Niels Thorbjørnsen var født i Onsøy 1856. Han skriver i sine egne livserindringer at han kom fra små kår og vokste opp i en fattigslig stue i Fjellskilen. Tretten år gammel fikk han sin første betalte jobb, nemlig å stå i porten om bord i Wedel Jarlsbergs bark Falcon mens skuta lå ved Krossnesberget og lastet splitved. Etter flere dages slit spyttet han blod og ble båret i land. Vel konfirmert gikk han til sjøs med bark Ørnen av Moss. Deretter seilte han utenriks i fjorten år, for det meste oversjøisk med store engelske og amerikanske seilskip.

Da han i 1889 vendte hjem til Fredriksstad fra utlendigheten, vendte han hjem som en meget holden mann. I 1890 kjøpte han eiendommen Dahl på Bjølstad, Kråkerøy. Her begynte han det skipsopphuggeri som etter hvert skulle bli landets største når det gjaldt seilskip. Etter noen år solgte han selve våningshuset, hvor det senere ble bygd kontorer for Glommens Mek. Verksted, og beholdt selv bare bryggen og opplagstomten langs elven. Her ble det i årene som fulgte avrigget fartøyer, fra de ganske små og opp til store skip.

Thorbjørnsen var i Sverige, Danmark og Finland og kjøpte skuter, og snart på Sørlandet og Vestlandet, men først og fremst var det naturligvis Fredriksstads egen gamle treskuteflåte som var den naturlige leverandør til hans virksomhet. De fleste skipene rigget han ned til lektere og solgte eller leide ut. Thorbjørnsen forteller at han i disse årene var til stede ved de fleste auksjoner over skip og nesten alle vrakauksjoner som holdtes her i landet. Ofte kjøpte han også i Russland og England.

Brukt skipsutstyr i form av ankere, kjetting, seil mv. var han en flittig oppkjøper av på hele kysten mellom Trondheim og svenskegrensen. Det han kjøpte lot seg seg jo ikke alltid omsette straks, og i perioder kunne han ha betydelige lagerbeholdninger. Han kunne for eksempel ha på lager hele 25 tonn med seil og 3-4.000 favner med kjetting. I alminnelighet var det 3 mann på lageret, og i selve avriggingsarbeidet deltok som regel hans faste stab på 4-6 mann, men alt etter skipets størrelse leide han inn løsarbeidere, det kunne være opp til 30 mann på de store skip. Folkene ble hentet på hyrekontoret, sjøfolkene tok løsarbeide hos Thorbjørnsen i ventetiden på ny hyre.

Hans faste stab ble jo etter hvert eksperter på sitt område og kunne gjennomføre avrigging og opphugging av en skute på forbausende kort tid. På Niels Thorbjørnsens lager kunne da skippere og redere søke etter det skipsutstyr de trengte til nettopp sin skute, og det skulle godt gjøres om de ikke også virkelig fant det de søkte. «Brugte Ankere og Kjettinger, alle Størrelser, Seil, Toug, Blokke, Kompasser, Lanterner, Staaltraadrig, Rundholter, samt for øvrig al Slags brugt Skibsinventar haves stadig paa lager» kunne det for eksempel stå å lese i hans avertissement i Fredriksstad og Omegns Tidende og Fredriksstad Tilskuer hver uke.

Og hit kom kjøpere fra nær og fjern. Under verdenskrigen var det ingen skuter å rigge ned. Tvert imot opplevde han at flere av de skip som han tidligere hadde rigget ned, ble rigget opp og solgt og igjen ble satt i fart, dels under egne seil og dels som slepelektere over Nordsjøen. Krigen tok slutt, men glansperioden for opphugningsvirksomheten viste seg å være forbi. Av treskuter var det nå ikke mange tilbake, og heller ikke var det kjøpere i samme antall som før.

Et av de siste skipene Thorbjørnsen kjøpte til avrigging, var barken Desideria som han overtok i 1927 og som da ble sagt å være den siste norskbygde trebark i fart. Den var på 699 tonn og bygd i Tvedestrand 1880. Den var da fortsatt en pen og solid skute, og skroget hadde beholdt sitt spring, sier han, nøyaktig som det var da det gikk av stabelen. Uheldig var han med et innkjøp i 1904. 

Det gjaldt den store bark «Sir John Lawrence» (1.121 t.), av Tønsberg, bygd i Liverpool 1859 av ek, greenhart, alm og teak og boltet utelukkende med metallbolt, altså et kostbart og fint skip som opphuggingsobjekt betraktet. Prisen var kr. 12.000,-. Den var beliggende i London og seilte derfra til Fredriksstad, men nådde aldri fram. I sterk høststorm og tykke, angivelig det verste uværet på ti år, støtte skuta på grunn ved Struten natten til 2. oktober 1904. Den kom flott igjen og fortsatte, men bare for å gå til bunns et sted mellom Søster og Strømtangen.