Om Smertu:

Smertu har gårdsnummer 440 og var på 1600-tallet en ganske betydelig eiendom med 4 huder i landskyld. Men allerede mot slutten av samme århundre ser vi at eiendommen har falt betraktelig i verdi, og i 1723 var landskylden kommet ned i 2 huder. På 1800-tallet begynte en utstykning av gårdens arealer, som etter hvert bare har tiltatt, og i dag er Smertu for lengst opphørt å eksistere som eget gårdsbruk.

B.nr. 1. Denne eiendommens grenser strekker seg fra den tidligere gangbro til Isegran ved Nøkledypet i sydvestlig retning fram til fjellfoten øst for Smertukollen, den tidligere skibakken, derfra sydover mot Damveien og videre på vestsiden av denne veien fram til eiendommen Damveien 17. I syd går grensen mot Fugleviks utmark langs nordsiden av vannbassenget (som gjerne kalles Smertudammen skjønt den ligger på Fugleviks grunn) og i østlig retning mot Bekkhus ved Østerelven. Derfra følges elvekanten oppover mot Isegran og deretter langs Nøkledypet tilbake til utgangspunktet der den gamle trebroen engang hadde sitt landfeste på Kråkerøysiden.

Våningshuset er fortsatt intakt og vel ivaretatt. Den er bygningsmessig karakterisert som «en vakker representant for offisersempiren fra tiden omkring 1820». Ivar Bruu har videre uttalt at bygningen har mange fine detaljer og sier også at østfasadens rolige balanse til Nøkledypet hører til noe av det beste vi har i kyststrøket i Østfold». Nåværende eier har gjennomrestaurert huset og satt det i fin stand, bl.a. med tidstilpasset ny utvendig panel.

Til det gamle gårdstunet hører fortsatt også gammel driftsbygning med verneverdi, men selve gårdsdriften er altså for lengst gått over i historien. Av gamle bygninger fra den tid da Bjørnebys Brug dominerte denne del av Smertu er det i dag ikke mange rester å påvise. Den gamle brukssmia i teglsten stod lenge i Smiebakken syd for forsamlingslokalet Folkvang, men ble revet mot slutten av 1900-tallet.

Kontorløkka er fortsatt brukt som stedsnavn om området noe syd for gårdstunet på Smertugården, for her lå brukets kontorer. Senere var dette en mye brukt fotballplass når kamper skulle utkjempes mellom de mange guttelag som gjerne fantes rundt på nordre Kråkerøy. I brukstiden hadde man en egen gangbro med skinner over til Isegran hvor man leide opplagsplass. Denne bro ble fjernet ut på 1900-tallet. Lenger nord lå en gangbro i tre. I dag har Nøkledypet solid kjørebro med adkomst fra Bjørnebyveien. B.nr. 1 eies i 2005 av: Fredrikstad kommune. Den gamle gårdsbebyggelsen som lå ved Nøkledypet ble fradelt i 1921.

B.nr. 4. En betydelig del av gården, nemlig det såkalte Smertu øvre b.nr. 4, i dagligtale kalt Rød-Smertu, har fra 1830-årene tilhørt samme eier som nabogården Bjølstad og har i realiteten vært brukt som et tillegg til sistnevnte gård. Nærmere omtale under Bjølstad. I dag må Smertu sies å være et mer eller mindre sammenhengende boligområde. Våningshuset på Rød-Smertu er fortsatt bevart, men lagården ble revet trolig tidlig på 1940-tallet. Den lå på høydedraget over det vesle våningshuset. B.nr.4 Smertu øvre eies i 2005 av: Eva-Hilde Hersleth, Else Backe, Vera Sørensen, Elisabeth Bratterud, Finn Holmsen, Arne Ryen Holmsen, Olga Marie Holmsen, Ann-Mari Orønn, Sofus Sørensen og Hedvig Sørensen Rokke.

Navneformer:
Smorttu 1593. Smørtue 1604. Smørtugh 1639. Smertue 1667. Smærtu 1723. Smerte 1760. Av oldnorsk smjorbufa, smørtue.
Husdyrhold:
I 1657 2 hester, 6 kyr, 2 svin. 1865 (her er Rød-Smertu ikke medregnet) 1 hest, 4 kyr, 2 sauer, 1 svin.
Areal i 1939:
B.nr. 1: Åpen åker 6 dekar, eng 5 dekar, i alt 11 dekar.

Nøkledypet rundt 1. verdenskrig. Nedre Smertu, b.nr. 1 til venstre i bakgrunnen.
Rød-Smertu b. nr. 4 har stort sett vært drevet under Bjølstad. Bilde: Erling Andreassen

Folk:

Jon Smertu nevnes i 1592. Hans sønn er vel den Guttorm Jonsen som i 1615 bodde i Onsøy som svigersønn av Helge Møklegård og eide 1 hud i Smertu. Lars Olufsen figurerer deretter som bruker av gården fra 1604 til 1622. Hans kone het Gunvor Mikkelsdatter, hun nevnes i 1585. De hadde en sønn Tore, født om lag 1585. Lars eide i 1615 odel i Smertu (1 hud) og i Lere i Onsøy (7 lispund). Dette godset eides i 1624 av sønnen Tore. Stener Smertu nevnes fra 1623. Fra ham nedstammer den senere Smertuslekten, og forsåvidt også de senere slekter på Enhus og Fuglevik som begge hadde sin opprinnelse her på gården.

I 1649 var Stener skysskaffer. I 1647 sees han selv å eie 1 hud i gården, mens Anne Utgård på Hvaler eide den annen hud. Lesemesteren ved Christiania skole hadde bygselrett over de øvrige to huder. Stener nevnes siste gang i 1660. Stener hadde en datter gift med en Erik Pedersen. Ole Stenersen er deretter bruker fra 1661 da han eier 1 hud i sin gård.

I hans tid gikk det nok svært tilbake med gården. Alt i 1670 var gårdens skyld redusert til 2 huder. I 1675 sees Ole selv å eie 1/2 hud, Halvor Utgård også 1/2 hud og lesemesteren i Christiania 1 hud. I 1690 sies det at grunnen til at skylden er redusert, ligger i det forhold at gårdens enger er oppskåret til bruk ved vollbyggingen i Fredrikstad.

I 1690-årene nevnes «enken» på Smertu, så Ole er nok død ved de tider. Stener Olsen, foregåendes sønn, overtok gården ved begynnelsen av 1700-tallet etter sin mor. Han døde i 1729 (skjøte 10/5). Hans enke Gunhild Hansdatter levde enda i 1744 da hun brukte gården sammen med sønnen Hans. Foruten denne sønnen hadde de også barna Ole, Didrik og Elling. Alle sammen synes å ha bodd hjemme på farsgården, til dels i strandstuer under gården. Smertu var da på denne tiden delt i to bruk. Det ene bruktes av Ole Stenersen, det annet av Hans Stenersen. De øvrige to brødre, Didrik og Elling var strandsittere under farsgården.

B.nr. 1.

Hans Stenersen (1708 – 83) var visstnok den yngste av brødrene, men kom likevel til å overta hovedbølet. Han ble gift 1734 med Kirsti Audensdatter Enhus og fikk en stor barneflokk. Sønnen Auden (f. 1736) slo seg ned på plassen Bekkhus, mens den yngre sønn Elling (f. 1745) overtok farsgården. Den yngste av sønnene var Stener (f. 1748) som var sjømann — ved skiftet etter faren på reise fra England til Vest-India — og forble ugift. I 1807 bodde han som losjerende på Sand under Enhus. Katrine (d. før 1783) ble gift med Erik Pedersen i Vaterland og hadde barna Marthe (ca. 1770) og Gunhild (ca. 1775).

Elling Hansen (1745 – 1816) fikk i 1775 sammen med sin farbror Ole Stenersen skjøte på 5 skinn og 1 skinnling i Smertu av Auden Ellingsen Smertu. Elling sies i 1802 å være eier av 1 hud eller halve Smertu. Han var gift med Kirsti Halvorsdatter Veum (1742 – 1809) fra Glemmen og hadde sønnen Hans. Hans Ellingsen (1774 – 1815) synes å ha hatt gården en kort tid etter faren. Hans var gift med Berthe Larsdatter, visstnok en utenbygds kvinne, og hadde barna Kirsti Marie (1800), Halvor (1812) og Hans (1816).

Kaptein Wüllner fikk den 29. april 1823 skjøte av Den norske regjering på 12 skinn eller halve Smertu for 708 daler. Tradisjonen forteller at det er Wüllner som skal ha bygget det vakre våningshus som ennå står på Smertu, om enn unektelig noe merket av sin høye alder. Henrik Fredrik Wüllner (1778 – 1834) var gift med Maren Stillaugsen og tok skipperborgerskap i 1802. Jens Sørensen (1802 – 1867) fra lille Enhus fikk den 4. mars 1848 skjøte fra kaptein Wüllners enke på 10 skinn eller 2 d. 2 o. 11 sk. i Smertu.

I hans tid begynte så smått den utstykking av gården som senere har fortsatt like opp til i dag. Jens Sørensen var i yngre år styrmann og senere skipper. Han ble gift i 1837 med Trine Bergsøe (f. 1813) og hadde døtrene Wilhelmine, gift med skipper Baldur Christensen Strålsund, Sørine, gift med skipper Andreas Walløe, Anette gift med skipper Henrik Aas, samt en datter Betzy.

Nedre Smertu og Isegran sist på 1930-tallet. Foto: Kristian Olsen.

På Smertu bodde i 1865 også Jens Sørensens svigermor Marthe Bergsøe, 91 år. Hun døde året etter, som enke etter Christian Bergsøe. Halvor Bjørneby ble derpå eier av gården, idet han i 1873 fikk skjøte av enken Trine Sørensen for 5 000 daler, en ikke ubetydelig kjøpesum for sin tid. Det var nok ikke for gårdsbrukets egen skyld at grosserer Bjørneby kjøpte Smertu, men for å benytte tomtearealene til anlegg av sagbruk m. v. Bjørneby bodde aldri selv på Smertu. Gårdsbruket drev han ved hjelp av forpakter. Gjennom mange år var det A. P. Ljungberg som stod for gårdens drift. Heller ikke han bodde imidlertid på selve gården, men i brukets bestyrerbolig på Fuglevik.

A. P. Ljungberg (1832 – 1915) var svenske og var opprinnelig kommet til Norge i tjeneste som gårdsbestyrer i Solør, men fulgte Bjørneby til Kråkerøy og ble bruksbestyrer her da sagbruket på Smertu ble anlagt. Ljungberg var gift med Berthea Enersdatter (f. 1845) og hadde bl. a. datteren Louise Mathilde (f. 1869) som ble gift med Juel Enhuus, og sønnene August (f. 1873) som ble steneksportør og bodde på Smertu, og Birger (f. 1884) som ble offiser (generalmajor).

Etter Ljungbergs død var det en rekke andre forpaktere på gården inntil Peder Hansen (1850 – 1942) fra Råde i 1921 fikk kjøpt gårdens bebyggelse og leiet jorden. Gården bruktes i 1957 av hans sønn Martin Pedersen. Da var jordveien helt ubetydelig som gårdsbruk, men Martin Pedersen drev i stedet vognmanns-forretning på gården sammen med sine sønner. B.nr. 1 er nå en ren tomteeiendom som i 1957 eides av Bjørneby Brug.

Her ble skyldsetting holdt 29. januar 1864. Niels Severin Andersen (f. 1826) var første eier her. Han fikk skjøte fra Jens Sørensen Smertu for 80 daler 16. februar 1864. N. S. Andersen var født i Fredrikstad, men flyttet til Kråkerøy og drev her fra skipsrederi i ganske stor stil. Han var i sine yngre år selv skipsfører. Han ble gift 1854 med Anne Cathrine Mathisen (1829-1865). Etter hennes død inngikk han nytt ekteskap med Mathea Andersen (f. 1830) fra Christiania. I 1865 hadde han barna Julius (7 år), Eline (6), Hans (3) og Marthe (3).

Andersen var da enkemann. Han hadde også boende hos seg sin mor Anne Marie Bergsøe (f. 1803) og husjomfru Trine Moses (20 år). Datteren Eline (f. 1861) ble gift i 1883 med en dansk kjøpmann Hans Christian Mathisen. En yngre datter Ingeborg Otilie (f. 1870) ble gift i 1900 med cand. pharm. Søren Sørensen fra Sarpsborg. Sønnen Hans Anton (f. 1863) ble skipper med borgerskap fra 1888. Likeledes var Julius (f. 1859) sjømann. N. S. Andersen var sønn av sersjant Anders Jonsen og Anne Marie Bergsøe. I 1900 solgte skipsreder Andersen sin eiendom til los Herman Olsen fra Hvaler for kr. 7 000. Eiendommen eides i 1957 av los Olsens arvinger.

B.nr. 3.

Dette er en tomteeiendom som ble skyldsatt 19. mars 1868 med 4 orts skyld og solgt av madame Jens Sørensen til Halvor Bjørneby, som i 1888 overdro til Bjørneby Brug, den nåværende eier.

B.nr. 4.

Rød-Smertu. Ole Stenersen (1727 – 1797), visstnok den yngste av Stener Olsens barn, fikk den del av farsgården som senere er blitt kalt Rød-Smertu. Ole og broren Hans eide tilsammen 1 hud eller halve Smertu ifølge skifte av 9/5 1729 og 30/5 1761. Ole var gift hele fire ganger. Han giftet seg 1. januar 1749 med sin første kone Kirsten Andersdatter, som muligens døde i barsel. Deretter var han gift med Inger Pedersdatter Vauger (d. 1765) fra Hvaler. Hans tredje kone var Mari Halvorsdatter Veum (d. 1780) og den fjerde var Eli Bertelsdatter (1730 – 1790), visstnok fra Onsøy — hun hadde i hvert fall en bror Mogens Bertelsen som var husmann under Ørmen der i bygda.

Oles barn var Erik (d. før 1790), Didrik, Jon, som overtok farsgården, Halvor bosatte seg i en strandstue på Smertustranden og fikk grunnbok (skjøte) på tomten av sin halvbror 14. juni 1824. Eiendommen har i dag adresse Prestegårdsveien 4 og er ikke lenger i slekten. Stener, kom til Sand under Enhus, og Ole, formodentlig identisk med den Ole Smertu som i første halvdel av 1800-tallet nevnes som høker i Fredrikstad, gift første gang i 1807 med Kirstine Andersdatter fra Forstaden og kalles da sjømann, annen gang i 1814 med Anne Margrethe Nielsdatter Bjørnevågen.

Jon Olsen (1761 – 1829) var den eldste av barna og overtok følgelig farsgården. Han ble gift 1791 med Mari Asbjørnsdatter Rød (1761 – 1825) og hadde sønnen Andreas (f. 1793) og datteren Inger Marie (f. 1793), gift 1820 med Ole Gundersen Nøkleby fra Glemmen.

Jon Olsen kalles i de senere år leilending og skal være den som satte opp våningshuset på Rød-Smertu, slik vi kjenner det i dag. Sønnen Andreas ble senere husmann på gården. Hans Sørensen fikk i 1830 skjøte på gården (da 1 hud) fra Den norske Regjering for 676 daler, men solgte allerede året etter videre til fanejunker Hans Cornelius Rive for samme sum. Dennes enke ble senere gift med Lars Sørensen Bjølstad, og fra denne tid har denne del av gården eller det såkalte Rød-Smertu vært drevet under Bjølstad og fulgt denne gårds eiere.

En tid holdt Lars Sørensen «husmann» på Smertu, mens han selv bodde på Bjølstad. Peter Hansen, 32 år, født i Sverige, bodde her som husmann i 1865 sammen med sin kone Marie Andersdatter, 35 år, og barna Heda (12), Pauline (7), Sophie (4), Anette (2) og Karl (10). Våningshuset på Rød-Smertu er fortsatt bevart, men lagården ble revet trolig tidlig på 1940-tallet. Den lå på høydedraget over det vesle våningshuset.

Jens Sørensen Smertu på b. nr. 1 var opprinnelig fra Enhus.
Sommeridyll i Nøkledypet tidlig 1900-tall. Det er huset til los Herman Olsen som ses (tidligere eiet av N. S. Andersen) og i båten sitter hans døtre. Foto: Frithjof Kylstad.

Eldre stedsnavn ved Smertu:

– Kontorløkka – Området noe syd for gårdstunet på Smertu b.nr. 1. Her lå Bjørnebybrukets kontorer.
– Smertukollen – Hoppbakken i Smertulia. Senere kalt Smertubakken. Innviet 2. januar 1938.
– Haugen / Blekedammen – Plassen lå i bakkeskråningen på vestsiden av nåværende Kråkerøyveien straks syd for Misjonshuset på Smertu.
– Bassin – Kragerøens Brugs Vandværk / Kråkerøy kommunale vannverk / Smertudammen. «Bassin» ble uttalt med trykk på første stavelse.
– Bassinbakken – En liten hoppbakke fra toppen hvor trykktanken lå og ned mot midten av dagens dam.
– Smiebakken / Sagabakken – Fra nåværende Kråkerøyveien var det to kjøreveier ned til Bjørnebybruket. Den søndre ble kalt Smiebakken, for her lå brukssmia. Den andre lå lenger nord og kaltes Sagabakken, omtrent der Sagmesterveien går i dag.

Annet om Smertu:

– Bjørnebys Brug. Bruket dannet grunnlaget for utviklingen av den tettbebyggelse som i forrige århundre oppstod ikke bare på Smertu, men også på de tilgrensende arealer av Fuglevik, skal nevnes at bruket ble anlagt i 1868. Fram til 1888 var betegnelsen Kragerøens Brug, men virksomheten skiftet da navn. I dagligtale ble det alltid kalt Bjørnebybruket eller rett og slett Bjørneby etter bruksherren selv. Bruket hadde dampsag og høvleri og ble en av distriktets betydelige arbeidsplasser.

Brukseier Halvor Bjørneby var fra Solør, men bosatte seg i Fredrikstad da tiden for etablering av dampsagbruk var inne. På Kråkerøy kjøpte han ikke bare Smertu, men også Futerød som han imidlertid solgte videre etter noen få år, for øvrig etter i mellomtiden å ha omdøpt gården til Vennersberg, som den da senere har hett. Fremdeles i 2005 står selskapet Bjørnebys Brug AS som eier av g.nr.440 b.nr. 3. Denne del av Smertu er i dag en ren tomteeiendom med et mindre antall fortsatt ikke innløste festetomter.

Om bruksmiljøet på Smertu kan ellers nevnes at brukseieren i 1870-årene etablerte egen bruksskole på Smertu for barna til de ansatte. Senere ble skolen kommunal under navnet Smertu skole. Hele skolen med bygninger og inventar ble da fra brukets side overlatt til kommunen uten vederlag. Bjørnebys Bruk hadde i likhet med så mange av sagbrukene i distriktet også sin egen bruksmusikk.

Det senere Denofa musikk-korps ansees som en direkte fortsettelse av den gamle bruksmusikken ved Bjørneby. Bakgrunnen er at mange av de som ble arbeidsledige da bruket opphørte med driften i stedet fikk sin arbeidsplass ved det nyetablerte Denofa og de andre moderne industribedriftene på den andre siden av Østerelven.

Bjørnebybruket på Smertu i dets storhetstid. Her er vi i 1903.

– Nøkledypet eller Nøkkedypet? Nøkledypet, er dette det rette navnet på løpet som avskjærer Isegran fra Kråkerøy? Eller skal det egentlig hete Nøkkedypet som enkelte hevder? Tja, om dette sier Alfred Jensen som hadde en mening om så mangt, følgende: «Når vi i min ungdom brukte «renna» til gjennomfart, sa vi alltid Nøkkedypet, mens beboerne der oppe visstnok jevnt over kalte den Nøkledypet.»

Her kan vel tilføyes at i manns minne har uttaleformen Nøkledypet vært så godt som enerådende blant folk så vel i byen som på Kråkerøy. Alfred Jensen mente at Nøkkedypet kunne ha mye for seg fordi man for noen generasjoner tilbake kan ha hatt stasjonert ved Isegran den type «rokanonbåter av snekkefasong» som fremdeles i hans tid i marinen ble kalt for nøkker.

Andre tenker vel helst på nøkken som det vesen som ifølge folkefantasien holdt til i vannet. Tidligere fylkeskonservator Johannes Sivesind har i en artikkel i tidsskriftet Fredrikke derimot fastholdt at Nøkledypet nok må være det rette. Han sier rett ut at «navnet Nøkledypet kommer av Mikladjupit som betyr det store dypet».

Vi må se dette store dypet i relasjon til et navn på en motsvarende lokalitet som var mindre, og som for eksempel kunne vært kalt Lisledypet. Vi vil da få et navnepar som rett og slett betyr Storedypet og Lilledypet.» Sistnevnte kan etter Sivesinds vurdering for eksempel være det «dypet» som i tidligere tider med vesentlig høyere vannstand enn i dag mer eller mindre omsluttet selve borgtårnet på Isegran. Det kan i samme slengen nevnes at Sivesind også har en mening om opprinnelsen til navnet Isegran. Den går ut på at den i middelalderske kart og beskrivelser kan ha blitt kalt Isle grand eller Storøya, som så i folkelig uttale etter hvert er blitt til Isegran.

– «Smertubekken». Smertugutten Harry Johansen har i sine barndomserindringer gitt oss en livaktig skildring av sin barndoms bekk forbi hjemmet ved Smertu ferjested: «Utenfor mitt barndomshjem gikk veien til Smertu ferjested, og langs veien var det en bekk. Under vanlige forhold var ikke vannføringen stor, men om våren når snøen smeltet, og hvis det hadde regnet mye, kunne det være ganske mye vann i bekken. Enkelte ganger gikk bekken i høyde med veien. Bekken kom helt oppe fra Rødsmyra og rant ut i Glomma ved Smertu ferjested. Under Kråkerøyveien gikk bekken i rør. Rødsmyra var den gang et myrlendt område som rakk helt ut til Enhusløkkene.

Området hørte til gården Rød. Derav navnet Rødsmyra. Vi gutter hadde mye moro i bekken. Her rigget vi opp vannmøller som ble drevet rundt av bekkevannet, og her seilte vi med små hjemmelagede båter. Vi gikk helt opp til Rødsmyra der bekken begynte og satte båtene på vannet, og så sprang vi ved siden av og passet på. Enkelte steder kunne båtene komme inn i en bakevje eller sette seg fast i gress, og da måtte vi hjelpe dem i gang igjen.

Ved Kråkerøyveien der bekken gikk inn i et rør, var det satt opp en rist, så her måtte vi bære båtene over veien og sette dem på vannet på den andre siden. På veien fra prestegården til elven var det to små fosser som vi fikk trøbbel med. Den største fossen var rett nedenfor huset vårt. Her stod det et stort gammelt piletre som vi gutter brukte å klatre i, og her var det også en liten fjellrabb, så her ble det et lite fossefall.

Båtene mistet ofte papirseilene og kapseiste når de gikk utfor fossen. Nå var vi ikke langt fra elven, så nå måtte vi passe på så ikke båtene forsvant ut i Glomma. I dag er bekken lagt i rør, og mellom Rødsmyra og Kråkerøyveien er det bebyggelse og veier. Den gang var det bare på Rød-Smertu det var bebyggelse, ellers var det løkker på begge sider av bekken.»

Les om husmannsplasser under Smertu her, og her.

Egne foto fra Smertu:

Kilder:
– Kråkerøy – en østnorsk kystbygd 1957.
– Gård og grunn på Kråkerøy 2005.
– Tillegg til b.nr. 4 fra Finn Gjerløw Engebretsen.
– Kartverket.