Tyskerne kommer til Femdal – Fortalt av Harald Thoresen.
«Jeg var 6 år da tyskerne okkuperte Norge 9. april 1940. Min yngre søster og jeg skulle ved 8-tiden den dagen gå fra Femdal til min bestemor på Holte for å vaske klær. Min far var fisker og som vanlig reist på sjøen tidlig om morgenen for å fiske, slik var alt som normalt. Men da vi kom bort på storveien og tok fatt på Engasletta reagerte jeg på alle flyene som kom i stort antall og i lav høyde fra syd mot nord. For meg så det ut som om de ikke fløy stort høyere enn telefonstolpene, for da de kom til kirken og Holtevarden, så måtte de stige for ikke å kollidere. Mor kom syklende etter med min lillebror bakpå, stoppet så vidt og forsikret oss om at det ikke var farlig og syklet videre.»

«Dette var mitt første møte med tyskerne og krigen, men snart skulle det bli mange hendelser gjennom fem lange okkupasjonsår. En annen hendelse var da en stor avdeling med soldater, hester og vogner tidlig på sommeren marsjerte forbi Femdal vei til Kjøkøy. Etter hvert som krigen varte så vokste det opp små og store forsvarsanlegg flere steder på Kråkerøy slik at vi på en måte ble vant til det.
Men da tyskerne etablerte et såkalt flashbatteri på Femdal var det noe utenom det vanlige som skjedde. Det var helt på tampen av krigen, på ettervinteren og våren 1945. Alle som fulgte med skjønte nok at det bare var et tidsspørsmål før det hele var over. Jeg vet ikke hvor disse tyske soldatene kom fra, men det ble sagt at de kom fra Finland og Finnmark og at de var lykkelige for at de havnet her på FemdaI, i stedet for å bli sendt til Tyskland og østfronten som var noe av det verste en tysk soldat kunne tenke seg.
Uten å ha hørt noe om det dukket det opp noen tyske soldater på Femdal gård hos Maren Røed. Jeg var 11 år og mye på Femdal og hjalp til med å stelle dyr og delta i det vanlige gårdsarbeidet og havnet midt opp i det. Området som ble beslaglagt var fra husene på gården og sydover langs Gamleveien halvveis ut mot bedehuset. Først kom det en liten fortropp som hadde med seg to små luftvernkanoner og en gedigen kikkert/avstandsmåler som ble plassert omtrent der hvor huset til Karsten Røed ligger i dag. Til å begynne med fikk vi gutter lov til å se i kikkerten og sveive på kanonene, noe som var spennende synes vi. Men da de seks store 88 mm. kanonene og flere soldater ankom, ble det strengere, og området ble sperret med veibom både i nord og sør.
Til å begynne med ble det beslaglagt en del rom i husene omkring leirområdet. Litt etter litt ble det reist seks mannsbrakker av store lemmer som soldatene flyttet inn i og husene ble frigitt, dvs. at sjefen, en kaptein, ble boende i bestestua til Strøm (Strålsundveien) og NK, en løytnant i huset på Femdal. Skredderen hadde rigget seg til med verksted i et rom i uthuset der jeg bor, Femdal 10. Tidligere hadde det vært losjirom for stenhoggere. Kokken med feltkjøkken hadde plassert seg ved bryggerhuset på gårdstunet på Femdal hvor det var matlager og maten ble kokt ute under åpen himmel.
Vi satt ofte der og så på kokken som var en blid og hyggelig mann. Alle soldatene måtte dit for å hente mat i sine matkar. Jeg har aldri hørt hvor mange soldater det var, heller ikke telte jeg når de kom for å spise, men tipper noe over 50, samt at det var seks russiske krigsfanger her som bestandig kom sist i matkøen, men så vidt jeg så fikk de like mye mat som de tyske soldatene.
Da freden kom 8. mai var leiren ennå ikke ferdig utbygd. Bare to av de seks kanonene var gravd ned med en barrikade av tømmer, sten og jord rundt. De resterende fire hadde midlertidige halmballer til beskyttelse, og det var det som skulle bli skjebnesvangert St. Hans aften1945. Det ble aldri skutt mot allierte fly selv om flyalarmen gikk flere ganger. En søndag da jeg var på vei hjem fra søndagsskolen gikk alarmen og vi hørte flyduren men det ble ikke løsnet skudd. En gang ble det fore tatt en prøveskyting med en kanon midt på dagen. Vi måtte evakuere bortover mot RV 108 og åpne vinduene mens skytingen foregikk. Målet var en fjellknaus like mot Vennersberg, og det var imponerende å se hvilken kraft det var i en slik granat. Store granittsteiner havnet langt ute på jordet.»

«Ikke mange dager etter at freden var et faktum forsvant tyskerne uten at jeg la merke til det. Først ble leiren i noen dager bevoktet av noen som kom fra England ble det sagt, før syv – åtte «svenskesoldater» kom for å overta vaktholdet. Med disse soldatene ble det «liv i leiren», dvs. at de nærmest anla en skytebane i «Lønnenga» hvor det ble skutt med mauser og andre håndvåpen og ved et par anledninger kastet med tyske stavhåndgranater. Dette var jo ingen lydløs beskjeftigelse og gutter fra fjern og nær var ivrige tilskuere. Selv om dette var en ganske farlig aktivitet gikk det bra og ingen ble skadet.
Men St.Hansaften lørdag i 1945 var det et under at ingen ble skadet eller omkom. Det var en fin solskinnsdag og folk så fram til å feire dagen med båtturer og bålbrenning. Planen for vår familie var at vi skulle på Holtevarden om kvelden for å se på bålene. Min bror Kåre var allerede tidlig på dagen levert på Holte. Min søster Anne-Sofie og en tre-fire jenter hadde rigget seg til med et basarbord i Femdalkrysset.
Mor, far og jeg satt og drakk kaffe før vi skulle hente min søster og gå til Holte. Da er det at min nabo og skolekamerat kommer springende opp bakken og roper: Det brenner i leiren! Det brenner i leiren! Vi springer ut på hushjørnet for å se bedre, og da smeller det. Straks etter smeller det igjen og etter hvert blir det rene kjedereaksjonen.
Hele ammunisjonsbrakker fløy i luften, og luften ble full av splinter som pep og ulte da de farte forbi. Vi fant det derfor tryggest å søke tilflukt i kjelleren, noe vi ikke hadde gjort under hele krigen. Et ektepar med barnevogn og en liten baby som var vei til Alshus hadde kommet seg opp i skauen ved HolmeIia og havnet på vår trapp. Vi hadde ikke plass til dem i vår kjeller så jeg måtte lose dem over til naboen, Danielsen, som hadde stor kjeller. Mens jeg gjør dette kommer min tante Gunda og 3 damer og en liten gutt gående på veien fra Alshus mot Femdal. Naboen Kjell Danielsen roper da: Er dere gærne kjærringer, se å kom dere hit opp! Da skal jeg si at det ble fart på dem.»

«Tante fortalte at hun trodde de salutterte da det var den første St Hans etter krigen og at de ringte med kirkeklokkene. Etter hvert ble det lenger mellom eksplosjonene, og en hjemmefrontmann dukket opp og sa vi måtte evakuere. Kameraten min Jan Andersen og jeg fikk i oppdrag å lose de tre damene og den lille gutten til Holme og ekteparet med baby til Alshus med streng beskjed om å kaste oss ned hvis det smalt. Det gjorde det en gang, og en av damene reagerte momentant og havnet på magen ut i en stor vannpytt. Et lite skritt til siden og hun kunne hindret det.
Ektemannen virket nokså skremt der han strevet av gårde med ungen under den ene armen og ei kringle under den andre, samtidig som han skjente på kona for at hun ikke gikk fort nok. Hun virket mye roligere der hun strevet med barnevogna i ulendt terreng og plukket store kringlebiter i et putevar etter hvert som mannen mistet dem. Vi fulgte stort sett en kjerrevei som gikk via Søndre Holme og fram til Holme.
På veien registrerte vi at det stod en rekke biler på RV-108 like nord for Engen bl.a. sykebil, brannbil og andre hjelpeorganer. Ved ankomsten til Holme var losoppdraget fullført, Jan ble igjen der og jeg fortsatte via Buskogen til mine besteforeldre på Holte. Min bror var som sagt der, min søster var også ankommet og snart kom også mine foreldre. Etter hvert klatret vi sammen med mange andre opp på Holtevarden og kappedes om å telle flest bål. Da vi gikk hjemover sent på kvelden var det underlig å tenke på hva som vi hadde opplevd tidligere på ettermiddagen. Alt virket stort sett som normalt, bortsett fra at det luktet at det hadde vært brann og at det var tydelige spor etter eksplosjoner og brann i leiren.
Hva var det som var hendt? Årsaken var at en av soldatene i vaktstyrken skulle prøveskyte en signalpistol som han skulle ha med seg på St. Hansfeiringen. Av en eller annen grunn var ikke raketten utbrent da den landet i en halmball som lå rundt en av kanonene og den antente halmen. Under disse halmballene fantes ganske mange granater lagret, og de tålte ikke så mye varme før det begynte å smelle. Willy Røed, en av sønnene på Femdal, var i nærheten og så at soldaten forgjeves prøvde å rulle vekk brennende halmballer.»

«Er du gæ’ærn, se å kom deg vekk! ropte Willy. Da de begge så vidt hadde kommet litt i dekning, smalt det. Stort sett var det hylsen som eksploderte, mens granatene var like hele og farte langt, av sted og startet eksplosjoner og brann i ammunisjonsbrakker og et par andre kanoner som også bare hadde halmballer som beskyttelse. Selve hylsene var lette å få samlet da de var blitt til store skrukkete messingflak.
Granatene var det problemer å få tatt hånd om da de farte langt av gårde og gravde seg ned i bakken og på jordene omkring. Alle tyske soldater var ennå ikke reist fra Norge og en del kom til Femdal for å rydde opp. De seks kanonene, hvorav minst to var å betrakte som skrapjern, ble fraktet bort. I den forbindelse var det en soldat som fikk skadet hånden sin stygt. Det viktigste var å få samlet ueksploderte granater og få uskadeliggjort dem.
Til å begynne med ble de sprengt i en stor grop i fjellet i leirområdet. Men det ble funnet granater i terrenget og særlig på jordene flere år etterpå, særlig i forbindelse med våronna da telen hadde løftet granatene opp. Disse granatene ble som regel fraktet bort av militære og sprengt andre steder. Kruttstengene som var drivstoffet til granatene lå strødd over store deler av leirområdet. Disse ble et ettertraktet samleobjekt for oss gutter som fant ut at det gikk an å lage raketter av dem når de ble pakket inn i sterkt papir og tent på. Ble dette gjort riktig kunne disse hjemmelagede rakettene gå temmelig langt. Helt ufarlig var det vel ikke, men jeg hørte aldri at noen skadet seg, ikke alvorlig i hvert fall.
Det fortelles også at noen brukte kruttstengene til å tenne opp i ovnen. Både hesten og kuene på Femdal gikk og beitet like ved leirområdet da dette skjedde, de tok klokelig beina fatt og rømte fra området. Eieren Karl Røed måtte bruke kvelden på å få samlet dyrene og melket dem. De to våningshusene på Femdal lå ca. 100 m fra der det skjedde, og folkene her søkte tilflukt i kjellerne.
Sverre Henriksen bodde i det ene og de skulle ha barnedåp til sin datter Liv dagen etter. De måtte finne seg i å tilbringe timer i potetbingen i kjelleren under forberedelsene til dåpen. En granatsplint traff vinduet i dette huset og smadret en pokal som Sverre hadde fått som premie i sin skøytekarriere.
Pipa på smia til Jespersen, som lå omtrent der som drengestua ligger i dag fikk seg også en fulltreffer. Selv om det var dramatisk så lenge det stod på endte det godt. Ingen andre hendelser under krigen her lokalt tror jeg kunne måle seg med det som skjedde i leiren på Femdal da freden var et faktum. Sporene etter leiren er stort sett visket ut, og tre privatboliger har overtatt plassen til kanonene».

Kilder:
– Harald Thoresen – Kråkerøy historielags årbok 2013.
– Flyfotos: Fredrikstad i tid og rom.
– Fotos fra området 2017: Roger Kjellvik.
– Nasjonalbiblioteket.
