Gårdbruker – og livet på gården i gamle dager:
Et bilde av hvorledes det daglige liv året igjennom artet seg for øyas gårdsfolk i gamle tider eller rettere fra 1850-80-årene, da de fleste av fortellerne hadde sin barndom og ungdom. – Om sommeren var det som oftest å begynne ved femtiden om morgenen, for så å holde det gående til det mørknet om kvelden. Om vinteren tok gjerne arbeidsdagen til et par timer senere eller ved syv-åtte tiden. Det var forresten ikke alltid så greit å passe klokka den gangen. Det var ikke overalt de hadde stueur, og heller ikke hadde hvermann lommeur på seg. Kanskje var det bare på en eneste gård i grenden de hadde skikkelig klokke.
I klarværsdager klarte de seg jo alltids, for da kunne de ta merker etter som sola flyttet seg over himmelen. Verre var det om natten. Stjernene var jo bra å ta merker etter, især var Karlsvognen nyttig i så henseende. Kanskje skulle den stå like over en berghammer, en grantopp eller lignende til et bestemt klokkeslett, som f. eks. klokken fem om morgenen når de skulle tørne ut.
Men var det skyet vær, kunne det være vanskelig nok å orientere seg. Det hendte nok ikke så sjelden at gårdsgutten som skulle være i stallen tidlig på morgenen ikke visste hva tiden led når han våknet, mørkt og overskyet som det var. Så kom han kanskje en time for tidlig opp, og var han først kommet seg på føttene, ble det jo sjelden å legge seg igjen.
Våronna tok gjerne til i april måned eller for øvrig så snart telen var borte, – «når jorda hadde røki», som det het. Til skoklefallsdagen den 3. juni skulle en helst være ferdig, Slåttonna kunne jo falle til forskjellig tid på sommeren, alt etter som været og voksteren var. Fra gammelt av hadde en imidlertid visse bestemte dager også for slåttonnas begynnelse.
I almanakken fant en under den 10. juli en merkedag som het «Knut med ljåen», og da var tiden inne til å gå i gang med slåtten. På Hvaler het det forresten: «Kong Knut og Kjell fut jager bonden med ljåen ut». Før Larsok den 10. august skulle slåtten være unnagjort. Men det var jo ikke mulig å ta det så rent nøye, det kunne avhenge av så mangt. Om kornet het det at hvis det unngikk frost i jernnettene (22. august), så ville det nok klare seg senere også.
På de større gårder var det stort oppbud av folk i skuronna, særlig da på Enhus, som likesom var noe for seg selv mellom bygdas gårder. Foran gikk tre, fire mannfolk i rekke og rad og meiet ned med hver sin ljå. Bak dem kom husmannskoner, tjenestejenter og unger og bandt i nek. På de mindre gårdene brukte de mange steder sigden når de slo. Særlig ble byggen ofte slått med sigd. Dette redskapet håndtertes like godt av kvinner som av menn.
Etter at hver av onnene var over, holdt de mange steder et festlig lag for dem som hadde tatt del i arbeidet. Det ble da gjerne satt fram fløtegrøt og brennevin. Især var det vanlig med slike tilstelninger etter slåttonna. Trakterte de ikke med «slåttegraut» på en gård, ble det regnet for en skam. Utpå kvelden ble det ofte stelt til dans og moro på låven eller på en slette i nærheten. Slikt var en kjærkommen avveksling i sommermånedenes ensformige og harde slit.
Med kornet reiste de på 1800-tallet enten til Sarp eller til Skrellen i Glemmen for å male. Noe ble også malt på håndkvern hjemme. Av bekkekverner kjennes fra Kråkerøy bare to stykker. En stod på Allerød, der navnet Kvernhusmyra (nevnt i dokumenter så tidlig som i 1771) fremdeles minner om det som engang var. En annen fantes ved Bjørnevågen der det fremdeles er minner etter den i form av et par kvernstener. En kverndam var oppdemmet bak en lervoll straks ved gårdstunet. Ved det vesle fallet under dammen lå da vannhjulet og kvernen. I fjellveggen ved siden av kan en fremdeles se hullet til kvernakselen. Etter tradisjonen skal det også ha stått en liten kvern nedenfor Ødegården.
Daglønnen var lav – For mannlige onnefolk var det vanlige 12 til 16 skilling dagen. Kvinnen hadde litt mindre. Tjenestefolkenes kår var beskjedne for å si det mildt. Det første året tjenestejenta var på stedet, skulle hun ha bomulls-verkenskjole. Neste året fikk hun så verkenskjole av ull. Dessuten fikk hun hvert år noen få dalere. Dette nevnes bl. a. fra Holte.
En gammel kone fra Trolldalen fortalte ellers at da hun som ganske ung tjente hos husmannen Rasmus Eidet omkring 1875, var hennes lønn om lag 3 kroner måneden og litt klær. Gårdsgutten hadde gjerne «fulle klær» der han tjente. Barna måtte lære seg til å arbeide fra de var ganske små. I særlig grad gjaldt dette naturligvis barn fra husmannsplasser, strandstuer og andre småkårshjem.
En gammel mann, riktignok ikke fra Kråkerøy, men fra en av de nærmeste nabobygdene hvor forholdene for så vidt var de samme, forteller fra sin barndom om lag 1850: «At en smågutt måtte arbeide for bare maten, er rimelig nok når de voksne ikke hadde mer enn 9 skilling dagen. Kosten var grøt og mjølk den ene dagen, og mjølk og grøt den neste. Man bar inn et svært tretrau fylt med grøt. Så satt vi da rundt bordet og langet i oss med hver vår skje av det felles trau. Når vi hadde spist, slikket vi av treskjeen vår og stakk den inn i tømmerveggen. Der hadde de forskjellige skjeer sin egen plass hvor de ble stående til neste måltid var inne».
At maten var ensformig, er således sikkert nok. Med grøt og melk som den til enhver tid dominerende hovedfaktor i kosten, ble det fra tid til annen satt fram salt sild eller litt fersk fisk av forskjellig slag. Selvsagt bruktes også kjøttmat, men det ble ikke regnet som hverdagskost og var ikke altfor ofte på bordet. Litt ferskt kjøtt vanket det jo gjerne etter slaktingen, men som regel var det av saltetønnen de hentet kjøtt og flesk når det først skulle på bordet.
Ertesuppe ble regnet for bra kost. – Brødet de brukte var bakt av rug eller havre. Hvetebrød bruktes bare ved de store høytider og ved andre ekstraordinære anledninger. På de fleste gårdene satt husbondsfolk og tjenere ved samme bord. Annerledes var skikken bare ved de større eiendommene nord og vest på øya.
Et av de viktigste gjøremålene for barna var å gjete buskapen. Det gjaldt å holde bølingen til havnegangene slik at den ikke brøt seg inn på åkerteigene og forsynte seg. Det kunne ofte være vanskelig å holde styr på flokken, og et tålmodighetsarbeide ble det jo mange ganger. Verre var det i riktig gammel tid, da det enda ikke var helt trygt for gråbein på øya. Noen fast ulvebestand var det nok ikke, men det hendte at det om vintrene kom luskende en og annen slenger over isen fra fastlandet. Siste gangen en har hørt om ulv i bygda var i 1830-årene da en hoppe på Bjørnevågen skal være blitt skamrevet og drept.
Utover vinteren tok treskingen til. Da måtte bonden og hans folk opp tidligere enn ellers, gjerne ved tre-fire tiden om morgenen. I de mørke vintermorgener gjorde de opp varme på stenheller på låvegulvet. I lyset fra de røde tyriflammene stod de så og dengte kornnekene med store stokker eller «prilestaver». Den ene var lang og kaltes «handvøl». Den andre var kortere og kaltes «slavøl» , det var den siste de slo med. I de stille vintermorgener kunne de dumpe, regelmessige slagene fra prilestavene høres fra alle gårder bortover, og her og der falt et lysskjær ut fra døråpningen på låven.
Men kvinnfolkene hadde også sitt å rusle med i vintertiden, selv om utearbeidet nå ble skjøttet av karene alene. Også i stuene ble det arbeidet. De fleste stedene hadde kakkelovn av jern i stua, men i kjøkkenet hadde de bare skorsten. Så var det om vinterkvelden å sitte forsamlet rundt varmen. Fra skorsten eller kakkelovn hadde de både lys og varme. Det ble fyrt med kraftige kubber av bjerk og furu, og det durte og oste i den fete kvaen, og fra luen ble det kastet et blafrende lys utover husets folk der de satt i tett klynge rundt om med hvert sitt gjøremål.
Kvinnfolkene kardet ull, spant garn eller hespet. Karfolkene teljet på selepinner eller vølte fiskegarn. Ungene fikk hjelpe til med det de kunne formå. Når lyset fra ovn eller skorsten ikke strakk til, bruktes tyristikker. Disse ble stukket inn i veggen her og der rundt om i stua. Ofte var det gamlefar i huset som hadde den jobben å holde tyristikkene i stand.
Så satt han da ved peisen og spikket opp fliser så de hadde nok for dagevis fremover. Ved dette lyset ble mye av husarbeidet utført om vinterkveldene. Blafrende og svakt kunne det nok være, men så var det heller ingen lesing eller skriving i de dagene. Vel hadde de en postille og en salmebok i hvert hus, men av gode grunner var det helst ved høylys dag, især da om søndagene, at de fordypet seg i disse.
Også talglys bruktes, men mest til høytid og sjelden i det daglige. Tranlamper og parafinlykter kom i bruk i bygda fra 1860-årene av. Varmen tok de godt vare på i de dager. Om kvelden ble glørne omhyggelig raket sammen og dekket over med aske, slik at den skulle holde seg til neste morgen. Men uhellet kunne jo være ute, slik at glørne likevel sluknet. Så var det å fly på bygda og låne varme. Vel kunne de slå varme med flint, men dette var ikke så lite av et tålmodighetsarbeide, så en ga seg ikke i kast med det før en hadde prøvd å få låne noen glør fra naboens skorsten.
En gammel mann forteller fra tiden rundt 1860: – Varmen gjemte vi godt om kvelden nede i asken. Neste morgen stod vi så på huk foran skorstenen og blåste flammer opp av glørne. Dette gjorde vi smågutter ofte, så kinnene ble tykke og røde. Fikk vi tilfeldigvis se at det lyste i en annen stue i nærheten, oppga vi blåsingen og la på sprang for å låne varme der. Vi hadde med oss en liten krukke med noen linfiller i. Der nede gjemte vi de glørne vi fikk låne, og så bar det avsted i sprang hjem igjen. Ofte hendte det nok at vi ikke nådde hjem før glørne var sluknet, og så måtte vi igjen tilbake å få låne nye.
For øvrig iakttok de gamle på øya sine egne eiendommelige seremonier når de skulle låne varme. At varmen gikk ut i et hus, varslet ulykke, mente de, men ulykken kunne avverges ved fullstendig taushet. Når noen kom inn i et hus tidlig om morgenen bærende på en gryte eller stekepanne og ble stående uten i si et ord, så var beboerne straks klar over hva som stod på. Under gjensidig taushet ble det gravd fram en del glør og aske fra peisen, og så snart vedkommende hadde fått det godt og vel ned i gryten, la han på sprang hjem.
Det aller meste av familiens gangklær ble tilvirket hjemme på gården. Kvinnfolkene klippet selv sauene, kardet og spant ullen til tråd, vevde og sydde. Det ble dynetrekk og lakener og putevar, og det ble vadmel og strieskjorter som riktig kunne brenne og svi på kroppen. Det het seg at en ikke skulle begynne å spinne før etter tyvende dag jul. Det var ellers en gammel skikk at den første fremmedkar som kom inn i stua etter at de var begynt å spinne, ble kalt. for «rokkemann». Av ham skulle den som satt og spant kunne ønske seg en ny rokk hvis den gamle gikk i stykker.
«Etter jul», fortalte en gammel Kråkerøykone, «spant og vevde vi ubegripelig». Et kapitel for seg var linet og tilberedningen av det. Lin ble i gammel tid dyrket på så å si alle øyas gårder. Tilberedningen var et vidtløftig arbeide som strakte seg over lang tid. Linet ble røsket opp med rot, satt i nek og tørket. Om høsten ble det lagt ut på fjellskråningene for å bli liggende vinteren igjennom til hamsen hadde råtnet. Deretter ble det tørket til det ble sprøtt. Tørkingen skulle helst foregå i et dertil innrettet lite hus – «kjørna» eller «kjona» som det kaltes. Det var et ganske lite hus, lagt opp av tømmer, med et stort fyrsted midt i gulvet.
Restene av en gammel, kjone står ennå igjen på Fuglevik. Linet ble så lagt opp på stenger så det kom godt fra hverandre, hvoretter det ble fyrt uavbrutt på ildstedet et par dager til linet var blitt knusk tørt. Så skulle linet «bråtes», d.v.s. hakkes og bankes til hamsen forsvant. Det som nå falt av var det såkalte skakestry. Det som ble tilbake ble igjen lagt inn på kjona for videre tørking, hvoretter det skulle skakes. Skakingen foregikk ved at linet ble banket over en trefjel med en skarp knivsegg, slik at enda mer stry falt av. Dette kaltes for blåstry og ble regnet for litt finere enn skakestryet.
Så var det endelig at det resterende linet skulle bearbeides på «hekle». De tok nå linet i den ene hånden og dengte over «hekla» som var forsynt med skarpe jernpigger. Når en så dro linet til seg igjen, ble de siste rester av stry revet av mot piggene, hvoretter en til slutt bare hadde rent «hårr» tilbake i hendene. Hårret ble så spunnet til finere garn, mens stryen ble spunnet til garn som mest bruktes til grovere lakener, striskjorter og lignende. Den aller simpleste stryen brukte de til sekkegarn.
Som en skjønner, var tilberedningen av lin ingen enkel sak, og det var en stor kunst å få mest mulig rent lin eller hårr ut av det. Kjone fantes ikke på hver gård, i annen halvdel av 1800-tallet visstnok bare på Allerød, Futerød, Rød og Fuglevik. De andre fikk da enten låne kjona på disse steder, eller de fikk klare seg uten. Det gikk det og. – Med lindyrkingen tok det slutt henimot 1880 på de fleste gårder. I riktig gammel tid ble det også dyrket hamp enkelte steder, men visstnok ikke i forrige århundre. Humlehage fantes det på Fuglevik.
En avveksling i det daglige livet var det når håndverkeren kom på besøk. Det var slik i gamle dager at skredderen og skomakeren ikke satt hjemme hos seg selv og ventet på at folk skulle komme til ham. Skikken var at han selv dro rundt i bygdene og besøkte gård for gård. Enkelte steder hadde de skredder og skomaker i huset en gang i året, andre steder besøktes oftere, især de større gårdene hvor det var flere tjenestefolk foruten familien selv. Alle skulle de ha sko og klær på husbondens bekostning, og det kunne selvsagt gå mange dager før håndverkeren hadde gjort i fra seg på et slikt sted.
Mange steder gjorde de nok meget selv når det gjaldt vanlig utstyr for dagliglivet, men skulle det til et par bedre sko eller støvler, eller en søndagstrøye, så var det nok en skikkelig håndverker som måtte budsendes. En gammel bygdeskomaker, riktignok ikke fra Kråkerøy, men fra en av nabobygdene, forteller fra 1870-årene: «En lærte å kjenne folket, men det var ofte et hundeliv. Det kunne være så travelt at vi måtte henge i døgnet rundt så å si tre, fire dager i trekk. En ting som var plagsomt var at det stundom var lus i hjemmene på den tiden. Og var en først uheldig, så kunne en ligge våken og slåss med utøyet natt etter natt.
Kost og losji hadde vi på gården der vi arbeidet, med mindre den lå slik til at vi kunne begi oss hjem om kvelden». Når håndverkeren kom til gårds, hadde han atskillig å fortelle av løst og fast, både fra øya og ellers fra bygdelagene rundt om. Mange lystige historier om skrømt og fanteri ble berettet om kvelden mens han satt i stua eller på kjøkkenet og arbeidet til det flakkende lys fra en tyristikk som en av gårdens unger måtte holde opp for ham.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.