Fra tvil til tro om Kråkerøys gravrøyser:
I Smaalenenes Social-Demokrat 1934 skriver Alfred Jensen med tvil om disse steindyngene:
«Steindyssene på Hvaler og Kråkerøy: Av og til leser vi artikler om de rullesteinsdysser som istiden har lagret, ikke bare på Hvaler, men nær sagt i enhver høydeskråning ut mot havet, og også lenger inne på landet. At disse steindysser, eller enkelte av dem, skulle være steinalderboliger eller gravplasser, synes nokså fantastisk for den som er vant til å ferdes mellom dem. Det ligger mer nær å anta at de boliglignende fordypninger i enkelte av dyssene er laget av fiskere i en langt senere alder.
Undertegnede har selv vært med på å lage slike boliger, idet vi i min ungdom da vi lå ute med åpne båter på notfiske om vinternetterne, sørget for å dynge opp steinvegger der hvor det var rullestein. Et par tre vadlag på seks mann hver kunne utføre et betraktelig byggverk på kort tid og det var rent koselig når kaffekjelene hang i rekke på stengene mens varmen knitret og kastet gnister ut i natten. En slik steinhytte med vel en meter høye vegger kunne lugne utrolig i den skarpe vintersno.
Det mest sannsynlige ved disse steindynger er, at der hvor der vises tegn til boliger har fiskere som var bosatt lenger inne på øyene, eller i landdistriktene — kanskje også fremmede fiskere i sin tid for ikke så mange århundre tilbake, benyttet seg av det på stedet liggende materiale til å få litt ly mot vind og kulde. At de har bodd der med sin familie synes lite trolig, især da de jo hadde de store øyer og fastlandet innenfor til sin rådighet. At det ikke fins noen etterlatenskaper fra familieliv i disse dysser, peker også i den retning. En gammel spenne kan være mistet der selvfølgelig, og et og annet garnsøkk i form av en sten med hull i, som er akkurat lik de såkalt vev eller spinnestener.
Like usannsynlig synes det å være at de steinvarder som er bygget opp på de høyeste fjell her omkring, skulle være gamle gravhauger. Såvidt vites har det ikke blitt funnet tegn til gravkammer eller menneskebien i noen av dem, enda det er rotet nokså meget. At Holtevarden for eks. eller steindyssen på Bjørnevågfjellet – begge Kråkerøy – skulle være slike gravplasser, er neppe trolig. De er langt heller et utslag av en eldre tids trang til å bygge utsiktsvarder der hvor utsynet gikk vidt, eller de er bygget i den tid da man varslet ufred eller annet ved bål fra de høyeste fjell.
Varden på Breifjell, Kråkerøy er således bygget opp og rasert flere ganger i min tid. Som smågutt husker jeg at den var nokså stor og regelmessig med flate steiner opp med siden til å gå på. Hver søndag brukte de eldre å gå dit opp og se utover sjøen, især om høsten når skutene var ventende hjem. Tett ved disse varder lå det gjerne en rullesteinshaug således også ved varden på Breifjell. Det synes som om det i eldre tider har vært en mani for å bygge varder, en mani som vel bunnet i trangen til utsyn, da folk dengang bodde nokså innestengt og isolert.
Nåvel, det grunnlag den videnskapelige forskning bygger sine slutninger på, er som oftest nokså svevende, og de tar nok ofte feil selv der hvor den stedlige tradisjon kunne gi et fingerpek. Men man skal jo aldri forsverge noe, og det kan vel også slumpe at den får rett i et og annet. Men sålenge de hundrer av steindysser ikke er systematisk undersøkt ved oppgraving osv, så må det være tillatt å tvile på at de noengang har vært faste boliger for familier, eller alminnelige gravplasser. A. J.
I Smaalenenes Social-Demokrat 1938 derimot er samme Alfred noe mer overbevist etter en befaring med amatørarkeolog Hjalmar Johnsen.
Historisk forskning: «Sammen med representanter fra Fredrikstad historielag og med hr. Hjalmar Johnsen som cicerone, hadde undertegnede forleden, efter velvillig innbydelse, anledning til å befare de steinalderlevninger som finnes rundt om på Kråkerøy. Det var en meget interessant tur, og etter den sakkyndige utredning som hr. Johnsen med vanlig elskverdighet ga, måtte selv en skeptiker føle seg overbevist om at slik, eller noenlunde slik, måtte det allikevel være. Det er jo en historisk kjensgjerning at steinalderfolket begravet sine døde – eller deres aske – på de høyeste fjelltopper, og lempet store steinrøyser over dem.
Det er to slags av disse steinrøyser: pyramide og langrøyser. Vi har en langrøys og tre-fire pyramider eller keglerøyser på Kråkerøy. Den første som er plassert på fjellet ovenfor Bjørnevågen gård, er ca 30 meter lang og inneholder en rekke gravsteder, hvorav et er helt utgravet, så dekkhellene ligger i lyse dagen. Så har vi en keglerøys på Holtevarden, to på Kjøkøyvarden og en mindre røys på Breifjell ovenfor Ødegården. Den siste er nedrevet og spredt utover, men dekkhellene og noen stener ligger ennå på det sted hvor jeg i mine guttedager ofte kløv opp på røysen for å se utover sjøen.
De først nevnte røyser inneholder en masse rullesten – sikkert mellom et og to hundre tonn, og alle av et drøyt manneløft og derunder. Steinen ble jo båret lang vei og ofte opp over bratte skrenter. Ved Holterøysen påviser Johnsen et par runde, innslipne merker i fjellet som skulle være typiske tegn fra stenalderen. Noen andre helleristninger fra den tid er ikke funnet hittil på Kråkerøy. Som en merkelighet kan anføres at det går en sprekk eller kløft i fjellet tvers over Kjøkøy, og den fortsetter på andre siden av sundet tvers over hele søndre Kråkerøy.
Denne kløft har i tidens løp vært gjenstand for mange gjetninger og sagn om spøkeri, utgravninger med funn av skatter. osv. På Kjøkøy er den smalest, bare ca. en meter bred, med skarptskårne sider. I 1905 ble en del av den utrenset for at den skulle tjene til en slags festning i tilfelle av krig. Heldigvis ble dette unødig, men de store grus- og stenhauger ligger der ennå som et minne om denne kritiske tid.
Ved en fjellfot i nærheten av Bjørnevågkilen så vi en del sirkler av stein som lå halvt nedgravet i terrenget. De skulle etter sigende være rester av gamle steinalderboliger, men det er vel tvilsomt om dette kan fastslås som sannsynlig. At de i en fjern tid er plassert der av menneskehender er sikkert nok, men dermed får man vel også la det være, om det da ikke senere vil bli mer klarhet i dette mysterium.
Videre fikk vi anledning til å se en dolk av flint som er funnet i jorden tett ved sjøen samme sted. Det var et vakkert arbeide til den tid å være, og det antas at den i sin tid var brukt på seljakt, men var mistet og først kommer til syne igjen etter at sjøen i tusener av år har sunket så meget at den ble liggende tørr.
Nåvel, det kan jo være delte meninger både om dette og de forskjellige steinrøysteorier, men interessant er det å se disse levninger fra våre urfedres liv og virke. Og det var ikke av veien om våre kommunale myndigheter ofret dem en liten tanke, for eks. ved å anbringe et enkelt gjerde av jernstolper og en kjetting eller wire rundt, men slik at adkomsten var uhindret. Ble det så anbragt en støpejernsplate med inskripsjon så ville det straks gi stedet en mer symbolsk betydning og bidra til å frede de få tegn på gammel primitiv kultur som også vår bygd kan fremvise. A. J.»
Kilder:
– Smaalenenes Social-Demokrat 1934 og 1938.
– Bilder fra Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.