Omreisende håndverkere og selgere på 1800-tallet:
I alle fag var det før i tiden vandrende svenner. Disse kom likesom på signal når det var noe over det alminnelige å gjøre. Disse karer var som regel ungkarer, som intet blivende sted hadde. Tok livet som det falt seg, sorgløse som andre trekkfugler. De fektet noen øre hvor de kom. Herav gikk kanskje litt til mat, men det aller meste gikk til brennevin og øl. En avveksling i det daglige livet var det når håndverkeren kom på besøk. Det var slik i gamle dager at skredderen og skomakeren ikke satt hjemme hos seg selv og ventet på at folk skulle komme til ham. Skikken var at han selv dro rundt i bygdene og besøkte gård for gård.
Enkelte steder hadde de skredder og skomaker i huset en gang i året, andre steder besøktes oftere, især de større gårdene hvor det var flere tjenestefolk foruten familien selv. Alle skulle de ha sko og klær på husbondens bekostning, og det kunne selvsagt gå mange dager før håndverkeren hadde gjort i fra seg på et slikt sted. Mange steder gjorde de nok meget selv når det gjaldt vanlig utstyr for dagliglivet, men skulle det til et par bedre sko eller støvler, eller en søndagstrøye, så var det nok en skikkelig håndverker som måtte budsendes.
En gammel bygdeskomaker, riktignok ikke fra Kråkerøy, men fra en av nabobygdene, forteller fra 1870-årene: «En lærte å kjenne folket, men det var ofte et hundeliv. Det kunne være så travelt at vi måtte henge i døgnet rundt så å si tre, fire dager i trekk. En ting som var plagsomt var at det stundom var lus i hjemmene på den tiden. Og var en først uheldig, så kunne en ligge våken og slåss med utøyet natt etter natt.
Kost og losji hadde vi på gården der vi arbeidet, med mindre den lå slik til at vi kunne begi oss hjem om kvelden!». Når håndverkeren kom til gårds, hadde han atskillig å fortelle av løst og fast, både fra øya og ellers fra bygdelagene rundt om. Mange lystige historier om skrømt og fanteri ble berettet om kvelden mens han satt i stua eller på kjøkkenet og arbeidet til det flakkende lys fra en tyristikk som en av gårdens unger måtte holde opp for ham.
Av bygdehåndverkere som i annen halvdel av forrige århundre dro omkring på Kråkerøy, må især nevnes «Petter skredder». Han var utenbygds fra, men velkjent av alle på øya hvor han hadde mange venner rundt om. Det var også andre farende folk enn håndverkere som kom til gårds. Et eget trekk i det gamle bygdebildet var de mange kremmere og «ulljøder» som dro om og fallbød sine småting. Det var folk som stort sett ble mottatt med blide øyne når de innfant seg. Ble det ingen handel, så ble det i hvert fall en prat og litt nytt å få spurt. Især var barna elleville etter å få titte i deres merkverdige vesker og skrepper. For dem var det litt av en begivenhet når kremmeren kom til gårds.
Mer brysomme og mindre velkomne var de store taterfølger som også fra tid til annen gjestet øya. Ofte kom de i jakter, som de hadde liggende i Tjeldholmsundet eller andre høvelige steder ute i skjærene. Derfra søkte de i land hvor de gjorde opp varme, kokte kaffe og holdt måltider. Så fartet de omkring med koner og barn til de forskjellige gårder og plasser for å tilby sin tjeneste som kobberslagere og fortinnere. Etter et par dager dro de så videre nedover kysten, og da kan det vel være at bøndene savnet en høne eller to når de riktig fikk tenkt seg om og tellet etter.
Mange tatere og sigøynere kom også landeveien, idet de holdt til i kjerrer, kalesjevogner og telt. I teltene holdt de bryllup med stor stas hver kveld, og bygdas ungdom fikk stille sin nysgjerrighet ved å kikke inn gjennom teltåpningen for en betaling av noen skilling eller små-ører. Et følge av sigøynere slo leir på Bjølstadfjellet. Her på furumoen brukte det vanligvis å komme slike reisende.
Det er nå (1953) over 50 år siden. En av følget, en vakker ung pike, tildro seg særlig oppmerksomhet der hun gikk omkring og spådde i hånden. En dag måtte hun til lege – og kom sammen med en gammel sigøynerkone. Legen la straks merke til den vakre sigøynerkvinnens lyse hud under klærne, og at hun hadde en føflekk på samme sted som hans lille pike. Han fikk mistanke og varslet politiet. Og det merkelige hendte at det var hans forsvunne datter. Den gamle bestemoren tilstod at det var hun som hadde kidnappet legens lille datter under et opphold ved byen. Piken var straks blitt farget brun og utgitt for deres egen datter. Det var gått 20 år fra datteren forsvant og til hun kom til rette.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Illustrasjonsbilder fra Digitalt museum.