Ungdomslivet på Kråkerøy ”Før i tia”:
Bygdas ungdom førte tidligere et liv sterkere preget av hardt og seigt arbeid og slit, enn av fornøyelser og moro. Men noen adspredelser ble det jo likevel plass til. Om sommeren holdtes dansemoro på små sletter og moer her og der i skogkantene. En felespiller sørget for musikken i eldre tid, senere ble det mer trekkspillet som bruktes. På Kråkerøy var det på den tiden mange danseplasser, og noen navn er kjent, slik som: Dansærberget, Danselund (Luun) på Bjørnevaagen, Danseplan på Randholmen (Ramn), Dansebakken på Kjøkøy, Dansebakken på Femdal, Plan på Huth og Dublin på Strålsund.
Sankt Hans ble den gang som senere feiret med bål på holmer og skjær, og alle skulle da ro ut på vannet om kvelden. Det største Sankt Hans-bålet som noen gang er sett her omkring, var sikkert det som var å skue hin sommerkveld i 1860-årene da bark «Store-Andreas» i kondemnert og avrigget tilstand ble tauet ut i holmene og satt fyr på, lastet med flis og møle og annet avfall fra «Jacobs-saga» på Gressvik. Alle holmer rundt om var besatt av folk fra øya og byen og omlandet ellers.
«Makan te varme har jeg aldri sett», sa gamle Nils Haakonsen, Trolldalen, som var en av dem som var ute og så på. Det var blikkende stille og stjerneklart, og rundt om på alle holmene var det fullt av folk som skrålte og sang og ropte hurra for gamle «Andreas». – Ennå kan restene av vraket sees i det trange sundet like ved Burholmen, og dette kalles fremdeles Andreassundet. Mer om «Store-Andreas» her.
Om Sankt Hans ble det ellers pyntet opp med løv over dører og vinduer, og der hvor ungdommen hadde sine danseplasser var det laget fine og kunstferdige løvsaler. Til byen om kveldene var det ikke ofte tale om å dra. Det var for det meste bare de nylig hjemkomne sjøgutter som var så vel beslåtte med penger, som kunne ta seg en tur innom en av de mange øl- eller brennevinssjapper som byen den gang hadde.
Det var helst om lørdagskveldene at sjøfolkene samlet seg oppe i byen, og da kunne det nok en og annen gang gå nokså lystig for seg. Det var jevnlig fiendskap mellom sjøguttene og den stedlige arbeiderungdom, og Forstaden hadde sine faste slåsskjemper som ikke var gode å hanskes med. Således kan det nok være at en Kråkerøygutt lørdagsnatten måtte rusle hjemover med blått øye etter kveldens slagsmål. Det å være flink til å slåss, var noe de fleste unggutter ønsket av hele sitt hjerte. – Disse turene til «salene» i Forstaden, tok gjerne slutt når guttene giftet seg og fikk kone og barn og annet å tenke på hjemme på øya. Da ble det ofte Couronne eller Crocket hjemme i stedet.
Om søndagskveldene samlet gutter og jenter seg på landeveien, og var det bar mark, gikk veien gjerne til en eller annen lund eller slette hvor det ble danset og holdt moro. Det gikk selvsagt hardt utover fottøyet i sand og sten, men festlig var det like fullt. Det var gjerne ved slike anledninger at det «faste følge» oppstod, det som senere endte med giftermål og forbindelse for resten av livet.
Om vinteren var det jo ikke så godt å drive på ute. I stedet ble det holdt «ball» rundt om i en eller annen stor stue, som et halvt snes gutter slo seg sammen om å leie til det formålet. Mat, øl og brennevin ble kjøpt inn, og så invitertes grendas jenter, hvoretter dansen gikk lystig over tilje. Slik var ungdommens forlystelser inntil 1880-årene, da det ble faste skolehus i flere kretser, som Rød, Smertu og Lunde.
Det var ofte bare et eneste klasseværelse i hvert av skolehusene, men når det ble ryddet for pulter, måtte det om kveldene ofte gjøre tjeneste som forsamlingslokale for basarer og møter, for det meste av kristelig tilsnitt. Også hit fant ungdommen i stor utstrekning veien, hver ny basar bød på ny spent forventning for den interesserte og livshungrende ungdom, enten det nå var gutter eller jenter.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957
– Erling Johansens notater om stedsnavn
– Kart fra Kystforlaget – Torbjørn Ødegaard.