Om Kråkerøy-forlis i seilskutetiden:
Fra tid til annen inntraff det forlis ute i skjærgården. Som oftest var det utenfor Hvaler dette hendte, men det forekom under de kraftige pålandsstormene om høsten at det også drev havarister så langt inn på Lera at de ble slått i stykker helt inne i Kråkerøyholmene. Koffen «Antina», kaptein Zimmermann, strandet således den 27. september 1875 ved Arisholmen og ble vrak. Denne koffen var ikke den eneste havaristen i Kråkerøyholmene den gangen. To dager etter fant man skroget av den vesle Sarpsborg-skonnerten «Prøven» som vrak ved Klovholmen.
På reise fra Aarhus hadde den ligget for ankers på Seiløflaket da den 28. september kom i drift og strandet inne i Kråkerøyholmene. Det var to mann ombord og begge mistet livet. Den ene fant de liket av noen dager senere ved Råholmen. Et taust budskap om en tragedie et eller annet sted i nærheten vitner et navnebrett om som ble funnet ved Arisholmen av Nils Bjørnevågtangen høsten 1884. «Vapna» var skipets navn.
Slike funn var forresten ikke så sjeldne i seilskutetiden, og flere steder rundt om ved strandkanten er stuene den dag i dag prydet med slike navnebrett, ofte vakkert utskårne og med festlige farver. Et typisk tidsbilde gir en kunngjøring i avisene våren 1878 om at vrakgodsauksjon avholdes ved Kragerøens Verft på Åsgårdstranden over ilandbergede saker fra Tønsberg-skonnerten «Rebekka» som hadde strandet ved Torgauten. Skippere og redere møtte nok opp i flokk og følge ved en auksjon som denne hvor det bl. a. skulle oppropes «staaende og løbende Rig, Seil, Rundholter, Ankere og Kjættinger, Spil, Pertline, Kabeltoug og Baade».
Av andre forlis fra slutten av 1800-årene kan nevnes det som fant sted en høstnatt i 1890-tallet da skipet «Enterprice» drev like inn mot Skauholmen utenfor Sandvika og ble fullstendig vrak. Da folk kom ned til stranden om morgenen, var det bare de nakne spantene tilbake. På Kråka straks utenfor Langøya har det vært flere forlis. I 1883 vites en liten fraktebåt på 6-7 lester å ha strandet der, og tradisjonen forteller at en større kokslastet brigg ved navn «Gustav» skal ha møtt sin skjebne der. Fra inneværende århundre kan nevnes at damperen «Spurt» i 1902 forliste på Lera og ble satt på land ved Pålebukta på Langøya.
Tre mann omkom. Vraket ble omsider hevet og ført opp til byen. Når en skute var forlist, ble det snart spurt, og så skulle da befolkningen på stedet ut og berge hva berges kunne. Det var litt av hvert de kunne komme over på den måten, seilfiller, taugverk, skipskister, tønner o. lign. Men særlig var provianten populær og selvsagt lasten hvis skuten hadde hatt noen. Fra langt tilbake i tiden gjorde øyboerne seg fortjeneste av berging av vrak.
Mange staute Kråkerøykarer fikk seg en våt grav, og i mangt et hjem satt det enker med en stor farløs barneflokk tilbake når høst- og vinterstormene var forbi. Noen navn skal nevnes i det følgende, men de fleste navn er nok forlengst glemt. Carl Berg Sundene seilte som styrmann med brigg «Berthax», kaptein Christen Johnsen, da han høsten 1876 falt overbord og druknet ved Gotland. Han var fra Huth.
Hans Hansen Holte var tømmermann. Om sommeren seilte han til sjøs, om vinteren drev han litt tømmermannsarbeide hjemme ved siden av gårdsbruket. Våren 1883 seilte han ut med en islastet skute fra Fredrikstad. Som tømmermann ruslet han oppe på islasten og spikret opp støtter på sidene. Herunder må han ha glidd og gått overbord, og det foregikk uten at noen la merke til det. Da han først ble savnet, var all leting forgjeves. Hans eldste sønn, den gang i femtenårsalderen, var med faren ombord som førstereisgutt. En trist og lang tur for den unge sønnen.
Baldur Christensen Strålsund (f. ca. 1833) var skipper likesom faren og broren. Han førte til slutt skip over på den amerikanske kyst. Her mistet han livet ved forlis visstnok i 1880-åren, Ole Edvard Johannessen, en styrmann fra Trolldalen, ble skyllet overbord og omkom 10. oktober 1887 på reise fra Irland og hjem, 43 år gammel. «Olga» het skipet. Hans Henriksen Strålsundengen (f. 1848) var skipper. Tre av hans brødre førte også skuter. Fra 1891 og utover førte han selv briggen, «Diana» som han var partreder i. Med den forliste han nord for Skottland.
Hele mannskapet hvorav tre fra Kråkerøy omkom. Skipskahytten drev i land, og det underlige ble fortalt at skipsklokken hang pent og ordentlig på veggen og gikk sin vante gang da den omsider ble funnet. Skipsgrisen var ellers den eneste som kom levende i land. Tre omkomne var det også da Christian Christensen Strålsunds brigg «Hermes» forliste i Nordsjøen i 1880-årene. Det 6 mann store mannskapet gikk i to båter, men den ene ble straks knust mot skipssiden og alle ombordværende satte livet til. En av dem var styrmannen. Han var fra Li på Asmaløy og forlovet med rederens søster Klara.
Olaus Halvorsen Smertustranden (f. ca. 1798) var selv gammel sjømann og hadde dertil to sønner, Nicolai og Johan, som begge seilte til sjøs som styrmenn og fikk en brå død. Nicolai omkom en gang de holdt på med å varpe skuten opp Vesterelven. De brukte ikke så meget taubåter i den tiden. Som de lå og bakset ved Korsepynten, fikk han et slag av en trosse som sprang, slik at han gikk overbord og druknet. Broren Johan endte underlig nok sine dager nøyaktig på samme måte engang han lå med Fredrikstad-skuten «Bayard» oppe i Sundsvall.
Også på Rød var det to brødre som begge ble borte på sjøen. Det var Barthol og Edvard Olsen. Begge var skippere. Barthol Olsen (f. 1859) forsvant sporløst med sin skute i den engelske kanal, bare noen og tredve år gammel. Broren Edvard Olsen (f. 1857) omkom da han satt akterut på rekkverket og lekte med sin skipshund idet bommen jibbet og slo ham overbord. Det var i 1890. Fredrik Gundersen Sandbukten (1855 – 1888) var også en av dem som ble sporløst vekk på sjøen. Han hadde dratt til Holland for å seile hjem en koff han hadde kjøpt der nede, men skuten forliste på hjemveien og ingen av mannskapet kom noensinne hjem. Dette hendte i mars 1888.
En Kråkerøygutt til omkom ved den anledningen. Broren Arnt Gundersen (f. 1846) ble også vekk på sjøen, idet han falt overbord og druknet samme års juleaften da han seilte brorens skute «Maagen» fra Fredrikstad til Trolldalen. Han etterlot seg enke og 8 barn. Bernt Henriksen Lunde (f. 1856), egentlig fra Strålsundengen og bror av ovennevnte Hans Henriksen, måtte som styrmann overta en skute i skipperens fravær og var da så uheldig å seile i land på øya Femern i Østersjøen. Han kom seg i land, men pådrog seg lungebetennelse og døde og ble begravd på Femern.
N. S. Andersens seilskute «Kedron» forliste i Franskebukta. Alle mann omkom. Skipperen som for øvrig var sønn av rederen hadde hele sin familie med på ulykkesturen. Fra de siste par årtier av 1800-århundre er fra kirkebøkene i fleng notert følgende omkomne ved skipsforlis: I 1881 falt den 21 årige Hartvig Christensen Strålsund overbord i Nordsjøen, i 1882 omkom styrmann Andreas Syversen og matros Rasmus Torkelsen, begge fra Fuglevik, ved bark «Amazone»s forlis i Kattegat.
I mars 1883 falt den 16 år gamle matros Severin Sørensen Strålsund ned fra riggen – «Liget blev ikke fundet, da Fartøiet sejlte videre», i oktober 1886 ble matros Ingvald Torgersen, Rekvin, «slaat overbord af rattet» i Kanalen, i november 1887 falt skipper Johan Marentius Johnsen fra Fuglevik overbord i Nordsjøen, i februar 1889 forsvant den 25 årige Gustav Adolf Johansen fra Fuglevik med en skute som ble sporløst borte i Atlanterhavet.
I 1892 døde tømmermann Olaus Andersen, Bjølstad, «ved at falde gjennem Lugen ned i Rummet», i februar 1893 omkom Herman Pedersen fra Røds bruk ved S/S «Sleipner»s forlis i Atlanterhavet, og i mars 1894 omkom tømmermann Jens Larsen Buskogen og matros Hans Arnt Sørensen Strålsund ved bark «Therese»s forlis i Nordsjøen, i oktober 1897 omkom Nils Halvorsen Strålsund (f. 1851) ved forlis på den amerikanske kyst.
I tillegg til disse kommer og en hel del hvis skjebne aldri ble spurt, men som nok i virkeligheten fant sin grav et eller annet sted på verdenshavene. Det siste seilskuteforlis hvor Kråkerøyfolk var blant de omkomne inntraff den 2. eller 3. oktober 1927 da Fredrikshalds-skonnerten «Punctum» med 7 mann ombord og ført av skipper Hagmar Lindeløv, Lunde, strandet og ble vrak på Skagen etter å ha møtt ruskevær på vei ut fra Fredrikstad med trelast. Alle mann omkom.
Listen over Kråkerøysjøfolk som har fått en våt grav, kunne sikkert mangedobles. De som er nevnt her gir imidlertid et inntrykk av de mange slags skjebner som kunne være tiltenkt dem som hadde sitt yrke på sjøen i gamle dager.
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Fredrikstadskuter på de syv hav 1999.
– Digitalt Museum.
– Norsk Sjøfartsmuseum.