Om 1800-tallet’s jul – «Særlig fra Trolldalen var de svære til å gå julebukk i gamle dager»:
De store høytider i året, påske og jul, var noe alle så fram til også på 1800-tallet. Både for tjenere og husbondsfolk innebar disse høytidene noen vel fortjente fridager, og for barna stod især julen i selve eventyrets glans. Tiden før jul var strid nok. Forberedelsene tok tidlig til. Alt om høsten ble krøtter og sauer slaktet. Noe ble solgt for å skaffe kontanter til juleinnkjøp og annet, men atskillig ble saltet ned for bruk senere utover vinteren. Til sist skulle selveste grisen slaktes. Det måtte etter gammel tro foregå i siste «nyet» før jul. Hvis grisen ble slaktet i nedmånens tegn, ville flesket bli udrygt, mente de gamle.
Slaktingen foregikk tidlig om morgenen ved tre-fire tiden, «griseotta» som det het. Så var det å støpe lys. Bomullsveker ble gang på gang dyppet opp og ned i smeltet grisetalg inntil lyset endelig fikk den rette tykkelsen. Bakingen var et kapitel for seg. I god tid før jul kom bakstekona til gårds. Hun vandret fra sted til sted og hadde en slitsom tid. Det var flatbrødbaksten hun stod for. Veldige stabler med havreflatbrød ruvet seg etter hvert opp på kjøkkenet, men så skulle det også vare i atskillige måneder utover. Litt fint tynnbrød av hvetemel ble også bakt, men bare til høytidsbruk og ikke for hverdagsbordet.
Noen dager like før jul gikk de i gang med siste delen av baksten. De fleste steder gjorde de tre bakninger. Først var det en bakning med det vanlige rugbrød, så var det en bakning med hvetekake og til slutt en bakning med vørterkake. Det knyttet seg i gamle dager skikker og truer også til baksten. Således måtte en aldri bake brødkake (julekake) ved solkverven. Blant vørterkakene var det en som skulle være meget større enn de andre. Den kaken kaltes «julebonden», og den skulle stå på bordet hele julen igjennom og måtte ikke røres før julen var slutt. – Småkaker bruktes det ikke meget av. Et og annet sted bakte de litt sandbakkels, men det var som regel også alt.
Øl skulle de også ha til julen. Dette ble brygget hjemme på gården av malt, sukker og enebær. Fra de store bryggerkarene ble ølet fylt på tønner og satt bort for å bli stående til julen kom. Brennevin var også i alminnelig bruk på de fleste steder ved juletid. Selv om folk ikke smakte en dråpe sterkt ellers i året, syntes de at noen potter brennevin til julehøytiden hørte til. Ingen så noe galt i det. Tvert imot ble det ofte misbilliget som overdreven og utidig sparsommelighet å unnlate å kjøpe inn litt sterk drikke til jul. Selv den fattigste mann syntes gjerne han måtte unne seg noen dråper. Alminnelig sed og skikk krevde det.
Selve juleaften ble innledet ved at juleveden ble hugget. Karfolkene var gjerne oppe allerede ved tre-fire tiden den dagen og gikk i skjulet for å hugge. Når det var gjort, ble det gjerne til at de tok en dram. Så skulle juleneket settes opp, enten på en gjerdestaur eller på låvebrua. Senere skulle dyrene ha litt ekstraforpleining. Hvert enkelt av dyrene ble kjælt med og godsnakket med. For at en skulle være heldig med buskapen i året som kom, måtte en om julekvelden si: «Et væl og trivs væl, for i dag er det den hellige julekvelden».
Nissen fikk i gammel tid sitt grøtfat satt ut på låven, men denne skikken gikk av dage i bygda før midten av 1800-tallet. Men folk som var født i 1820-årene har kunnet fortelle, at i deres barndom ble grøt til nissen enda satt ut. For folket selv ble det gjerne satt fram «mølje» til middagen julekvelden. Det var en slags fet suppe med knust flatbrød i. Til denne hørte oftest en dram. Istedenfor mølje bruktes noen steder lutefisk, mens det ut på kvelden spistes kjøttmat.
Det egentlige juleaftensmåltid kom nemlig først om kvelden. Det bestod av lutefisk og grøt, fet ribbe el. lign. Øl og brennevin hørte selvsagt også da med. Under hele julehelgen skulle stuebordet stå dekket. Her ruvet veldige hauger med bakverk, som naturligvis minket etter hvert som juledagene svant hen. Julen stod i gavmildhetens tegn. Ingen som kom innom gården måtte gå ubevertet bort. Da «bar han jula ut», og det måtte ikke skje. Om det så bare var et aldri så lite ærende man hadde til gårds, så skulle en trakteres med kaffe og smake på baksten.
Juletre bruktes ikke i gammel tid, d.v.s. før midten av 1800-tallet, men de som hadde sin barndom i annen halvdel av århundret, kan i hvert fall fortelle at juletreet var i bruk. Det lå ikke som i våre dager hauger av gavepakker under granen, men til gjengjeld var den oftest rikt behengt og prydet med «kakemenner» og andre godter, så barnas glede ved høstingen var nok minst like stor.
Gaver bruktes ikke i det hele tatt. Når de første juledagene var forbi, dro julebukker og stjernemenn fra gård til gård og holdt moro med husets folk. Det var fast skikk at de skulle trakteres med brennevin, øl og kake. Særlig fra Trolldalen var de svære til å gå julebukker i gamle dager. For det meste var det ungdom og litt større barn som kledde seg ut, men det var også en og annen av de voksne som fant moro i det.
En gammel skikk var «å skyte jula inn»! Det var da gjerne to eller tre karer i følge som med hver sin børse gikk fra hus til hus og fyrte av en dundrende salve utenfor vinduene. Deretter la de på sprang, og så var det en plikt for husets egne karfolk å løpe etter og fange dem inn, hvorpå skytterne lempelig lot seg trekke inn i stuen for å bli bevertet. Det skulle jo ikke så svært mange husene til før skytterne hadde fått mer av det sterke enn de egentlig hadde godt av, og da kunne det nok ende med forferdelse fordi de i sin opprømte vågsomhet la i altfor stor ladning, slik at børsen revnet for dem.
Helgen igjennom gikk naboene på besøk til hverandre, smakte på julebrygget og baksten og hadde det koselig. De mer velstilte bønder gjorde ofte julelag med dans og annen moro. Disse begynte gjerne i kveldingen. Det ble spist og drukket rikelig flere ganger. Praten gikk livlig, det var alltid noe å snakke om. Ut på natten kunne det kanskje bli litt uenighet og småtrette gjestene imellom.
Gammel formentlig urett ble trukket fram, og stemningen kunne lett bli amper. Men det var alltid noen som forstod å dempe på gemyttene, og alt sluttet i fred og fordragelighet. Var det ungdom med, ble det gjerne danset litt, og ellers moret enhver seg etter som han hadde lyst og evne til. Julen ble regnet for å vare til 13. januar. De gamle sa gjerne: «Trettende Knut går jula ut».
Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Digitalt Museum.
– Illustrasjonsbilder fra nett.