Skytedramaet på Viks kafe 1945:
Da Erik Vik hadde etablert sin kafè med utsalg i Borgens lokaler i Trolldalen i 1942, ble det et populært samlingssted selv midt under krigen, eller kanskje nettopp derfor. Et annet populært samlingssted var Folkets Hus i Trolldalen hvor ungdom fra stort sett hele Kråkerøy samlet seg til dans og moro. I den forbindelse tok mange først turen om kafèen til Vik og fortsatte deretter til Folkets Hus. Slik gjorde også Kjell Gundrosen det en lørdagskveld på vinteren i 1945.
Det var den 17. mars. Tyskerne som jo hadde et stort fort på Kjøkøya, hadde om kveldene patruljer ute for å kontrollere at folk hadde «blendet» skikkelig. Patruljen besto som regel av 2 mann. Da Kjell Gundrosen kom inn på kafèen denne lørdagskvelden, var tyskerne inne for også å kontrollere at gjestene hadde med seg grenseboerbeviset, et slags pass. Det var ledig plass ved et bord som Knut Hermansen fra Møllerodden satt ved, og Kjell Gundrosen slo seg også ned der.
Knut Hermansen ble akkurat da kontrollert, men hadde ikke passet med og tyskerne holdt på å telefonere til byen for å sjekke om han snakket sant og var den han utgav seg for, og at han bare hadde glemt passet. Kjell Gundrosens inntreden ved bordet var visstnok ikke ønskelig. Det ble krangel, og han fikk seg et slag i ansiktet så blodet fløt. Etter en rekke slag og spark ble han slept ut av kafèen og havnet i en krok ved trappen hvor han fortsatt fikk slag og spark.
Mer eller mindre omtåket i hodet etter all julingen prøvde han å reise seg og få tak i dørhåndtaket. I det døra går opp, blir det avfyrt to skudd like over hodet hans. Skuddene traff i stedet en tysker som faller om, og det virker som han skal dø. Etter sigende ble den tyskeren som skjøt antagelig sendt til Østfronten. Det var noe av det verste som kunne hende en tysk soldat på den tiden.
Både Kjell og Knut måtte tilbringe kvelden og natten i arresten på Kjøkøy Fort med fortsatt hard behandling. Søndag morgen ble Kjell Gundrosen transportert til fengsel i Gamlebyen i Fredrikstad, mens Knut Hermansen slapp fri. Oppholdet i Gamlebyen varte en fire-fem dager og fikk en nokså dramatisk slutt. Kjell var vant til å få maten servert gjennom en luke i døra. Så en dag blir døra åpnet og vaktmannen stuper inn på gulvet full som en alke med to «tyske» offiserer bak seg. Det viste seg å være to fra motstandsbevegelsen som hadde iført seg de tyske offisersuniformene for å befri noen i fengslet som var i alvorlig fare.
De hadde først skjenket vakten full. Kjell hjalp ham på bena, lot være å rømme, og anga heller ikke vakten for fortjenesteforsømmelse ved å drikke i tjenesten. Vakten skal for øvrig visstnok ha vært en kar fra Skjeberg. Denne hendelsen gjorde at Kjell og de andre i fengslet umiddelbart ble sendt til Grini med en buss. Men da han skulle forhøres, ble han fraktet til Gestapo i Fergestedsveien i Fredrikstad. Behandlingen under dette forhøret var så hard at han fikk brudd på kjeven. En norsk nazist som var med på forhørene var den mest brutale. Han er død nå, men Kjell ønsker likevel ikke å oppgi navnet.
På Grini ble Kjell sittende til frigjøringen i mai 1945. Kjell er fra Rørvik nord på Kjøkøya og drev litt med fiske i sine helt unge dager, men har senere vært sveiser i over 40 år. Først var han på Seutelvens mek. Verksted, men det meste av tiden i kjeleverkstedet på FmV. Forut for dette som her er fortalt, kan følgende ha medvirket til den harde behandlingen han fikk: Helt på sydenden av Kjøkøya ved Putten hvor Hvalerbåten pleide å legge til hadde tyskerne et lager, d.v.s. en proviantbu.
Denne bua var brent ned fredag kveld eller natt før denne hendelsen på kafèen til Vik. Fredag kveld hadde Kjell Gundrosen møtt en ungdom som het Frank i Ferjebakken. Frank var kjent som angiver og var ofte å se sammen med de tyske patruljene som kontrollerte at folk blendet. Det ligger derfor nær å kunne tro at Frank kan ha hatt en finger med i spillet. Kjell visste ikke at denne bua var brent ned før han ble fengslet og tatt i harde forhør. Gutter på den tid hadde også erfaring for at «kvinnfolka» hadde lett for å plapre, og torde ikke fortelle dem om farlige ting.
En annen hendelse var at Kjell Gundrosen sammen med Erik Vik, Kjell Brynildsen og en Hansen fra forsyningsnemnda dro på «vinterferie» til Nordmarka vinteren 1944. Erik Vik vokste opp i Nordmarka hvor hans foreldre var vertskap på en hytte. Kjell hadde på oppfordring fra Erik Vik skaffet 8-10 kg fisk som de hadde med til en hytte som en kjenning av Erik Vik drev. Pass og alle tillatelser var i orden. Dagen før de skulle reise hjem hadde de vært på stasjonen og ekspedert skiutstyret, men kl. 05.00 hjemreisedagen banket det på hyttedøra og det var full ransaking av alt og alle. De måtte stå med hendene i været i omtrent 2 timer i undertøyet mens tyskerne lette etter ammunisjon.
Deretter bar det rett til Grini hvor Kjell ble værende i 5-6 uker med streng beskjed om at det ville bli verre hvis noe skulle hende igjen. På Grini traff Kjell den gang Oskar Larsen som hadde aner fra Kjøkøya og nå var ansatt i Tromsø-avisen «Tromsø» som journalist/redaktør. Dette var før jul i 1944 og da Kjell på nytt dukket opp på Grini ut på nyåret 1945, treffer han Larsen igjen. Larsen sier da til Kjell: – Likte du deg så godt her at du alt er tilbake?
Egil Gundrosen var til stede i Trolldalen søndag morgen da Kjell ble fraktet til Gamlebyen. Det samme var Kjells foreldre, og hans mor sa da han ble kjørt bort: – Nå får jeg vel aldri se han Kjell noe mer. Kjell Brynildsen som også var til stede på Viks kafè da skyteepisoden fant sted og som likeledes var med på turen til Nordmarka da de ble arrestert og havnet på Grini, har gitt denne versjonen av hendelsene: I kafèen var det mange tyskere samlet, både fra fortet på Kjøkøya og fra luftvernbatteriet på Femdal.
Dermed var kafèen ganske fullpakka av folk. Under utspørringen av Knut Hermansen var det at en eldre tysker som hette Albert kom til å fyre av det skjebnesvangre skuddet som traff en annen tysker. Denne Albert var ganske godt kjent av alle på Kjøkøya og i Trolldalen. Han kunne være tøff og ville ofte rydde opp. Kjell stod ganske nær Albert da denne trakk pistolen. Albert virket nervøs og skalv på hånden da han holdt pistolen. For sin del tror Kjell skuddet gikk av ved et uhell.
Det virket ikke som Albert siktet på noen bestemt, og trolig var det nærmest et vådeskudd. Da skuddet falt, ble det fullt kaos i kafèen, og alle prøvde å komme seg ut. Erik Vik tok selv veien opp i leiligheten og tok opphold der. Selv tok Kjell tak i den sårede tyskeren og fikk dratt ham inn i et siderom, der han flekte av ham jakke og skjorte og prøvde å få stoppet blødningen. Kulen var gått inn akkurat ved venstre brystvorte.
Der var det lite hull, men i ryggen hvor kulen var kommet ut var hullet mye større. Kulen ble senere funnet borte ved ovnen. Mens Kjell nå etter evne prøver å hjelpe den sårede tyskeren, oppdager han plutselig at Albert står bak ryggen hans og peker ham i nakken med pistolen. Da ble jeg redd, sier Kjell, og roper: – Albert, bist du verrückt? Dermed senker Albert pistolen, og Kjell ber ham skaffe sanitetsfolk fra fortet.
Det ble gjort, og det varte ikke lenge før de var på plass med førstehjelpssaker og båre. Om det var en lege blant dem, er uvisst, men de hadde Røde Kors-bånd på armen, og Kjell husker at han som var sjef gjorde korsets tegn over den sårede. Kjell forteller videre at han som var skutt overlevde og at, han selv hilste på tyskeren da han traff ham oppe i byen en tid etterpå. Plutselig kom tre tyskere bort mot ham og gjorde holdt og hilste til luen.
Den ene av dem var nettopp tyskeren som ble skutt på Viks kafè. Det var jo greit nok at tyskeren ville takke for nødhjelpen han hadde fått, men for Kjell føltes det pinlig å bli stoppet på åpen gate midt i byen på denne måten, og det stod ikke til å nekte at han følte seg brydd og var redd folk omkring kunne misforstå oppmerksomheten og oppfatte ham som «dårlig» nordmann.
For den sårede tyskeren ble det altså en lykkelig slutt, men med Albert gikk det verre, for han ble sendt til østfronten og gikk en ukjent skjebne i møte. Kjell Brynildsen var også sammen med Erik Vik og Kjell Gundrosen på skituren i Nordmarka, som for hans vedkommende resulterte i et fem, seks ukers opphold på Grini. Mens han satt der, skjedde attentatet mot politisjef Marthinsen i Oslo, da 29 tilfeldige gisler ble plukket ut og henrettet som straff.
Kilder:
-Handel og vandel på Kråkerøy 2010.
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd II 1995.
– Grini 1946.