krysse seg fram som stiene, men når de endelig er kommet ned til de dypeste langdalene, tar de strake veien til sjøen.
Mellom alle dalene på Kråkerøy ligger det fullt av store og små åser. Mot sidene faller de vanligvis steilt ned, slik at der dalene ligger tett, har de form som bratte rygger. Vi har før nevnt at det er langdalene som trekker opp hovedretningen i landskapsrytmen på Kråkerøy, og dette setter da også sitt preg på åsene. De aller fleste av dem har nemlig størst utstrekning parallelt med dette strøket. Et blikk på det geologiske kartet viser oss hvordan de ligger som langstrakte rektangler mellom dalene. Det er heller ikke vanskelig å oppdage dette ute i terrenget.
Står vi inne på åsflatene kan vi nesten overalt se langdalene langs sidene, men begrensningen i nord og sør er som regel lengre unna. Vi kan f. eks. gå opp på Holtevarden eller åsen vest for Langbakken, der er det ikke vanskelig å se dette trekket i topografien. Og særlig oppe fra stupet i sørenden av Holtevarden får vi et fint overblikk. – Forbi kirken går den store tverrdalen, og sørover mot sjøen langdalene med dyrket jord. Lengst ute ser vi den fortsette som kiler. De største granittmassivene i bygda er Breifjell og områdene mellom Kråkerøyveien og Rød-Enhus.
Av lignende dimensjoner er også Kjøkøya, som jo er en eneste veldig ås. Her finner vi bare 3-4 dalganger, – den største går fra fergestedet og over mot Revebakke. Noe som er typisk for åsene i et slikt granittlandskap, er at de aldri slutter i markerte topper, men bare har jevne, vide flater omkring det høyeste punktet. Vi kan gå nær sagt hvor som helst i Kråkerøy, så får vi se dette. Vi har nettopp snakket om Kjøkøya, der er dette meget tydelig. Best utformet finner vi det likevel oppe på åsen nordøst for Bjørnevågen, – ved Lunderamsa, som dette stedet kalles. Herfra og vestover mot bunnen av Bjørnevågkilen, ligger åsen som en stor fjellslette. Den faller riktignok i et par trinn mot lavere nivåer, men de føyer seg fint i helhetsbildet.
Vi bør vel også nevne åsslettene sør for Påskestien, og den på fjellet øst for Kråkerøy stadion. Det siste stedet er fra gammelt av betegnende nok blitt kalt Enhusvidda. La oss heller ikke glemme Kariknatten, Holtevarden eller Breifjell. De har alle slike plane åsflater. Denne ensartede topografien til åsene gjør at vi får et karakteristisk fallende høydenivå innen bygda. De høyeste flatene ligger 55-65 m. o. h. Vi kan gjerne nevne Holtevarden, Enhusvidda, Sunnsilåsen, Kjøkøya og Breifjell. Et annet trinn ligger omkring 50-55 m. o. h. Her finner vi Åsgårdsvarden, Lunderamsa, åsene nord og sør for Påskestien og vest for Langbakken. Videre Kariknatten og Ravneberget (over tilfluktsrommet ved Kirkebakken).
Slik synker åsene trinnvis mot lavere nivåer. Vi finner dem igjen i alle deler av bygda, men gjennomgående faller trinnene mest mot sørvest, der holmene viser oss de laveste nivåene omkring 10-15 meters høyde. F. eks. Arisholmen og Råholmen. Og den aller siste åssletten som er dukket opp av sjøen, er Mule. Denne jamnheten i høydenivåene gjør at profilen til de høyeste åsene nesten ligger som en horisontal linje når vi ser Kråkerøy fra en av nabobygdene.
Det er alle høydene omkring 60-65 m. o. h. som da synes å ligge i ett plan. Disse toppflatene er rester etter en gammel fjellslette fra jordens urtid. I det umåtelige tidsrom siden den gang, er dalene blitt utgravd langs skjørhetssoner i bergbygningen av de nedbrytende krefter i naturen, – av forvitring og av elvenes og isens virksomhet, og ikke å forglemme ved havets angrep.
I et håndtegnet kart fra 1720 hadde man et noe annet syn på Kråkerøys utseende og geografi, men det er opplagt hvordan Holmegårdene fikk sitt navn. «Syndenfieldske Grændske Carte 1720»:
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Fredrikstad i tid og rom.