Handel Kjøkøy – Holberg – Arvesen:
Den handelsvirksomhet på øya som ble etablert av Klara Thorine Holberg ble en velkjent dagligvarebutikk gjennom mange år fra 1920. Thorine Holberg var født i 1874, døde i 1946 og var gift med stenhuggersmeden Anton Holberg (1873 – 1941). Sin smie hadde Anton Holberg øverst i bakken mellom stranda og stedet høyere oppe der de bygde hus antagelig omkring 1918. Her holdt butikken til helt til handelen opphørte et stykke ut på 1940-tallet, muligens i 1943.
Etter at denne butikkdriften var slutt måtte Kjøkøyboerne klare seg uten butikk på øya inntil William og Randi Arvesen etablerte seg noen år senere. Til å begynne med var det kanskje helst en slags frihandel Thorine Holberg åpnet. I adressekalenderen 1943 er hun oppført med «melk og bakervareutsalg», men i bedriftstellingen 1936 er hun oppført rett og slett som «kjøpmann». Butikken ble drevet i en mindre bygning på eiendommen, altså ikke i selve våningshuset.
Varer til butikken fikk Thorine Holberg levert fra grossistene i byen med D/S Vesterø som la til ved lekterbrygga nede ved sundet – eller «Lekter’n» som stedet vanligvis ble kalt. Derfra ble varene trillet opp bakken med trillebår. Ofte møtte også kundene opp på brygga når rutebåten var i vente, og der fikk de da melken målt opp i sine egne spann som de medbrakte hjemmefra. Melkeleveranse var det annenhver dag. Visergutt holdt Thorine Holberg aldri.
Kundene hadde her alltid for vane selv å bære sine kjøpevarer hjem. Telefon var det gjennom mange år ingen på øya som hadde bortsett fra nettopp Thorine Holberg selv og dertil stenhuggerformann Westin, ansatt hos AS Granit. I butikken hos Thorine Holberg var det da stadig spørsmål om å få låne telefon, ikke minst når doktor eller jordmor skulle budsendes.
Også etter at butikken var nedlagt, fortsatte Kjøkøyboerne å låne Thorines telefon. Det forsatte helt frem på 1950-tallet. Thorine var på sett og vis noe av en forgrunnsskikkelse på øya. Hun var aktiv i Indremisjonen, og når predikanter skulle finne overnattingssted, var det regelmessig hos henne de tok inn og fikk opphold. I sommertiden var det især i mellomkrigsårene stadig utflukter til Kjøkøya og bedehuset der ute både fra søndagsskoler og andre kristelige foreninger på tettstedene lenger oppe langs elven.
Ofte kom de på løvpyntede prammer med slepebåt for baugen eller som dekkspassasjerer om bord i slepebåten selv. Thorines egenproduserte iskrem og dertil brus var attraktive varer ved slike begivenheter. Fra 1939 hadde Thorine Holberg også stillingen som bestyrer for Kjøkøy brevhus som da ble opprettet. Etter krigen var det hennes svigerdatter, Esther Holberg, som var poståpner.
Kjøkøyfolket måtte også hente sine aviser der på stedet. Posten til og fra brevhuset, som altså hadde tilhold i butikken, ble brakt til og fra poståpneriet i Trolldalen, d.v.s. i Julsens landhandleri, i låsbare sekker som ble videresendt med ferjemannen over sundet. Ferjemannen hadde uten godtgjørelse fra Postverkets side plikt til denne befordringen i henhold til den avtale han hadde med Kråkerøy kommune.
Denne gratisbefordringen opphørte i 1962. Fra da av ble det kjøpmann William Arvesen, gift med poståpneren i Trolldalen, Randi Arvesen, som tok seg av transporten over sundet. Etter at Kjøkøybroa ble åpnet, ble brevhuset på Kjøkøya – som fra 1962 hadde William Arvesen som bestyrer – nedlagt i 1972. Av ansatte i butikken hos Thorine Holberg er nevnt Ida Rast fra Torsnes, senere gift Olsen, og Rigmor Helgesen (Høgmo).
Handel Kjøkøy – Kjøkøy Handel – Randi og William Arvesen:
Det var i 1960/61 at Randi og William Arvesen, som fra 1958 drev landhandleriet i Trolldalen, åpnet filial på Kjøkøya. Den ble drevet under betegnelsen Kjøkøy Handel og med William som den lokale bestyrer, mens Randi fortsatt ledet virksomheten i Trolldalen. Da driften på Kjøkøya ble avviklet i 1978, overtok Synnøve Mass der for en kort tid etterfulgt av Tore og Lisbeth Andersen inntil virksomheten helt opphørte 1. mars 1982.
Kilder:
– Handel og vandel på Kråkerøy 2010.
– Kråkerøy historielags årbok 2014.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.