Om brødrene Huken, og deres transportselskap:
Da herredstyret i 1909 skulle uttale seg om lov om motorvogner, svarte man kort og greit: «Da der inden Herredet ei foregaar nogen Trafik med Motorvogner, har man ingen erfaringer herom». Når den første bil egentlig ble observert her på øya vites ikke, men alt i 1912 kunne man meddele amtmannen at motorvogner burde tillates å befare veien Bjølstad – Holte, og Bjølstad – Røds bruk.
Da det i 1920 kom på tale å starte bilrute i bygda, fant herredsstyret imidlertid ikke å kunne anbefale konsesjon fordi «veiene er for svake og for smale». Rutebiltrafikken var den gang tenkt drevet på fylkeskommunalt grunnlag med statstilskudd. To år senere, i 1922, heter det at man nå ikke lenger var nødt til å nekte bilkjøring på bygdeveiene, hva man tidligere hadde gjort, «idet de bygdeveier, der er åpnet for biltrafikk er i saa god stand, at man mener at man kan la forholdet passere».
I samme år ble det med 9 mot 6 stemmer av herredstyret innvilget et andragende fra Anders Huken (1879 – 1951), Åsgård, om å få leie fast bilholdeplass ved Bjølstad ferjested for å drive regelmessig drosje- og lastebiltrafikk. Huken anskaffet også rutebil og drev senere busstrafikken på øya inntil krigen kom. Han hadde nettopp anskaffet ny buss, som imidlertid straks ble rekvirert av tyskerne. Deretter ble ruten betjent i kortere tid av flere andre selskaper inntil Kråkerøy kommunale bilruter ble opprettet 1. februar 1947.
Fra 1922 hadde altså Anders Huken konsesjon på bussrute på Kråkerøy. Bussholdeplassen var ved ferjestedet der det var vakthytte, vaskeplass og bensinpumpe for bussens behov. Garasje for bussene hadde Anders Huken ved Fredrikstad Motorfabrikk. Anders og hans bror Hans (1894 – 1970) drev også drosjetrafikk med holdeplass ved ferjestedet. Hans Huken var først til sjøs, men drev senere drosjetrafikk og var lenge øyas eneste i denne bransjen.
I smaalenenes Social-Demokrat 22.mai 1930 står følgende å lese fra herredsstyret:
– Rutebilene – Anders Huken søkte om anbefaling til forandring av rutetiden for bilruten Bjølstad fergested – Trolldalen i sommermaanedene. Formandskapet indstillet til herredsstyret at anbefale ansøkningen.
Gjermundsen: – Jeg ser at siste gang fra fergestedet blir kl. 7:30 og fra Trolldalen kl. 9 søndagene. Om sommeren er der mange som gjerne vil senere hjem – folk som har været ute og badet – og der bør henstilles til Huken at holde en senere rute.
Stenberg: – Der er mange som gjerne vil bruke rutebilen ved kirkebesøk om søndagene. Det er særlig gamle folk som ikke har raad til at ta anden skyss. Det er et sterkt utbredt ønske blant mange.
Olausen: – Rutebilen som gaar kl. 9:40 og vender tilbake fra Trolldalen kl. 12 vil passe for kirkegjengerne.
Ordf.: – Rutebilen maa jo ogsaa passe for folk fra Kjøkøy.
Oxaal: Saavidt jeg vet har Huken to rutebiler. Det maatte kunne gaa an at henstille til ham at bruke begge rutebiler i kirketiden.
Ordf.: Ja, der kan jo rettes en henstilling til Huken om dette.
Anbefalingen blev derefter enstemmig gitt.
I Smaalenenes Social-Demokrat 3.mars 1930 fortelles det om «En stygg og noget mystisk kjøreulykke paa Kraakerøy lørdag aften». Anders Huken kom til med rutebilen og hjalp med hjemkjøring av forulykkede:
«Gaardbruker Anders Olsen Holme fundet død i en veigrøft. Ogsaa hest og vogn laa veltet.»
– Ved 10-tiden lørdag aften er der hendt en kjøreulykke med døden tilfølge i nærheten av Femdalssvingen paa Kraakerøy, idet gaardbruker Anders Olsen Holmes hest og kjærre fandtes veltet i veigrøften og gaardbrukeren selv liggende død ved siden av uten synlige merker paa ytre vold eller skade av nogen art, undtatt en liten avskrapning i tindningen.
Rutebileier Anders Huken som var den der kjørte forulykkede hjem, forteller, at det var avdødes sønn som fant faren. Gaardbruker Holme kom fra byen, som han gjerne gjør hver lørdag kveld, og underveis passerte den unge Holme faren, der kjørte utover i ro og mak. Sønnen fortsatte den nye vei utover, mens faren har kjørt den gamle, smale vei. Underveis mellom Femdal og Straalsund nærmere Femdalsvingen blir sønnen imidlertid opmerksom paa en underlig lyd. Det maa ha været hesten som spendte i vognen. Da han skulde se nærmere efter fandt han saavel hest som vogn liggende overende og faren utstrakt paa ryggen i veidiket – død!
Like efter kom Huken med rutebilen til og fikk bragt hest og vogn paa rett kjøl og den drepte bragt i hus, samtidig som dr. Arntzen blev budsendt. Huken sier, at det er noksaa uforklarlig hvordan ulykken kan være foregaatt. Hest og vogn laa som sagt overende, men der var intet som syntes at tyde paa at hesten var særlig skremt. Det er et gammelt rolig dyr, som har gaatt denne veien i årevis.
Holme var faldt utfor veien og laa utstrakt paa ryggen – det saa nærmest ut som om han skulde ha staatt ved siden av vognen og faldt bakover. Der var ingen skade at opdage, naar undtas en ganske liten skramme. Det sandsynlige er jo, at han har møtt en bil paa veien og paa grund av dennes ringe bredde kjørt for langt til side, hvorved ulykken er skjedd.
Dr. Arntzen som tilsaa den døde bekrefter, at skrammen paa siden av hodet er ganske uvesentlig, men faldet fra den høie to-hjuls vogn og ned i den ca. i meter dype grøft, der er en særlig dyp senkning ved siden av veien nettopp paa dette sted, kan naturligvis ha frembragt hjerneblødning. Dette kan imidlertid bare konstateres ved obduksjon. Den forulykkede har ialfald ikke brukket nakken, hvad man ogsaa kunde tenke seg. I det hele tatt forefalder det hele en smule mystisk og ulykkens aarsak kan vanskelig forklares, da forulykkede saavidt man endnu vet har været alene da den skedde.
Lensmand Walle i Glemmen hadde først i dag formiddag faatt anmeldelse om det forefaldne og kunde saaledes ingen nye oplysninger gi. Han hadde dog sendt en mand utover for at undersøke saken, men dennes arbeide blir neppe tilendebragt i formiddag. Anders Olsen Holme var en mand i 64 aars alderen, en aktet mand i bygden, medlem av herredsstyret og suppleant til formandskapet. Den uhyggelige begivenhet har naturligvis rammet familien haardt, likesom den paa grund av det mystiske skjær der hviler over den, har skapt en viss uhyggestemning paa hele øya.
Om besøk på Tangen hos Marie og Hans Huken, forteller Rune Skarsvåg her:
– Pappa var på sjøen, mamma hadde ikke bil/førerkort. Vi hadde akkurat flyttet til Solhjulet. Bestefar og bestemor bodde på Tangen. Vi var ofte der ute på søndagsmiddag. Ofte så var det lever (som jeg ikke likte) men med verdens beste saus og poteter.
Det var alltid helt fantastisk å komme ut på tangen til bestefar og bestemor. Men før vi kom så langt, så gikk vi ned på Supern. Der var det drosjetråkk og ho mamma måtte stikke inn en patron i en telefon som sto der for å få kontakt med drosja og etter hvert så kom jo bilen. Om det var på sommern så var det kø helt opp til Trolldalen med folk som skulle til Hvaler med ferga, men var det utafor sesongen så gikk det greit.
Ok – opp til Hans og Marie, ble vi alltid møtt av verdens vakreste hund som hette Mira. En flott boxer som bestefar elsket over alt. Så kom vi inn i det lille huset de hadde, rett ovenfor kafeen til Bårdsen. Det lukta mat, sigar/pipe men de møtte oss med en kjærlighet som jeg aldri glemmer. Spiste mat og kosa oss, men så ble bestefar sliten av 3 småbarn som rasa rundt.
Dermed så tok han med seg avisa og gikk på utedassen. Der satt han til vi dro… Men det jeg husker godt var at han åpna døra fra dassen og sa, «takk for at dere kom, men kjekt når dere drar.» Dette er en helt sann historie. Er stolt av min bestefar Hans men tenker også masse på Marie som satt på brua.
Kilder:
– Stor takk til Rune Skarsvåg for utlån av bilder og historie.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Handel og vandel på Kråkerøy.
– Nasjonalbiblioteket.