Angrepet på Kråkerøy i 1814 – av Petter Ringen Johannessen:
Det må ha vært et mektig skue vaktmannskapene ved den optiske kysttelegrafen på Kjøkøy ble vitne til denne sommerdagen i 1814. Den svenske invasjonsflåten kom seilende inn fra svensk farvann. Angrepet på Norge var i gang. Krigen i 1814 kom til å bli kort, men dramatisk. Og da spesielt for innbyggerne i Smaalenene som gjennom generasjoner hadde levd med krig og militær tilstedeværelse tett på. I tillegg hadde grenseboerne fått oppleve både matmangel, hungersnød og epidemier i kjølvannet av de mange konfliktene som hadde herjet grensestrøkene. Nå sto krigen nok en gang på dørstokken. Siden høsten 1807 hadde det eksistert en mer eller mindre kontinuerlig krigstilstand mellom Danmark – Norge og Sverige, og en sommerdag i 1809 kunne innbyggerne i kystbygda ved Glommas utløp observere et snodig byggverk som reiste seg ute på toppen av Kjøkøy.
Den optiske kysttelegrafen.
To tolv til fjorten meter høye tremaster hevet seg med ett over trekronene på toppen av den seksti meter høye øya. Høyt oppe i mastene ble det festet to tverrgående bjelker, og i hver bjelke ble det festet tre svingbare klaffer på 90 ganger 60 centimeter. Det folk ikke visste den gang var at dette var en del av en optisk kysttelegraflinje i militær regi som strakk seg langs kysten fra Hvaler i sør til Namsos i Trøndelag.
Linjen ble etablert som en direkte følge av konflikten med Sverige, og ved å bevege klaffene i forskjellige posisjoner var det mulig å sende 229 kodede meldinger. En tilsvarende stasjon ble bygget på Holtevarden, og vaktmannskapene gikk i døgnkontinuerlig turnus med tilhold i en trekkfull liten hytte. Fra Skjelsbuveten på Vesterøy, samt fra ytterligere observasjonsposter øst på Hvaler, hadde militære vaktposter god oversikt over grensefarvannene. Med en gang de observerte noe av interesse, ble kodede meldinger om dette sendt via telegraflinjen og inn til Akershus festning.
Det går mot krig:
Til vanlig var stasjonene kun bemannet i sommerhalvåret, men på grunn av den spente situasjonen som hadde rådet siden høsten 1813 hadde linjen vært operativ vinteren igjennom. Ved Kiel-freden i januar 1814 hadde kong Frederik VI avstått Norge til Sverige. Krigsfrykten var derfor i aller høyeste grad levende. Det selvstendige Norge hadde mobilisert og bygget opp en betydelig militær styrke fortrinnsvis på land, men også til sjøs med en skjærgårdsflåte bestående av kanonbåter og sjalupper.
Sommeren 1814 lå skjærgårdsflåten på Hvaler. I tillegg var det postert ut noen kanonbatterier og infanteristyrker på de østre øyene. Likevel var det ikke på Hvaler den norske ledelsen forventet et eventuelt svensk angrep. Nordmennene var av den oppfatning at svenskene ville rette et angrep over grensen fra Värmland, og hadde derfor plassert ut hoved konsentrasjonen av en samlet hærstyrke på rundt 30.000 mann ved Elverum og Glåmdalen.
Denne kunnskapen satt svenskene av uforklarlige grunner uheldigvis inne med. Utover sommeren fant det derfor sted en betydelig styrkeoppbygging utenfor Strømstad. En anselig samling med svenske marinefartøyer lå for anker, og landgangstropper ble samlet. Svenskene planla nå sitt hovedangrep på Norge der grenseforsvaret var som svakest.
Angrepet.
De norske styrkene på Hvaler var allerede i alarmberedskap da svenske kanonbåter natten til 27. juli gled over grenselinjen på Hvaler. I ly av mørket hadde de norske kanonbåtene derfor trukket seg tilbake i retning Slevik batteri, da den overlegne svenske styrken kom. De norske vaktstyrkene trakk seg tilbake til Kråkerøy. Den svenske flotiljen med en landgangsstyrke på over 5000 soldater kunne derfor besette Hvaler uten motstand. Meldingen om erobringen gikk via telegraflinjen inn til Christiania, der meldingen nådde fram i løpet av en times tid.
Dagen etter igangsatte svenskene angrepet på Kjøkøy og Kråkerøy. Her lå nå rundt 1200 norske soldater i stilling for å beskytte Fredrikstads ytre flanke og innseilingen til byen. Angrepet ble innledet med en landgang sørøst på Kjøkøy. Ved bronsealder røysen like sør for Skams klove lå den viktige militære kysttelegrafstasjonen. Nå stormet svenske soldater opp fjellsidene. Etter en kort skuddveksling med de norske vaktmannskapene var telegrafstasjonen erobret.
Noen svenske soldater ble skadet før de norske mannskapene trakk seg tilbake ned til fergestedet og videre over til Trolldalen. I løpet av kort tid var hele øya under svensk kontroll. Den svenske angrepsflåten med de mektige linjeskipene la seg til i farvannet mellom Torsneslandet og Hvaler. Nå ventet angrepet på Kråkerøy. Den svenske tronarvingen Karl Johan planla å erobre Kråkerøy og deretter festningsbyen Fredrikstad gjennom et stormangrep, understøttet av heftig artilleriild. Dette ville den aldrende kong Karl XIII være med på, og han befant seg derfor om bord i flaggskipet «Gustaf den store.»
Trefninger på Kråkerøy.
På Kråkerøy lå de norske styrkene i stillinger i et terreng som var som skapt for bakholdsangrep og oppholdende strid. De gamle veiene på øya smøg seg flere steder gjennom smale pass med fjell på to sider, slik situasjonen for eksempel var i Bjørnevågen. Ved Belgen rett øst for Kjøkøy lå det store linjeskipet «Gustaf den store» for anker. Om bord i svenskenes flaggskip, bestykket med ikke mindre enn 80 kanoner, ble det røde signalflagget heist grytidlig på morgenen 3. august.
Angrepet på Kråkerøy var i gang! Kanontordenen drønnet fra de svenske fartøyene idet landgangsstyrken gikk om bord i de mindre transportbåtene som fraktet dem inn til land. Angrepsstyrken var delt i tre grupper, hvorav soldater fra gruppe tre gikk i land ved Tangen grytidlig om morgenen. Her ble de møtt av geværild, men de norske soldatene la seg raskt i dekning da svenskenes kanoner utsatte dem for en voldsom kanonade. En snau time senere gikk deler av gruppe en i land på Kaholmen, hvor de straks bega seg videre innover Bjørnevågen. Også her fant det sted mindre ildvekslinger, men ilden opphørte raskt.
I Østerelven derimot fikk svenskene problemer på grunn av strømforholdene, noe som bidro til at hoveddelen av gruppe to først gikk i land ved Elve først i nitiden på formiddagen. Halvannen time senere gikk resten av landgangsstyrken i gruppe to i land ved Alshus. Her rykket de videre framover langs Barkedalen og Fuglevik mot Smertu og senere Bjølstad. Ut på ettermiddagen gikk dessuten ytterligere en angrepsstyrke i land ved Enhus, hvor svenskenes feltartilleri ble landsatt.
Det svenske angrepet ble observert av de norske vaktpostene ved telegrafstasjonen på Holtevarden. Herfra ble det sendt løpende rapporter videre om utviklingen fram til stasjonen måtte rømmes. Etter all sannsynlighet eksisterte det her også optisk forbindelse til Kongsten fort, noe som medførte at kommandanten i Fredrikstad ble holdt løpende orientert.
Utrolig nok klarte ikke de norske styrkene å påføre de svenske båtene og de udekkede landgangsstyrkene noen skade før de nådde fram til land. Årsaken er mest sannsynlig den svenske kanonilden som bidro til at nordmennene la seg i dekning mens landgangen foregikk. Maken til inferno har aldri funnet sted på Kråkerøy verken før eller senere. Rundt på øya oppsto det trefninger og spredt motstand i timene som fulgte, men de norske styrkene trakk seg fort tilbake fra sine stillinger. Synet av den overveldende svenske styrken må ha skremt de norske soldatene.
I tillegg var de undertallige norske avdelingene splittet opp og postert på en uheldig måte. Rundt 700 mann lå etablert i lange jegerkjeder fra Alshus i øst, via Tangen i sør og videre mot Strålsund i vest. En strekning på nesten en mil, noe som medførte minimal ildkraft der svenskene kom i land. I tillegg befant resten av de norske styrkene seg lenger inne i landet, nærmere bestemt rundt Enhus. Og selv da angrepet var i gang forble de norske soldatene i området rundt Enhus. Store deler av den svenske angrepsstyrken kunne derfor ta seg mer eller mindre uhindret fram over øya. De norske styrkene var snart på retrett, mot Bjølstad.
Da deler av den norske styrken ankom Smertu ble det forsøkt etablert en ny front der, men det ble med forsøket. Alle de norske avdelingene trakk seg tilbake over elven utpå formiddagen, og kun noen etternølere ble tatt av svenskene. Litt ut mot ettermiddagen kom en svensk styrke seilende inn Vesterelven. Med tre kanonbåter angrep svenskene nå Huth fort og Fastings skanse, men de ble slått tilbake.
Så fulgte et nytt angrep, denne gang med fem kanonbåter. En heftig artilleriduell fulgte, men etter halvannen times kamp måtte den norske besetningen kapitulere. Overmakten ble for stor, men nordmennene rakk å komme i sikkerhet over til Onsøy før svenskene overtok fortets flagg. Kråkerøy var erobret av svenskene! Nå fulgte angrepet på festningsbyen Fredrikstad.
Festningen må gi tapt.
Svenske kanonbatterier ble i løpet av dagen plassert ut på høydedragene på Kråkerøy, vest for festningen. Etter all sannsynlighet fant svenskenes haubittsbatteri god dekning bak noen små fjellkoller på Smertu, der Glommen Brygge ligger i dag. Opp Østerelven kom dessuten svenske kanonbåter, og sammen med haubittsbatteriet startet de bombardementet av festningen.
På morgenkvisten 4. juli, etter noen timers heftig artilleriduell, overga kommandanten festningen. Etter at de svenske kanonbåtene hadde landsatt soldater rett sør for festningsvollen var situasjonen håpløs. Kanonene var fjernet fra fortene på Isegran og Cicignon, noe som medførte at kanonbåtene fritt kunne ta seg oppover elven med en gang de kom under skuddvinkelen fra festningens kanoner.
Fredrikstad var tapt, noe som var svært alvorlig sett fra norsk side. Samtidig var Fredriksten festning beleiret av svenske styrker som hadde rykket inn over Idd og Enningdalen. Den høyre flanken i den norske forsvarsplanen var nå helt åpen, og svenskene kunne uhindret rykke videre nordover i sitt videre felttog.
Kilder:
– Petter Ringen Johannessen, Kråkerøy historielags årbok 2013.
– Mot Fredrikstad
– Mindre Alv. Fredrikstad museums årbok 2014.