Om sagbruk på Kråkerøy:
Fra gammelt av hadde retten til å skjære last tilligget vannsagene lenger oppe i vassdraget. Men i 1860 ble disse sagbruksprivilegiene opphevet, og det ga støtet til en oppblomstring og ekspansjon i Fredrikstad-distriktets næringsliv som var helt eventyrlig. Den ene dampsag etter den annen ble reist på begge sider av Glomma, og i løpet av få år var Fredrikstad-trelasten kjent i nær sagt alle verdens havner. Som landets første dampsagbruk stod Gutzeits sag ferdig ved nyttår 1860. Denne lå ved Trosvik i Glemmen. Deretter fulgte J. N. Jacobsens anlegg på Gressvik og And. H. Kiær & Co. ved Billet i Glemmen. Etter noen år kom også Kråkerøy med i spillet…
Det begynte med at Halvor Bjørneby fra Solør i 1868 reiste et sagbruk på Smertu. Det stod ferdig i august måned etter å være påbegynt i januar. Ved bruket ble det samtidig innrettet høvleri. Noen år etter, i 1874, fulgte så grosserer Otto Normann med Røds Brug ved nordre Rødsbukt. Dette var de to store sagbruk i bygda gjennom lange tider, like til tiden omkring første verdenskrig.
Et par mindre bruk kom også i gang, men uten å få noen større betydning. Det var Smertu Dampsag i 1887 og Kaldera Dampsag i 1890-årene. De nye dampsagbrukene tjente store penger i de første årene. Det var nok særlig høvlerivirksomheten som fikk en avgjørende innflytelse på den gunstige utvikling som norsk trelastindustri gjennomgikk nettopp i 1860 – 70-årene.
Den første som kunne eksportere høvellast her fra distriktet var Søren Wiese i desember 1863. Høvelmaskinene hadde han fått fra England. Fredrikstad kunne på denne tiden trygt kalles Norges trelastby fremfor noen annen. I 1860-årene produserte Fredrikstadbrukene halvparten av landets samlede høvellasteksport. Den største avtager var England og koloniene, men en god del sendtes også til Tyskland inntil dette lands nye tollpolitikk fra om lag 1880 la hindringer i veien for fortsatt eksport. Til Frankrike ble det også skipet ikke så lite.
I 1876 fantes det i distriktet 15 dampsager og 10 høvlerier. To av brukene lå altså på Kråkerøy. Det var florisante tider for sagbruksdriften i disse årene. Planker og bord førtes på norske og fremmede skuter fjernt avsted til fremmede land, og Fredrikstad ble et kjent navn i trelastkretser. Brukseierne la seg opp betydelige formuer, og arbeiderne på sin side hadde et noenlunde trygt og tilfredsstillende utkomme og var fornøyd med det. Folkemengden økte sterkt og nye husansamlinger vokste fram rundt bruksstedene.
Noen steder førte de opp store arbeiderbrakker, slik som f. eks. på Røds bruk, andre steder bestod bebyggelsen utelukkende av småhus som nevenyttige folk førte opp av «knott» og andre billige materialer fra bruket, slik som på Smertu. Husene var helst hvitmalte, og folk var stort sett flinke til å holde ved like. Noen av dem eksisterer den dag i dag.
Bruksbefolkningen strømmet til fra mange kanter. Noen ensartet skare var det ikke, de kom fra de forskjelligste strøk i landet. De fleste kom imidlertid fra de gamle sagbruksstrøkene lengre oppe langs Glomma, ved Drammenskanten fra Romeriksbygdene. Ikke så få var dessuten innvandrede svensker, og en kom også fra Fredrikstads nærmeste omegn. Det rent stedegne innslag i folkningen var til å begynne med derimot helt minimalt. Av bruksfolkene på «Normannssaga» finner vi av et tilfeldig utvalg på 27 mann, at ikke en eneste var født innen bygdas grenser.
Fra Tune var det kommet 5, fra Sverige 4, fra indre Østfold 3, fra Skjeberg 3, fra Borge og Torsnes 2, fra Sarpsborg 2, fra Oslotraktene 3, fra Onsøy 2, fra Drammen 1 og fra Fredrikstad 1. Karene var altså nesten alle sammen kommet fra steder der sagbruksvirksomhet var drevet fra gammelt av. Vi merker oss således at over en tredjedel var kommet fra Tune, Skjeberg og Sarpsborg, altså fra de tradisjonsrike gamle brukssentrene ved Sarpefossen og ved Sanne og Solli.
I samme retning går en lignende undersøkelse som er foretatt vedrørende arbeiderne ved Bjørnebybruket på Smertu. Også her benytter vi folketellingen av 1875. Dette bruket hadde betydelig større dimensjoner enn Normannssaga, så vi har her et større materiale å arbeide med, men hovedlinjene faller stort sett sammen. Av 87 bruksfolk ved Smertu var 16 født i Skjeberg, 15 i Sverige, 13 i indre Østfold, 12 i Borge og Torsnes og 11 i Tune. Fra Odalstraktene kom det 4 mann, mens Drammen her merkelig nok bare var representert ved 1 mann.
Her opplever vi altså det ganske utrolige at ikke en eneste av 87 mann med sikkerhet kan sies å ha vært av den gamle stedegne befolkning. En kan derfor med all rett si at et helt fremmed miljø på øya var dannet omkring de nye sagbrukene. – Det var skapt et spesifikt «sagamiljø», på mange måter nokså forskjellig fra de gamle slekter av bønder, sjøfolk og fiskere. – I og med 1877 skjedde det et markert omslag i de inntil da blomstrende konjunkturer for trelastindustrien. Utførselen begynte å ta av, og det tok en årrekke før det igjen gjorde seg noen fremgang gjeldende.
De flaue tidene i denne perioden (fremover til annen halvdel av 1880-årene) brakte flere av distriktets betydelige menn til ruinens rand, og for enkelte gikk det fullstendig nedenom. Og var tidene vanskelige for sagbrukenes eiere, var de ikke mindre pinaktige for arbeiderne. Det var nok smalhans i mange stuer i denne tiden. Men omsider kom det fremgang igjen.
Fra 1887 tok eksporten seg atter opp. I dette året fikk forresten Kråkerøy en ny bruksvirksomhet, nemlig «Smerthue Dampsag» som konsul Hans Molvig reiste på Smertustranden, der hvor Glommens mek. Verksted nå ligger. Og tre år senere, i 1890, kom enda en bruksbedrift i gang, denne gang på Kallera hvor Cathinco Bang oppførte en mindre dampsag. Driften der ute kom ikke til å bli av lang varighet, den innstiltes allerede etter få år.
Mot slutten av århundret var markedet for trelastindustrien noe skiftende. Fra 1905 kunne en igjen spore en viss fremgang, men konkurransen fra svenskene ble følelig, især når det gjaldt eksport på England. Omkring første verdenskrig ble en rekke av sagbrukene rammet av brannkatastrofer, i 1913 således Bjørnebybruket, og det er bemerkelsesverdig at man stort sett ikke fant det hensiktsmessig å gjennoppføre de ødelagte brukene. Således kom heller aldri Bjørnebys bruk mer i drift etter brannen.
Bruksherrene var klar over at den store epoke i trelastindustriens moderne historie var forbi, og for fremtidens markedsmuligheter var utsiktene så lite sikre at de fleste ikke våget å sette i gang igjen på ny frisk. Bjørnebybrukets skjebne er nevnt. Om Smertu Dampsag er å berette at den i 1897 ble overtatt av Fredrikstad Listefabrikk, hvoretter det hele i 1916 ble oppslukt av Glommens mek. Verksted A/S.
Man kan nesten si det lå noe symbolsk i dette, for faktisk ble det den moderne mekaniske verkstedindustrien som nå kom til å overta sagbrukenes rolle i bygdas næringsliv. – Om dampsagen på Kallera er det nevnt at den innstilte driften alt etter få år, kort etter århundreskiftet, mens Normannssaga eller Røds Brug holdt det gående lengst, nemlig til 1918. Etter den tid ble det ikke drevet sagbruksvirksomhet på Kråkerøy. Punktum var definitivt satt. I stedet holdt nye industrier sitt inntog. I dag er det ikke mange minner igjen fra Kråkerøybrukenes glansperiode. Bygningene er alle sammen borte.
Som noe av det siste på skansen ble den store skorstenen på Bjørnebybruket revet i slutten av 1930-årene etter i lang tid å ha stått der som en ensom fortidslevning og skuet utover en tom og trist brukstomt, der det engang hersket en slik livlig rørelse. Men ennå sier småguttene at de skal til «Saga» eller til «Kontorløkka» når de skal spille fotball eller møtes i annen idrettslig dyst, kanskje nettopp der hvor deres bestefar fordum bar på de tunge planker eller passet den storslagne hovelinnretning, et av distriktets syv underverker for sin tid.
Og Normannssaga på sin side har ikke etterlatt seg andre synlige jordiske minner enn et stort areal der grunnen ikke består av annet enn vasstrukken sagmøle og morken leksestump. Også den gamle stedsbetegnelsen «Røds bruk» som holdt seg i en årrekke etter at bruket selv var borte, er forlengst fortrengt av det moderne «Glombo». Men fremdeles skjules det dog et minne fra gammel tid i et stedsnavn som «Sagabakken», og «Brakka» som sto der til 1984, ikke vakker og knapt egentlig malerisk, men den stemte på sin måte til vemodig ettertanke om noe som engang var.
Det enkelte bruks historie:
Kragerøens brug / Bjørneby brug.
Halvor Bjørneby (1837-1905) anla som nevnt sitt sagbruk i 1868. Ved utgangen av juli det året stod bruket ferdig. Det ble også utstyrt med høvleri, og det var gjennom en årrekke et av de viktigste sagbruksforetagender i hele distriktet. Brukets navn var opprinnelig Kragerøens Brug, men i dagligtale het det aldri annet enn Bjørnebysaga. I 1888 ble det også offisielt omdøpt til «Bjørnebys Brug». – Halvor Bjørneby var fra Solør, men var kommet til Fredrikstad ved midten av århundret og drev til å begynne med eksport av trelast.
Han skildres som en betydelig personlighet med stort initiativ og en utpreget lederevne. Han var meget avholdt og respektert på arbeiderhold og stod alltid på god fot med sine folk. Han bodde i Fredrikstad. Fra midten av 1870-årene ble Jacob Bjørneby (1849-1925) opptatt som medinnehaver og ansatt som bestyrer. Bruket ble forresten herjet av en voldsom brann i 1878, men ble gjenoppbygd alt samme året. Fra året 1904 ble også Halvor Bjørnebys sønn Ole (1867-1925) opptatt i firmaet. Så brøt det igjen ut brann på bruket ut på ettersommeren 1904. Store trelastlagre gikk opp i luer, mens bygningene selv ble stående noenlunde uskadd. Skadene beløp seg til omtrent en halv million kroner.
Men dermed var ikke rekken av brannulykker fullstendig. I 1913 brøt det igjen ut brann, og denne gang var det selve brukets tur til å bli rammet, mens plankelagrene ellers ble skånet. Denne brannen huskes ennå av mange mennesker som den største de noensinne har sett. Det var ved femtiden om ettermiddagen søndag 30. mars at brannen brøt ut. Den begynte i høvleriet hvor den 79-årige vaktmann Fallang på sin inspeksjonsrunde fikk se det brenne lystig i flishauger på ikke mindre enn tre forskjellige steder omkring høvlene.
Det ble ringt med arbeidsklokken og folk strømmet til i store skarer. Men det var ikke stort de kunne gjøre. Ilden hadde fått altfor kraftig tak, og ved titiden lå hele det store bruksanlegget i aske. Mange mente brannen var påsatt, men forholdet ble tross langvarig etterforskning aldri oppklart. Etter denne brannen ble bruket aldri mer gjenoppbygget. Restene av trelastlagrene ble realisert etter hvert, og i 1917 solgtes også de ikke ubetydelige tomtearealer. Dermed var Bjørnebybrukets saga ute.
Bjørnebybruket strakte seg like fra Møllerodden og helt opp mot Nøkledypet. Ved Møllerodden stod inntil fjellet et stavhus (lagerhus for stav), og oppover langs vannet til ferjestedet var det plankestabler. Ovenfor ferjestedet finner en fundamentene etter saga. Ved siden av den stod høvleriet, og langs Nøkledypet stod det tre store bordhus. På Isegran var det også plankestabler. Kontorbygningen lå mellom bordhusene og høvleriet, ved elvekanten». (W. Almgren). I 1880-90-årene var det omtrent 150 arbeidere ved Bjørnebybruket.
Røds Brug.
Dette bruket ble anlagt av grosserer Otto Normann (1843-1904) i 1874. Etter ham ble bruket i dagligtale alltid kalt Normannssaga, også lenge etter at Normann selv hadde trukket seg ut av foretagendet. Firmaet Otto Normann & Co. ble oppløst i 1880-årene. Bruket kjøptes da av J. N. Jacobsen & Co. – Otto Normann bodde på Ekheim (hvor Kiærs villa nå ligger). En av hans sønner er teatersjef Axel Otto Normann. Otto Normann fikk skjøte av Jacob Asbjørnsen Rød den 20. desember 1872 på eiendommen nordre Rødsbukten for 2 000 spesiedalar, en ikke liten kjøpesum for den tid. Her ble da bruket anlagt.
Etter at bruket først var drevet i hans eget navn, solgte Normann i mai 1875 til selskapet Røds Brug. Den 16. mai 1888 var det så at det rike trelastfirmaet J. N. Jacobsen & Co. overtok det hele for 55 000 kroner. I og med verdenskrigen var det slutt på sagbruksdriften også på dette stedet, og i 1918 ble anlegget solgt til A/S Standard Skibsbyggeri for den ganske betydelige sum av 450 000 kroner. Dermed var også Rødsbrukets dager talte. Selve sagbruket med 3 rammer ble revet i 1919.
Kaldera Dampsag.
Det var allerede i 1870-årene at Kallera første gang var i søkelyset som passende tomt for sagbruksvirksomhet. Det var den gang L. Z. Backer fra Fredrikstad som interesserte seg for stedet, men av en eller annen grunn ble planene ikke satt ut i livet. I 1887 solgtes så tomten til grosserer J. C. Juel som i 1897 lot den avhende videre til C. H. Forsberg og A. Jensen, fra hvem den allerede samme år solgtes til Anton B. Nielsen. Deretter fikk i 1898 Cathinco Bang skjøte for 12 000 kroner. Og nå endelig ble de gamle planer om sagbruksvirksomhet der ute realisert.
Først drev Bang eksport av kubb fra stedet, men etter en tid reiste han en mindre dampsag der. Bang var egentlig fra Kristiania, men hadde gjennom flere år drevet kubbeksport fra Moum i Borge. – Det nye sagbrukets tilværelse ble ikke av lang varighet. Allerede før første verdenskrig ble virksomheten nedlagt. Men fra 1913 og utover en tid drev O. G. Lund, tidligere fullmektig hos Bjørneby, utførsel av trelast fra stedet. I 1918 solgtes det hele til et aksjeselskap for kr. 50 000. Noen industri har imidlertid ikke vært drevet på Kallera etter den tid.
Smerthue Dampsag.
Dette bruket ble startet i 1887 av konsul Hans Molvig. H. hadde tidligere vært knyttet til det kjente handelshus Wold & Huitfeldt i Soon. – Dette bruket ble aldri av noen betydelig størrelse, og driften ble heller ikke her av lang varighet. I 1896 ble det kjøpt av Otto Svae fra Moss, som imidlertid alt året etter solgte til Fredrikstad Listefabrik, et interessentskap med Charles Bronu (fra 1908 A. Bronu) som leder. Sommeren 1916 ble så det hele solgt til A/S Glommens mek. Verksted, som var interessert i å nyttiggjøre seg brukets tomter. Og dermed var trelastindustrien slutt også her.
Minner fra sagbrukstiden:
Om sagbruksdriftens historie, både her i distriktet og andre steder, har det vært skrevet ikke så lite. Om selve arbeidslivet slik det artet seg på bruket og tomtene, under fløtningen nedover elven, under innlastning og skipning, har det vært skrevet mindre, og selve bruksmiljøet kjenner vi ikke så meget til som dets betydning i og for seg burde tilsi. Den anonyme sliter fra hverdagslivet, arbeidsmannen selv, har i for liten utstrekning fått komme til orde.
Det er kanskje ikke så dramatisk det han har å fortelle. Og lite villig til det er han også, ordknapp og stillferdig som han ofte er, tenkende som så, at hva han har opplevd, det har tusen andre opplevd akkurat maken til. Men for dem som forstår å lytte og å leve seg tilbake til svunne tider, vil den enkle beretning ofte gripe og på en egen stillferdig måte fortelle om den stille spenning i det daglige strev for å skaffe det nødvendige utkomme til seg og sine.
Om fløtningen av tømmeret fra lensene ved Vesten i Borge og nedover elveløpet til Kråkerøybrukene, forteller en gammel lensekar: – Lensekarene fra Vesten var velkjente og populære skikkelser langs hele Glommaløpet mellom soppemaskinen ved Vesten lense like til Bjørneby bruk på Kråkerøy. Det var spreke karer å se til, der de sprang over tømmersoppene med rappe føtter eller hoppet, fotsikre som katter, fra stokk til stokk med en flere alen lang tømmerhake i hendene som balansestang.
Lensekarene fra Vesten kom som årets første sommerbud. Med dem fulgte aning om økt arbeidsliv og velstand nedover langs elva. Man måtte være tidlig oppe om morgenen, hvis en skulle hilse på «nedsetterne». De var ute i otta, de karene. Klokken 3 om morgenen – eller tidligere – la de ut fra soppemaskinen og lot føringen gli med strømmen nedover. Som regel rakk de fram til sagbrukene ved Fredrikstad til dagsarbeidet begynte klokken 6 om morgenen.
Dette arbeidet var forbundet med atskillig livsfare. I den verste flomtiden var det ytterst farefullt for en mann å være alene på elva. Best som en holdt på med å ro mot en møllbakkpele for å «tjekke opp», hendte det nok at strømmen snudde båten med bunnen i været, og nedsetteren fikk en kald og ufrivillig dukkert i den tidlige morgentime. Ferdig med jobben, dro de oppover ved middagstid.
Var det sydlig bris, seilte de i sine små lette båter. I motvind fikk de henge på med slepebåter eller med «Trippen». – En gammel nedsetter kan fortelle om de farer som dette yrket ofte kunne by på: «En morgen hadde jeg huket meg fast ved en pele ved Omberglandet. Straks jeg begynte å «tjekke», røk pelen av på midten. Bena skvatt unna meg der jeg stod, og så gikk jeg på hodet over esingen og ut i den strie strømmen.
Alene var jeg, så det måtte bli å redde seg opp på egenhånd. Svømme kunne jeg, ikke dårlig heller. Det varte ikke lenge før jeg igjen kunne svinge meg over esingen og inn i båten, som nå var drevet ned til en annen pele. Så var det å fortsette der, våt som en katte». Nedsetterne bodde alle sammen lenger oppe ved elven. På Kråkerøy var det ingen av dem, men de utgjorde et viktig ledd i føringen av tømmer til brukene her nede, så de fortjener fullt ut å bli erindret.
Om bruksarbeidet kunne Anton Nilsen Brandt, født på Molteberg i Borge 1858 og død på Fuglevik i 1953, fortelle. Som ganske ung kom han til Bjørnebybruket, hvor han arbeidet gjennom en lang rekke år. Han var bl. a. «skibber». En tid var han også på Fredrikshald og forsøkte lykken, men det ble lite igjen for strevet. «Jeg slet på «Foreningen» fra morran til kveld, men likevæl så ble jeg skyldig fem øre da’n». Han bodde nemlig på et spisested hvor han for kost og losji betalte kr. 2.05 per dag, mens dagslønnen var 2 kroner jevnt.
Så dro han tilbake til Kråkerøy igjen. Her var han 16 år på Normannssaga, men ved Bjørnebybruket likte han seg bedre, og det ble her han kom til å slå seg ned for godt. «Arbeidstiden var fra seks til seks. Lørdag pleide vi å slutte fire. Oftest gikk driften både natt og dag i sommerhalvåret. Om vinteren var det som regel nesten helt stans ved bruket. Da kunne det nok være smalhans i mange hjem. Daglønnen lå på omkring kr. 1,80 nokså lenge, men de fleste arbeidet på akkord. Lønning fikk vi utbetalt hver fjortende dag, men når lønningsdagen kom, hadde vi som oftest tatt opp det meste på forskudd».
Gamle Lars August Nielsen ved Røds bruk som døde i 1952 kunne minnes helt tilbake til 1870-årene da det enda foregikk bjelkehugging og hollenderhandel. Om dette forteller han: «Hollendere, tyskere og nordmenn lå i min barndom både ved Haugetangen, Hølen og Krossnes og tok inn bjelker. De hollandske koffene var utstyrt med en stor port forut i baugen. På klyverbommen var det taljeredskap, hvorfra en stropp med kjetting ble festet rundt tømmeret, som kom drivende i flåter ned elven og ble manøvrert inn til skutesiden av fløterne.
Forut i porten stod en ung gutt som kaltes «porthund». Hans jobb var å forslå kjettingen og feste denne stadig lenger inn mot midten av bjelken, mens de stod med sine tømmerhaker, hugg tak i bjelken og halte inn. Når så stroppen var anbrakt midt på stokken, ble denne hevet inn i rommet og stuet vekk. En måtte nøye påse at topp og rot ble lagt annenhver gang i hver retning, slik at lasten stuet så godt som mulig.
Bjelkene kom i sopper. Lengden varierte fra 14 til 20 fot eller mer. – Når det gjaldt lasting av bord og planker, så ble slik last gjerne ført fram til skutesiden på prammer, buksert av slepebåter. Men i den eldste tiden ble også den lasten gjerne ført nedover elven av strømmen selv, manøvrert av «nedsetterne» i sine små sjekter».
Om dagliglivet hos bruksfolkene ved Bjørnebybruket forteller en som vokste opp der i 1880-årene: «Når jeg nå minnes og tenker over forholdene, så skjønner jeg ikke hvorledes vi barna kunne få mat og såpass klær at vi kunne gå ut. Hos oss hadde det vært 13 barn, men det var familier hvor barnetallet var større. Jeg husker det kunne ofte knipe med mat. Klærne var oftest bøter på bøter. Å bøte og lappe våre klær skaffet mor masse arbeide i tillegg til alt det andre hun hadde i daglige strev. – Jeg var ikke gammel før jeg forstod hva fattigdom var. Den eneste utvei var å komme i arbeide.
Jeg var den eldste av guttene, så jeg begynte tidlig. Min mor begynte en melkehandel, og klokken seks om morgenen måtte jeg opp i all slags vær og ned til ferjestedet og hente på min dravogn fire melkespann på 6 liter hver, det måtte være gjort før jeg gikk på skolen klokken åtte morgen. – I makrelltiden på forsommeren rodde mor og jeg fra Forstaden oppover Sellebak og solgte makrell. Fortjenesten var ikke stor, men kunne vi tjene 1,50, eller 2,00 kroner og ha noen makreller til et måltid, var vi svært fornøyde.
Så var det veden som skulle hjem. Vi hadde fri ved på bruket, og når jeg hadde en tid, måtte jeg dra den hjem. Far lå syk og arbeidsudyktig i ett år (giktfeber). Det ble da stridt for mor og meg, men vi levde da denne tiden igjennom. Det hendte at jeg fikk en halv dags arbeide på bruket, og det ble 30 øre, det hjalp».
Videre forteller han fra Bjørnebybruket: – Hver 14de dag fikk vi lønning. Da var det noen, både eldre og yngre, som søkte til byen, og om aftenen kunne noen komme hjem ravende fremover veiene til sine hjem. Det var ikke fritt for at det dro opp til litt uvær når mannen kom hjem beruset og med en litt brutal opptreden. Disse var i minoritet, men galt var det som det var. Det var noen som hustruene måtte ha øye med på lønningsdagene. De stjal seg i robåt til byen, og da var det om å gjøre å komme etter dem så snart som mulig, før det ble drukket opp for meget av pengene.
Jeg kom inn i den trafikken, for jeg hadde en eke, og jeg har alltid vært villig. Vi rodde gjerne først til Østre Fredrikstad og søkte etter dem. Det var da å søke på samlaget eller hos Donke-Jon og Donke-Maria. De drev en ølkneipe i kjelleren i den nå fredede gården ved torvet. Gjestene satt på små øldunker og hadde tønner til bord. Det var en skummel kneipe.
Fant vi dem ikke der, var det å søke i Svarteporten, vollport i den nordre ende av byen hvor det var lite trafikk, der hadde de ølkjeller like ved hvor de kjøpte øl. Fant vi dem ikke på de steder, var det å søke til stallrom og i den mildere årstid rundt vollene. Lyktes ikke det, måtte vi ro til Forstaden og søke hos Pusehansa, Tivoli, Det stille hjem eller i andre skur.
Om innredning og forhold i arbeiderhjemmene forteller han: – I de mindre familier, som kunne avse stuen til stas og hadde et kammer til var det merkelig at de tok det minste rommet til soverom. Stas-stuen var meget spartansk utstyrt, det var kanskje gildt å si at de hadde en stue på stas. En sofabenk, et stort bord hvor det gjerne var pyntet opp med et album, noen fotografier, salmebøker, testamente og lignende andre bøker, og midt på bordet en parafinlampe med kuppel, noen pinnestoler, og en etasjere; hvor det var pyntet med figurer og store skjell, og med et skrin som var belagt med små skjell og som hadde en rød pute, formet som et hjerte, midt på lokket.
På veggene var det sparsomt, men ofte kunne man se Karl 15. eller kroningstoget hans, og en kunne finne reproduksjoner i oljetrykk som agenter gikk omkring og solgte på avbetaling. – I de kalde vinternetter var det nok ikke alltid tilstrekkelig med sengklær. Madrassen var i alminnelighet av sagflis, og den var det lite varme i. Det var ikke alltid at flisen var sydd i en striesekk, men det var lagt et løst klede over flisen, og det hendte at det kunne ligge opptil fire barn i en sånn seng. Når overtøyet kunne være mangelfullt, var det ikke greit, da ville alle ha godt over seg. Jeg husker mor var flere ganger oppe i de kalde vinternetter for å bre over oss og dytte høvelflisen på plass.
Nå kan det jo høres temmelig armodslig og dystert ut det som denne meddeler forteller av barndomsminner fra Bjørnebybruket, men her får en ta i betraktning at han nok kom fra et utpreget småkårshjem med sykdom og en stor barneflokk. I sin alminnelighet må det tvert om kunne sies at forholdene ved Kråkerøy-brukene var jevnt gode etter den tids forhold, og levestandarden var under enhver omstendighet langt bedre enn folk flest den gang var vant til fra sine egne barndomsdager i husmanns- eller jordarbeider-miljø. Stort sett var det derfor en tilfreds og vel fornøyd befolkning som bodde rundt sagbrukene!
Bruksfolkene ved Røds bruk omkring 1885. Foran fra venstre: Aksel Christoffersen (med hendene i bukselommen), Oscar Pettersen (den senere ordfører) samt hornmusikantene Anders Andersen, Gustav Hedvall, Richard Skofterød, Johan Olavesen, Hagbart Nilsen, Marentius Pettersen, Marius Skofterød, Lars August Nilsen og formann Nils Oluf Nilsen. Til venstre i annen rekke bak Aksel Christoffersen og Oscar Pettersen sees lærer Ingvald Nilsen ved bruksskolen.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Fredriksstad Industri i tekst og billeder.
– Nasjonalbiblioteket.