Om Store Råholmen og annen sten-industri på Kråkerøy:

Til Kråkerøy kom stenindustrien omkring 1880. Snart kunne en høre den klingende lyd av meisel og bor både her og der i bygda, og det i utmark som tidligere hadde ligget der uten verdi for noen. Helt ut i selve skjærgården ble brudd etter brudd åpnet. På nakne og værharde holmer reiste stenhuggerne sine telthytter, provisoriske brygger ble anlagt, og snart hadde vassdragets slepebåter nok å bestille med buksering av tomme og lastede stenprammer mellom holmene og uthavnene der ute. – Granitten hadde ingen verdi for bøndene den gang, og de var glad til at de fikk tre øre pr. løpende meter kantsten og kvantitativt tilsvarende for stor- og finsten. (Alfred Jensen).

Fra Store Råholmen. Her vises nordre kran og skjul for hugging av finsten. En identisk kran, brukt til lasting av prammer og skip, stod ved stenbrygga noen meter lenger syd. Begge kraner ligger fortsatt i fjella der ute.

Et av de betydeligste bruddene fantes gjennom mange år på Råholmen, men også på andre av småholmene like utenfor Kjøkøysundet var det virksomhet. Ellers var det fremfor alt Kjøkøya, Trolldals-traktene og Langøya som ble de store sentra for bygdas stenindustri. Omkring disse stedene skjøt det i løpet av få år opp tilløp til tettbebyggelse, slik som det et par årtier i forveien hadde gjort det omkring sagbrukssentrene nord og vest på øya. Vi fikk et eget stenhuggermiljø, et samfunn som på flere måter ble så meget mer særpreget og avgrenset som det her tillike faktisk dreiet seg om en nasjonal minoritetsgruppe, for så vidt som en meget stor del av denne befolkningen var av svensk opprinnelse.

Stenhuggerne og miljøet:

De kom alle sammen østfra og sydfra, enten fra de svenske grenselandskaper omkring Iddefjorden og lenger nedover langs Bohuslänskysten, eller fra Torsnes, Hvaler eller Idd som var de bygder som tidligst var blitt gjenstand for stenindustriens og stenhuggernes invasjon. Det var i de store svenske stenbruddene de fleste hadde lært å hugge sten. Mange av huggerne var meget dyktige i sitt fag og tjente gode penger på denne tiden. Alt arbeidet i stenbruddene var basert på akkord, og ukesfortjenesten kunne da selvsagt variere ikke så lite fra mann til mann, men gjennomgående kan en nok si at det var bra penger å tjene for den mann som virkelig hadde lært seg kunsten å håndtere hammer og meisel.

Ved århundreskiftet heter det at «Aarsfortjenesten for en almindelig jevn Stenhugger dreier sig nu om 1 000 à 1 200 kroner, medens enkelte særdeles flinke og kyndige Arbeidere tjener op til 1 400 à 1700 Kroner». Dette var en god del mer enn arbeidsfolk flest tjente den gang. Men det fantes jo også de huggere som ikke kunne fremvise høyere årsfortjeneste enn 500 kroner eller vel så det. Disse hadde imidlertid for det meste annen fortjeneste ved siden av.

Til venstre: Skip laster sten ved Råholmen. Til høyre: Lastebåter ligger og venter i tømmerrenna for å hente sten. Tveliten skimtes mellom skipene. Helt til venstre Teiebærholmen.

Noen hugg således sten bare om vinteren, mens de om sommeren tok arbeide ved sagbrukene. I forbindelse med en streik i 1900 skrives det at «Stenhuggerne arbeider under ulige gunstigere Livsvilkaar end andre Arbeidere. De har Arbeide Aaret rundt. De er sine egne Herrer omtrent, idet de kun lader sig thyranisere af Fagforeningen, gaar til og fra Arbeide naar de selv ønsker, arbeider saa meget eller saa lidet, som de selv vil, og er under Arbeidet uafhengige af hverandre».

På sin måte forteller dette sitatet nokså meget om arbeidsforholdene i stenbruddet. Det er riktig at stenhuggeren var en fri mann i større utstrekning enn andre arbeidstagere. Han arbeidet i den utstrekning han selv ville, stort sett uten å være under oppsyn av noen arbeidsformann og uten å måtte innfinne seg på arbeidsplassen til noen bestemt tid.  

Men dette er jo bare en side ved saken, og baksiden bør også tas med for å gjøre bildet fullstendig. Skulle fortjenesten bli tilfredsstillende, måtte han henge i sent og tidlig. Allerede tidlig om morgenen ved 5-6 tiden var han på plass i bruddet, og ofte holdt han det gående til langt utover kvelden, til det ble så mørkt og surt at han ikke fant det lønnsomt å stå der lenger.

Vinterstid kunne en tidlig om morgenen og sent på kvelden se det lyse fra fjellskrentene bortetter. Det var stenhuggerne som stod og hugget ved hver sin lille parafinlampe. På mange måter var det et slitsomt og tærende arbeide som stilte de største krav til seighet og utholdenhet. Enten ble det hugget under åpen himmel, eller så arbeidet de under et skarve seildukstak. 

Her stod de da om sommeren under solens sviende hete og om vinteren prisgitt den bitende sno og de kalde vinder som strøk over fjellet. Sykdom måtte det under disse omstendigheter bli mye av blant stenhuggerne, især var det gikten som var slem mot dem. Det var de færreste som unngikk den, utsatt som de hadde stått, kanskje gjennom et langt liv, for all slags trekk og sno.

Det fantes gamle stenhuggere som var rent utrolig kroket og mishandlet av gikten, og det var vel flere enn en som måtte gjøre som den stenhuggeren som var så stiv i ryggen, at han ikke klarte å krype ut av sengen på vanlig måte om morgenen, men måtte løfte seg ut ved hjelp av et tau han hadde festet i taket over sengen. Hendene gikk det også svært utover. Stadig hadde de sår på nevene som ble sprukne og stygge av all knugingen om boret eller meiselen året igjennom i all slags vær. Mange brukte å gni bek i de sprukne hendene. Det pleide å hjelpe. Lege var det sjelden tale om å søke.

t.v. Gammel stenhugger fra Kjøkøya, svensk som de fleste i faget. Merket av hardt slit og lange arbeidsdager i fjellet, men med en egen besk og underfundig humor bak rynkene. Anders Nyrèn. t.h. Stenhuggerstuer ved Putten på Kjøkøya, antakelig fra 1880-årene.

De norske ungguttene syntes rallarspråket med sine pussige innslag av saftig humor, var kjekt, og begynte snart å ta opp svenske gloser, mens svenskene som flakket om her i årevis, selvsagt tok opp norske ord. På denne måten ble det et blandingsspråk slik at utenforstående vanskelig kunne bestemme nasjonalitet.

Ennå i dag bærer språket omkring de gamle stenhuggersentrene på Langøya og Kjøkøya et umiskjennelig svensk islett i de litt mer tilårskomnes tale. Stenhuggerne hadde ingen gammel standstradisjon å bygge på da de kom hit i forrige århundre. De fleste hadde nok arbeidet i faget noen år, men det var ikke slik at yrket hadde gått i arv fra far til sønn eller hadde ligget til slekten gjennom lange tider.

De første stenhuggerne var rekruttert fra de forskjelligste yrkesgrupper. Noen var bondegutter, og en stor del var født som husmanns-sønner. Andre var tidligere landarbeidere eller anleggsfolk. En så sammensatt skare måtte nødvendigvis bringe mange slags typer med seg. En del av dem var nok ikke nettopp mors beste barn, men rotløse og freidige frikarer som tidligere hadde gjestet anleggssteder mange steder rundt omkring i landet og som nå dro fra stenbrudd til stenbrudd og sjelden ble lenge på hvert sted. En tår for tørsten kunne de ta seg, og en saftig ed var deres spesialitet, slagferdige og frodige som de var i sin særpregede humor.

Alfred Jensen har skildret denne typen levende:

– Rett som det var ble det basketak med øyas innfødte eller med guttene oppe i byen på lørdagskvelden. Når mandagen kom, var pengene vekk, og så var det å knuge om meislen nok en uke til en igjen hadde tjent til litt moro og spetakkel. – Det har nok oftest vært denne typen folk flest har tenkt på når det har dreiet seg om stenhuggerne i innvandringstiden. De ble sett på som nære slektninger av rallaren, og på sett og vis var de vel også det, på mer enn en måte forresten. Det var noe tradisjonsløst, respektløst og på samme tid noe irriterende stolt og utfordrende over de første glade geseller som kom hit i slutten av århundret.

De brakte ingen formue med av noe slag, de hadde ingen slekt å vise til og ingen kjente navn å prale med – skjønt de kunne virke staselige nok mange av de nye navn som de førte inn i bygdesamfunnet, slike som gjerne endte på – gren, – bom, – strøm, – lund og andre. Betegnende for forholdet mellom stenhuggerne og de fastboende i den første tiden er historien om bonden som spurte stenhuggeren: «Fins det ikke skikkelige folk i Sverige?» «Joo, se», var svaret, «men inte kommer dom hit, inte».

Om denne pioneren i stenbruddene skriver Alfred Jensen: – Garderoben var ikke omfattende – en skinnbukse og en busserull og ikke å forglemme de kolossale jernbeslåtte tøfler, gjorde tjeneste så vel hverdag som søndag, men likevel hadde de fleste en viss sans for at klærne skaper mannen for alle hadde en mer eller mindre medtatt bydress på når de skulle til byen for å få seg en kollekvinter, hvilket skjedde hver 14. dag etter lønning.

Stenhuggere og stenkjører i Strålsundfjella først på 1900-tallet. Foto hos Edith Stensvik.
Noen av brotta:

Langøya.
Stendriften der begynte visstnok i 1880-årene ved grosserer Molvig. Han drev særlig nordvest på Langøya, oppover mot Treskjær. Senere, antagelig omkring 1895, satte også grosserer Ljungberg i gang drift her ute, for øvrig litt lenger syd, utover mot Klinten og Pålebukta. Den første bebyggelsen på Langøya skriver seg nettopp fra 1880-90-årene, bortsett fra de to plassene helt ute mot Faulesundet, der Andreas og svigersønnen Lars Svendsen hadde satt seg opp stuer et par årtier i forveien. 

Nå kom det snart en stenhuggerstue på Klinten og dessuten en som kaltes «Hørrastua» straks i nærheten. I slutten av 1890-årene bygdes dessuten et hus på Skauen litt lenger inne og nok et hus helt syd på Langøya («Jonas-huset»). Det fantes 3 stenhuggersmier på Langøya, men de er for lengst borte. Videre ble det lenger vest bygd et hus på et sted som kaltes «Koffen» etter en hollenderkoff som skulle ha strandet der engang i tidens løp.

Men fremfor alt må nevnes to arbeiderbrakker som ble satt opp her ute, den ene var Molvigbrakka vestpå som huset tre familier og ennå eksisterer, og den andre var Ljungbergbrakka som lå ved Klinten og huset hele 6 familier, men som ble revet etter forholdsvis få år. Da stendriften her ute var på sitt høyeste, var det til sammen omtrent 50 mann i arbeide, hvorav 30 hos Molvig og 20 hos Ljungberg. Inntil 1915 var det gode tider og arbeide året rundt for alle.

Men med verdenskrigen kom et tilbakeslag med en nesten fullstendig stopp som varte like til 1922. Så var det drift noen år igjen, men det ble aldri hva det hadde vært, og da mellomkrigstiden var slutt, var også stenindustrien på Langøya en saga blott. Nå er det sommerhyttene som setter sitt preg på Langøya, og om vinteren er alt stille og fredelig som før «stenalderen». Det eneste som vitner om det travle samfunn fra stendriftens store dager er det vesle hvitmalte og velstelte bedehuset, og ellers taler de utallige sår i fjellsidene også her sitt tause språk om fortiden.

Stenhuggere fra Langøya omkring 1902. Bakerst fra venstre: Karl Johansen, Sigvart Larsen, Johan Jonassen og Karl Gustavsen. Annen rekke fra venstre: Julius Johansen, Jens Johansen, Karl Andersen, Andreas Nilsen, Johan Larsen, Johannes Olsen, Emil Johansen, Jacob Karlstad, Bernh. Karlstad, Lars Svendsen og Aug. Andersen. Sittende fra venstre: Johan Andersen, «Jonne-Petter», Oscar Johannessen, August Andersen, Adolf Magnussen, Anders Johansen og Anders Petter. To smågutter foran: Erling Andersen og Hjalmar Hansen.

Strålsundparken.
Et område som burde vært viet større oppmerksomhet i form av kulturell status, synliggjøring og formell bevaring er «Stråseparken». Strålsundvarden «Vaer’n» blir brukt som stedsnavn om det høyeste punktet i utmarken ved det store stenbrottet. Det fortelles imidlertid at «de gamle» på Strålsund vanligvis kalte dette stedet for Fløyberget, kanskje fordi det er nokså plant og flatt der oppe som en slags «fly» eller «fløy».

Fundamentene etter det pressluftanlegget som stenhuggerne benyttet er ennå synlige på toppen av fjellet. Et fellesnavn for stenbrottene i området er Strålsundparken. Det kunne for eksempel hete: «Han sto i Stråseparken og hogg sten». I utmarken under Strålsund har det ligget et par stenhuggersmier. Den ene lå like syd for Strålsundveien 22, den andre omtrent midtveis langs veien fra det nåværende Speiderhuset opp til Varden. Fundamenter etter den sistnevnte kan fortsatt sees.

Stenkjøring fra brottene i utmarken under Strålsund omkring 1905-10. På vogna helt t. v. sitter den unge Johan Johnsen og ved hesten står hans far Ole Johnsen Strålsund. Bildet er fra veien ved Strålsund. Foto hos Edith Stensvik. Siste rest av det gamle krananlegget i granittbrottet i Strålsundparken. Her ser vi «dronningen», stokken som sammen med «kongen» utgjorde de viktigste elementene i den tidens kranteknikk i fjellet. Her har «dronningen» abdisert og lagt seg varig til hvile på bakken. Foto: Halvor Sødal.

Sandbukta v/Trolldalen.
Fra 1888 var Julius og Hans Gundersen eiere av Sandbukta, men de solgte alt i 1899 videre til brukseier Halvor Bjørneby. Det var nok for granittforekomstenes skyld at han kjøpte stedet, som etter ham gikk over til A/S Fredrikstad Granittkompani i 1925. Dette selskap fortsatte sin virksomhet på stedet til en god tid etter annen verdenskrig. Like nedenfor huset lå det en Shell bensinstasjon før den annen verdenskrig. Den ble drevet av familien Helgesen.

Litt nord for huset lå en liten bukt som de kalte for Pilebukta, men den ble tatt av raset. Enda litt lenger mot nord, ligger et sted som ble kalt for Bukta, trolig identisk med det som fra gammelt av het Hansebukta. Stendriften i Sandbukta hadde i perioder et betydelig omfang. Som en påminnelse om en nå svunnen epoke ligger det fortsatt noe av den sten tilbake i området under Kjøkøybroa som en gang var beregnet på intet mindre enn Hitlers seiersmonument, en bestilling som aldri kom til å bli levert. 

Slik sten har etter krigen derimot vært solgt til mange privatpersoner på Kråkerøy for bruk til undermurer el. lign. Det kan også nevnes at bl.a. dyrefigurene i granittfontenen ved rådhuset i Oslo og Borregaardsmonumentet på Sarpsborgbroen er blitt til i Sandbukta. Av finere arbeider ellers kan nevnes vannfontenen St. Halvards brønn på Bragernes torv i Drammen samt en hel del krigsminnesmerker rundt om. Forskjellige former for bygningssten ble stadig levert, blant annet til rådhuset i Haag, Nederland. 

Virksomheten i Sandbukta hadde sin egen lille «Fløybane». Den var anlagt for å frakte sten fra toppen av fjellområdet fram til huggeplassen som lå nede ved vannkanten. Banen var konstruert slik at den fullastede vognen på vei ned trakk den tomme vognen oppover i en vaier som gikk rundt et stort hjul på toppen av fjellet. En miljøvennlig måte å ordne transporten på, får man vel si, selv om miljøhensyn nok den gang ennå var et ukjent begrep.

En gang på 1940-tallet hendte det at det plutselig raste ut i Kjøkøysundet helt inn til fjellet, både en stor del av det området der stenhuggerne holdt til og dertil også en del av selve bryggen. Heldigvis gikk ikke menneskeliv tapt, skjønt det hele skjedde både brått og uventet. Sandbukta er i dag navnet på området nord for Losfjellet, øst for Trolldalsbakken, under Kjøkøybroa og oppover til Tømmerhella og Bjerkelund. I dag er det ikke lenger noen stendrift på stedet, og stedet er i ferd med å gro igjen. I stedet er det nå anlagt båthavn i området. Det kan ellers nevnes at det i noen år etter 2. verdenskrig også ble drevet et fiskemottak på stedet.

I den lange bygningen i bakgrunnen foregikk innendørs huggearbeide. Ellers merker en seg den store krana godt oppstaget midt på bildet og dessuten flere kraner i fjellet bakenfor. Stenen ble tatt ut fra brudd i fjellsiden langs bukta. Foto hos Knut W Engebretsen. / Stenhuggere i Sandbukta 25. mai 1932 der Fredrikstad Granitkompani drev sin virksomhet. Bildet har tilhørt Knut Kasa. Foto fra Østfold fylkes bildearkiv, Sarpsborg.

Kjøkøy.
På Kjøkøya begynte A/S Granit, grunnlagt av skipsfører Lars Rive Sørensen og hans bror Peder Holter Sørensen fra Bjølstad, drift i 1880-årene etter å ha ervervet store arealer der ute. Da ble stenindustrien den dominerende virksomhet på øya. Blant «stenredere» her ute nevnes De Forenede Stenhuggerier, British Norway Granit Company og fra 1912 AS Granit.

Som et uttrykk for at det var nok av fjell, men heller sparsomt med skog på Kjøkøya, kan nevnes at da skipper Martinius Gabrielsen som eier av Kjøkøygården, b.nr. 1, i 1891 solgte fra parsellen Braaten til Nicolay Eriksen, skulle sistnevnte ha rett til at «tage den sten i utmarken som tiltrænges til gjærdets opførelse og vedligeholdelse». Granittindustrien hadde holdt sitt inntog, og gjerdematerialet var nå altså hugget sten og ikke av trevirke som i tidligere tider!

Et og annet om stenhuggermiljøet på Kjøkøya i mellomkrigsårene forteller Kåre Appelgren i et intervju med Tor Inge Berger («Veteranene forteller», fjerde bok). Der forteller han at hans far Evald Napoleon Appelgren «vandra inn fra Bohuslen» og bosatte seg på Kjøkøya der de leide hus for tre kroner i måneden. Huset ble kalt Smia fordi det tidligere hadde stått en gammel smie der. «Det var flere stenhoggere i Putten.

Formann Westin bodde i Odessa, i lokalet var det to leiligheter, i Ekebukt på den andre siden av Kap Horn bodde det også karer som sto i brottet». Han forteller også om Nyrèn som bodde på Cuba, dyrka tomater, hadde kaniner og smugla sprit. Fra sine guttedager forteller han: – Jeg sto i brottet og slo kilehøl. På Kjøkøya het stenhuggerne Birger Martinsen, Oliver Fredriksen og Aksel Petersen, Gustav og Frans Johansen. De rissa opp med brenneren, og så slo vi hola. Slo vi hola på sida av streken, kjeftet de. Jeg fikk 10 øre hølet». Videre heter det: «Smeden het Holberg, jeg gikk i smia for stenhoggera. Hver hadde sin lille avdeling i hylla, der jeg leverte og henta redskapen. Ammunisjon hadde de i e lita bu».

t.v. Gammelt spillverk fra granittindustriens storhetstid ved Putten på Kjøkøya. Ved sundet nedenfor var det utlastningskai for granitten. I bakgrunnen Håholmen og litt av broa med Hvalerveien. Foto: Halvor Sødal. t.h. Et av de mange skulpturarbeider fra Grimseth & Helgesens huggeplass på Tangen klart for levering.

Monumenthuggeriet på Tangen.
Monumenthugging var stenhuggerhåndverk i en klasse for seg. De mest kjente var, ved siden av Fredrikstad Granitkompani i Sandbukta, Håkon Helgesen og Martin Grimseth som samarbeidet gjennom mer enn 25 år fra 1944 og utover. Virksomheten foregikk ytterst på Tangen. Blant de første arbeidene var billedhugger Emma Mathiassens skulpturer til Glemmen kirke da den skulle gjenreises etter brannen i 1944. Et annet oppdrag var minnesmerket over de falne fra Kråkerøy gjennom krigsårene 1940-45 etter tegninger av Ivar Bruu.

Ellers samarbeidet man gjennom årene med en lang rekke av landets mest fremtredende billedhuggere som Stinius Fredriksen, Anne Grimdalen, Ørnulf Bast, Per Hurum, Ottar Espeland, Kåre Orud, Sigurd Nome og Kolbjørn Sørlie og de lokale kunstnere som W. S. Dahl og Ivar Bruu. Av store arbeider for Anne Grimdalen er nevnt Landstad-monumentet i Seljord og Håkon den Gode-monumentet på Stord. Det sistnevnte hadde en sokkel på 3 meter, og selve statuen var 2,5 meter, så det var et tungt og besværlig arbeide å hugge og sette på plass skulpturer av en slik størrelse.

Bruddet på Store Råholmen i flyfoto fra 1947.

Store Råholmen.
I juni 1940 kom Albert Speer (Hitlers arkitekt) til Oslo for å se på hvordan man skulle organisere produksjonen. I Berlin er det funnet arkivmateriale fra 1941 som viser at det også har vært stenhoggere fra Fredrikstad distriktet på besøk for å bli instruert i hvordan stenprofilene skulle hugges. Det ligger igjen mange flott tilhogde blokker med buer og profiler. Mange av råemnene ble skipet til Sandbukta ved Trolldalen for finhogging, men som det ses på bildene ble det utført glimrende håndverk også ute på Råholmen.

Skinnegang, vogner og kraner kan ennå sees her ute. Oppe på holmens nordside ligger en liten gravrøys fra bronsealder / jernalder. Mot nord og vest er også flere jettegryter som oppstod under siste istid. Råholmen ble i 2019 endelig fredet som kulturminne, etter å ha vært midlertidig vernet siden 2009. Under til høyre er litt klipp fra holmen laget av undertegnede 18. september 2016.

I 1948 – 49 ble blokka til skulpturen av Franklin D. Roosevelt ved Akershus festning hentet her. Selve enmet var på 25 tonn, mens råblokka veide hele 90 tonn! Skulpturen ble laget av billedhugger Stinius Fredriksen. Bilder Roosevelt av Scanpix og Arne Kjus."

Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd bind II 1995.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Lokalsamfunnsprosjektet Lunde 2004.